Ny blogg!

Jeg forlater nå blogspot, og går over til ny blogg på wordpress.

Fra nå av vil jeg blogge på adressen grenserforpolitikk.wordpress.com

Håper å se enda flere der :)

Fri handel vs. proteksjonisme

Legger ved siste ledd i den pågående debatten mellom SU og Unge Høyre i Hedmark

Link til innlegg fra Anna Lund Bjørnsen i Sosialistisk Ungdom

Mitt svarinnlegg fra Unge Høyre:

Sosialistenes drømmeverden

I HA 27. november forsøker Anna Lund Bjørnsen, på absurd vis, å bruke frihet som argument for totalitært handelsdiktatur. Hun ønsker å gjøre handelsmarkedet mer rettferdig gjennom statlig kontrollstyring. Sosialismens dobbeltmoralisme blir også svært tydelig når hun i tillegg nevner Norge og vår proteksjonisme som et godt eksempel.

Faktum er at fri handel tjener så og si alle, og aller mest de fattige. De som definitivt ikke tjener på fri handel er nettopp disse store monopolene som SU hevder at de er imot. Store selskaper som lukker markedet og tilbyr dårlige varer til en dyr pris har ingen plass i et fritt marked. Hvis Bjørnsen tror jeg er tilhenger av handelspolitikken til USA så har hun overraskende liten innsikt. USA er en av verstingene hva gjelder proteksjonisme av eget marked. Den politikken de fører her er det stikk motsatte av det Unge Høyre står for. Slik politikk ser det imidlertid ut til at SU vil ha mer av.

Det er nettopp den vestlige verdens proteksjonisme som tvinger andre til å forbli våre fattige råvareprodusenter. Løsningen da er ikke å lukke markedet ytterligere. Mitt forslag var å bruke bistandskroner på å hjelpe fattige land til å utvikle ny teknologi og industri, samt utdanningsinstitusjoner, slik at de selv kan foredle sine egne råvarer, for deretter å få selge dem fritt på våre markeder. Det er umulig å løfte folk ut av fattigdom på permanent basis uten økonomisk vekst. Kanskje det fungerer i SU's drømmeverden, men i den virkelige verden er det ikke slik. Min attest er hundretalls millioner mennesker som i dag ser nytt håp for fremtiden grunnet den politikken jeg ønsker. Sosialismens attester er ikke annet enn død og fordervelse.

Sosialismens natur

Sosialismen ser på verden som en stor pai som må fordeles. Hvis noen får et større stykke av denne paien betyr det at andre får et mindre. Et slikt syn bryter fullstendig med menneskets natur. Mennesket er ikke et passivt vesen. Sosialismen har kun ett mål: å fordele smulene av den allerede eksisterende paien. Unge Høyre ønsker i stede å gi alle muligheten til å bake mer pai. Verdens samlede rikdom har mangedoblet seg, bare de siste 100 årene. Verden er altså ikke én pai. En vinner forutsetter ikke en taper i økonomien. Verden er full av muligheter. Vi kan alle være vinnere.

Antakeligvis ønsker SU, i likhet med undertegnede, bare en fredeligere og mer rettferdig verden. «Det har jo aldri eksistert et samfunn som har fulgt den sosialistiske ideologien» sier de. Jeg vil dermed oppfordre sosialistene til å ta en liten tenkepause og reflektere over grunnen til at denne sosialistiske drømmeverdenen aldri har lykkes, til tross for atskillige forsøk. Kan det være at sosialismen rett og slett er en grusomt dårlig idé? Kan det kanskje være fordi det ligger i sosialismens natur at den alltid vil føre til fattigdom, sult, død og tyranni?

Virkelighetsoppfatning

Jeg benytter anledningen til å minne om to av våre største og mest kjente filosofer; Platon og Aristoteles. Begge var store tenkere, men har påvirket samfunnet vårt i ganske ulik grad.

Platon er kanskje en av de mest intelligente menneskene verden har sett, og den første som utarbeidet et filosofisk system med viktige teorier i alle de fem hovedgrener; metafysikk, epistemologi, etikk, politikk og estetikk. Platons hensikter var også utvilsomt gode – hele hans filosofi baserer seg på «det godes idé». Likevel vil de fleste som har lest Platons teorier i dag enes om at de hadde ført til et selektivt autoritært tyranni om hans idealstat hadde blitt gjennomført i praksis. Platon brukte nemlig mesteparten av tiden sin på å sitte ved skrivebordet og stirre ut i ideenes verden. Dermed konstruerte han et politisk tankesett fullstendig uten forankring i virkeligheten.

Aristoteles derimot hadde en helt annen innfallsvinkel. Hans ideer baserte seg på grunnleggende studier av 158 ulike bystater. Aristoteles var ikke interessert i en eller annen utopisk idéverden. Aristoteles var opptatt av den faktiske virkeligheten; det vi kan se, høre og lukte. Aristoteles mente at kunnskap måtte føres inn i mennesket, i motsetning til Platon som mente at kunnskap var noe vi kunne trekke ut av vårt eget hode gjennom en uforanderlig oversanselig virkelighet.

Drømmeverden

I ettertid er det ikke mye tvil om hvem som har påvirket vårt moderne samfunn mest. Aristoteles var riktignok også et resultat av sin tid, og hadde absolutt meget kritikkverdige synspunkter, særlig hans kvinnesyn, men gjennom sine sine studier av historien og samfunnet utformet Aristoteles ideer som har hatt stor innflytelse på vårt moderne demokrati og forandret hele vårt syn på naturvitenskap, politikk, filosofi og selve virkelighetens vesen.

Så hva vil jeg med alt dette? Poenget mitt er at SU ser ut til å leve i en hyggelig liten drømmeverden. Sosialismen er en utopisk ideologi som aldri kan fungere. Det er sikkert morsomt å sitte hjemme å løse verdensproblemer med fargeblyanter, eller kjempe for rettferdighet ved å lenke seg fast til anleggsmaskiner som har bygget landet vårt. Jeg vil likevel oppfordre SU til å tre ut av den lille boblen sin, og åpne øynene for resten av verden.

In memory of Barry Goldwater

(Det var litt lettere å skrive denne på engelsk)

Its New Years Day, and all around us, on TV, radio, newspapers, and so on we are filled with hopes for the new year. As people talk about peace and freedom, my mind wanders to the one guy who understood the true meaning of individual freedom better than almoust just about anyone. Today is not only the first day of the year 2009, but also exactly 100 years since Barry Goldwater was born in Phoenix, Arizona 1909. Although Barry Goldwater passed away more than 10 years ago, his legacy still lives on.

Unlike other politicians, Barry Goldwater didn't just talk about individual freedom, and then turn around and vote for more government regulations and intervention. Barry Goldwater didnt seek the presidency so that he could enforce his values and ideas on others. He sought the office because he was deeply concerned with how society was turning. He questioned how it could happen that the national government of such a great country, based on freedom, could grow from a servant with sharply limited powers into a master with virtually unlimited power.

Barry Goldwater believed the time would come when we entrust the conduct of affairs to men who understand their first duty as public officials is to divest themselves of the power they have been given. Someday I hope he is right. Here's an excerpt from «The Conscience of a Conservative»:

«I have little interest in streamlining the government or in making it more efficient, for I mean to reduce it's size. I do not undertake to promote welfare, for I propose to extend freedom. My aim is not to pass laws, but to repeal them. It is not to inaugurate new programs, but to cancel old ones that do violence to the Constitution, or that have failed purpose, or that impose on the people an unwarranted financial burden. I will not attempt to discover whether legislation is «needed» before I have determined whether it is constitutionally permissable. And if I should later be attacked for neglecting my constituents interests, I shall reply that I was informed that their main interest is liberty and that in that cause I am doing the very best I can.»

Barry Goldwater is the true leader America would've needed (then and today), but not sadly not the leader they deserved. Barry Goldwater would never sacrifice his principles for simple populism. Barry Goldwater was a republican and a christian, but he despised the religious right in his own party. He considered abortion a matter of personal choice, and defended gay rights on numerous occations. Barry Goldwater stood proudly by his values and kept his integrity. Barry Goldwaters run for the precidency was something as rare as a glorius disaster. Lyndon B. Johnson will forever be remembered as maybe the worst president in the history of the United States, while Barry Goldwaters words is forever an inspiration like on other.

Today I remember the best president the United States of America never had!

God jul til dere, sosialister

Tenkte jeg skulle sende en julehilsen til sosialistene. Dere som ikke leser HA, kan lese den her:

God jul til dere, sosialister:

Julen nærmer seg. I disse høytider kommer alltid alskens sosialister ut av dvale med budskap om fordeling og likhet. Aller helst skulle vi vært foruten penger. Da hadde visst verden vært så mye bedre.

Men mennesket har til alle tider hatt behov for å utveksle verdier, enten man betalte med geiter, kamskjell eller pengesedler. Selv de eldste huleboerstammene hadde sine metoder for å utveksle arbeidskraft og verdier på en måte som tjente hvert enkelt individs primitive, men ulike, interesser.

Penger

Jeg skulle ønske at enkelte ville slutte å anse alt med en prislapp som materielle onder. Hvorfor kan vi ikke la forbrukersamfunnet leve side om side med grunnleggende menneskelige verdier som kjærlighet, vennskap, osv...? For ja, det finnes viktige verdier som ikke kan måles i kroner og øre, men faktum er at uten penger blir det svært vanskelig å fokusere på disse. Penger gjør deg ikke lykkelig, men de fleste fattige familier vil nok enes om at litt mer penger i hvert fall hadde gjort lykken litt lettere.

Sosialister har en moral som er meg helt uforståelig. De ser ut til å tro at man hjelper de som har falt utenfor ved å tråkke vellykkede mennesker ned i søla. Skal vi følge sosialistenes virkelighetsoppfatning, ville antakeligvis det mest effektive virkemiddelet mot fattigdomskrisen være om resten av verden sultestreiket. Jeg har en beskjed til sosialistene: De fattige får det ikke noe bedre av at andre får det verre. Du styrker ikke de svake ved å svekke de sterke!

Beundring

Jeg ble medlem av Unge Høyre fordi jeg forelsket meg i ordet frihet, og ble fylt av en slags dyp ærbødighet ovenfor de kreftene som har løftet flere millioner ut av fattigdom enn noe annet: nemlig kapitalismen og det frie markedet. Samtidig forundrer det meg hvordan så mange av «kapitalismens vellykkede barn», her i den vestlige verden, kan utvise så stor utakknemlighet ovenfor de kreftene som både har gitt oss den velstanden vi har, og som fortsetter å hjelpe utallige mennesker over hele verden.

I disse krisetider er det lett å glemme hvor privilegerte vi er. Vi glemmer at det vi kaller krise i dag, ville de fleste kalt drøm for 100 år siden. Selv om mange sliter nå, må vi huske at verden aldri har vært bedre. Det har aldri vært færre fattige og velstanden har aldri vært større. Også denne krisen kommer til å gå over. Grunnet menneskets enorme innovative evner vil vi antakeligvis komme ut av den enda sterkere enn før, slik vi alltid har gjort.

Jeg skulle ønske flere ville fylles av dyp beundring hver gang de ser opp på en skyskraper, på flyet som glir der oppe langt over hodene våre med den største selvfølgelighet, eller simpelthen når de starter pc'en hjemme i stua som antakeligvis inneholder mer harddiskplass nå enn verdens datamaskiner til sammen for bare 10 år siden.

Verden beveges av individer som forfølger sine egne individuelle interesser. De store prestasjonene i sivilisasjonens historie har ikke kommet fra statlige byråer. Albert Einstein konstruerte ikke sine teorier etter ordre fra en byråkrat. Henry Ford revolusjonerte ikke bilindustrien på den måten. De eneste eksemplene i verdenshistorien der store menneskemasser har evnet å løfte seg ut av fattigdom er i land hvor det har vært kapitalisme og mer eller mindre fri handel. De verste og mest groteske eksemplene på undertrykkelse og elendighet finner man i samfunn som i størst grad har tatt avstand fra dette; i land som har forsøkt å gjennomføre den mest destruktive ideologien verden noengang har sett: sosialismen.

Kapitalismens «herjinger»

På 1960-tallet reiste den svenske forfatteren Lasse Berg, og fotografen Stig Karlsson rundt i Asia, og så fattigdommen og elendigheten. I Calcutta var over en tiendel av befolkningen hjemløse, og hver morgen ble det sent ut biler for samle sammen de døde kroppene til alle dem som hadde omkommet i løpet av natten. Noe særlig håp for fremtiden eksisterte ikke. Konklusjonen deres var at sosialistisk revolusjon var eneste mulige løsning.

Den sosialistiske revolusjonen kom aldri, men etter år med kapitalistisk «herjing», reiste de tilbake på 90-tallet. De merket fort at deres opprinnelige konklusjon ikke kunne vært mer feil. I Calcutta, 30 år senere, skulle de på nytt ta bilder av uteliggerne, men de hadde problemer med å finne en eneste én. Dét var resultatet av flere år med fri markedsøkonomi og kapitalisme.

Merry Christmas after all

Sosialismen er en ond utopisk destruktiv ideologi som må bekjempes, men jeg mener overhodet ikke at sosialister er onde av den grunn. Jeg kjenner svært mange intelligente og hyggelige sosialister – flere er meget gode venner. Jeg mener imidlertid at det sosialistiske tankesettet er ondskap fordi det fullstendig neglisjerer menneskets skapelsesevne og kun anser individer som en liten brikke i et evig statlig maskineri.

Men til slutt vil jeg bare legge vekk stridsøksen og ønske alle sosialister en riktig god jul. Jeg håper dere får en fortreffelig høytid i de private frivillige fellesskapene deres sammen med venner og familie, og at dere virkelig får muligheten til å nyte alle de godene som kapitalismen har gitt oss. Måtte 2009 bringe kapitalisme til enda flere slik at de kan få det like godt som oss.

Å stille krav er å bry seg

Det har vært mye debatt om Unge Høyres skolepolitikk den siste tiden.

Norske skoleelever scorer langt dårligere enn de burde på internasjonale undersøkelser, samtidig er Norge et av landene i verden som bruker mest penger pr elev i skolen. 

Hedmark Unge Høyre tror ikke at norske skoleelever er dummere enn andre, ei heller at norske lærere er dårligere enn andre lærere. 

Vi tror det er noe galt med det norske skolesystemet, og vil  ta et oppgjør med den sosialdemokratiske enhetsskolen som kun gagner en ikke-eksisterende gjennomsnittselev. 

Legger ved link til mitt siste innlegg om skolepolitikk, fra Hedmark Høyres nettsider:

Å stille krav er å bry seg

Skoleelever er individer - ikke en sosialdemokratisk saueflokk!

Konservatisme

25. november holdt jeg et lengre foredrag om ideologi for Hamar Høyre.

Hva er konservatisme, hvor går den og hvilken plass har den i praktisk politikk?

Problemstillinger:

- Er konservatismen forandringsfiendtlig

- Konservatisme vs Sosialisme

- Konservatisme vs Liberalisme

- Hvordan hører frihetsbegrepet hjemme i konservatismen?

- ++

Legger ved en link til sidene deres, der er det mulig å lese foredraget for de som evt ønsker det:

Vellykket medlemsmøte i Hamar Høyre

Kom gjerne med tilbakemeldinger...

Free trade is fair trade

Fairtrade er en urettferdig merkevare som ikke gagner verdens fattigste, tvert i mot!

Legger ved to innlegg i den pågående debatten om merkevaren Fairtrade i Hamar Arbeiderblad:

Gry Engelberg:

Til Unge Høyre - Fairtrade vs. frihandel

Kristian Tonning Riise:

Free trade is fair trade

Sosialistisk desperasjon

Sosialistene fortsetter sin desperate kamp. Nå er det Unge Høyres ideologi, og de markedsliberalistiske drømmer som er skylden i finanskrisen, skal vi tro AP's Anne Lise Bakken. En ting skal hun likevel få rett i. Hun skriver at: "Når finanskrisen forhåpentligvis snart er over, vil det fortsatt være noen som sverger til markedsliberalismen. Kristian Tonning Riise er åpenbart en av dem".Det har hun hjertens rett i!

Med overskriften «Å velge sine venner», mener hun å påstå at jeg er rystet over at min ideologi har mislykkes, og at jeg nå burde velge mine venner. Jeg imidlertid opplyse om at hvis finanskrisen har gjort noe med mitt politiske syn, så er det isåfall en bekreftelse på at jeg har valgt riktig. Konservatismen, kapitalismen og markedsliberalismen har nemlig vært:

En trofast venn

(I HA 15.11.2008)

Anne-Lise Bakken synes jeg skal velge mine venner. Jeg kan informere om at jeg har valgt politisk side, og politiske venner for lenge siden. Det var heller ikke et spesielt vanskelig valg. Jeg har valgt å stå på side med de kreftene som har løftet flere mennesker ut av fattigdom enn noe annet. Jeg har valgt å tilhøre den politikken som fører til at land som tidligere har vært noen av verdens fattigste nå har den høyeste økonomiske veksten i hele verden. Jeg har valgt å tilhøre det politiske tankesett som har gitt flere hundre millioner mennesker nye muligheter og håp for framtiden. Markedsliberalismen har vært en trofast venn for dem som har gitt den tillit.

Det gjør vondt når ideologier mislykkes. Det har nok Bakken rett i. Selv har jeg ikke opplevd denne smerten, fordi den ideologien jeg tilhører har vært en eneste lang suksesshistorie når den har fått lov til å fungere. På venstresiden derimot mangler det ikke på fullstendig mislykket politikk med katastrofale konsekvenser. Kanskje er det dette som gjør at sosialister og sosialdemokrater over hele verden, i full desperasjon, nå forsøker å gi markedsliberalismen skylden for en krise som styringskåte politikere har satt i gang.

Markedsliberalisme er ikke frislipp, og det er ikke et system uten regler. Jeg kunne gjentatt alt jeg har skrevet om dette tidligere, men det ser ut som Bakken og hennes meningsfeller kun evner å svare med de samme innøvde replikkene som har florert i avisene den siste tiden. Jeg skal stoppe her. Det gjør vondt når ideologier mislykkes - og jeg skal derfor unnlate å sparke noen som allerede ligger nede.

Nå som USA har blitt sosialistisk vender jeg nesen mot Storbrittania der konservative krefter fortsatt er på fremmarsj. Jeg setter nå min lit til David Cameron. 

Her er tre herlige videoer der Gordon Brown blir EID:

Ingen god venn

Det er umulig å svare på alt det sosialistiske viss vasset om finanskrisen i avisene om dagen. Da hadde jeg ikke gjort annet. Jeg tror faktisk jeg stoler mer på Per Sandbergs kulturforståelse, eller til og med Hallgeir Langelands forsvarspolitiske ideer, enn jeg stoler på sosialistenes finanspolitiske innsikt. Jeg har måttet la flere innlegg passere de siste ukene, men når jeg åpnet avisen og fikk se overskriften "Vår venn staten", da var det på tide å reagere:

Ingen god venn

Det virker som sosialistene har gjort like mye research vedrørende markedsliberalisme og finanskrisen som Saera Khan gjorde før hun brukte flere hundre tusen kr på spåkoner. Kort sagt: ganske manglende.

Konsekvensen av Khans høye mobilregning er tross alt bare litt høye regninger for AP's stortingsgruppe. Konsekvensen av feilslått økonomisk politikk derimot er betydelig verre både for skattebetalerne og hele samfunnsstrukturen.

Sist ute er Anne Lise Bakken som, i likhet med resten av den sosialistiske saueflokken, nå benytter seg av sin nye syndebukk for å fremme sin politiske agenda. En agenda som ligner skremmende mye på politikken som har ført til krisen i utgangspunktet. Bakken har åpenbart verken forstått USA eller markedsliberalismen.

Staten er problemet
Problemet i USA har ikke vært fri kapitalisme. Økonomien i USA er gjennomsyret av statlig styring og politisk innblanding. I USA har de nettopp tatt i bruk Bakkens modell der «staten skal stå på din og min side både i gode og dårligere tider», men staten har ikke vært noen god venn slik Bakken ønsker. I gode tider der økonomien har greid seg forholdsvis bra på egen hånd, har staten grepet inn og skapt dårlige tider. Jeg betviler ikke at statens intensjoner har vært gode, men politisk tukling med det svært avanserte finansmarkedet får meget sjeldent positive konsekvenser.

Jeg er imidlertid enig med Bakken på et punkt: «Finanskrisen må utvilsomt ha vært en tankevekker» skriver hun. Det burde den absolutt, i likhet med både depresjonen og bankkrisen på slutten av 80-tallet; begge eksempler på de fatale konsekvensene ved politisk kontrollstyring. Likevel er man i ferd med å gjøre akkurat de samme tabbene nå. Når skal de lære? Det er ikke «kapitalismens ubarmhjertige sider» vi nå opplever, men effekten av nettopp statlige reguleringer.

Kontrollstyring
Den forholdsvis stabile økonomien i Norge skyldes at vi ikke har gjort slik Bakken vil. I forhold til USA har Norge faktisk ført en politikk mer i tråd med markedsliberalismens prinsipper ved at vi stort sett har latt Norges Bank styre finanspolitikken. Her styres finans og pengepolitikken bl.a. av et inflasjonsmål og en handlingsregel som begrenser politikeres handlingsrom. Det er nettopp dette som er markedsliberalisme; at økonomien styres av noen nedfelte regler og retningslinjer, uten politisk innblanding.

Jeg synes rett og slett det er skammelig hvordan Bakken og andre politikere forsøker å ta finanskrisen til inntjening for sin egen politiske agenda basert på mer kontrollstyring, når kontrollstyring nettopp er det som har skapt problemet.

Fannie Mae og Freddie Mac
Federal National Mortgage Association og Federal Home Loan Mortgage Corporation som de egentlig heter er to føderalt, eller statlig, opprettede institusjoner. Staten har i praksis opprettet to utlånsgiganter som skulle garantere for at folk som i utgangspunktet ikke hadde råd til store lån skulle få mulighet til å låne store penger. 

Staten beordret rett og slett bankene til å gi huslån til folk som i utgangspunktet ikke oppfylte minimumskravene. Samtidig førte man en kunstig lavrentepolitikk, slik at lånene ikke skulle bli for dyre over lang tid. Tanken var god. Gjennom dette systemet skulle millioner av amerikanere få oppleve den amerikanske drømmen om å eie sitt eget hjem Dette måtte imidlertid gå galt. Jeg er verdens største tilhenger av enkeltmenneskets rett til å søke lykken, men her har staten skapt en falsk drøm, og det får enda større konsekvenser når drømmen sprekker.

Forverring
Det er grunn til å frykte at staten nå gjør situasjonen enda verre. I stede for å la bankene feile sender staten nok en gang ut signaler om at det er helt greit å bedrive uansvarlig lånevirksomhet, fordi staten uansett vil bruke skattebetalernes penger på å redde dem som feiler. 

Noen vil kanskje si at det er staten som har skapt problemet, og at de derfor burde ordne opp selv. Problemet er at staten ikke har andre midler å ordne opp med enn skattebetalernes penger. Her er vi altså inne i en ond sirkel. Etter at feilslått politikk har skapt en krise, benytter man seg av enda mer feilslått politikk for å løse krisen, hvilket resulterer i en ny krise som et resultat av den feilslåtte politikken. Jeg mener ikke at staten skal være en passiv tilskuer, men at historien viser at de virkemidlene som nå tas i bruk er helt feilslått.

Frp-kritikk
Bakkens kritikk av Frp er, om noe unyansert, ganske rettmessig. Når Per Sandberg går ut å anklager Bush for å være sosialist er det tydelig at også Frp har litt problemer med å forstå dagens situasjon. Problemet er ikke nødvendigvis sosialisme, men statlig inngripen. Sosialismen vil riktignok alltid være et problem, fordi statlig inngripen er en forutsetning for sosialismen. 

Sosialisme er imidlertid ikke en forutsetning for statlig inngripen, men dog like feilslått. Jeg synes også det er rimelig patetisk hvordan Frp forsøker å leke liberalister, samtidig som de tidvis går inn for mer politisk maktsentrering og økte offentlige utgifter.

Markedsliberalisme er løsningen
Hva burde vært løsningen? Den beste medisinen hadde vært mer markedsliberalisme, men markedsliberalisme betyr ikke frislipp. Det er helt riktig at markedet ikke kan styre seg selv, men markedsliberalisme innebærer masse regler. Markedsliberalismens natur ER regler og retningslinjer - men det er regler som setter grenser for politikk. Det handler om å la kapitalismen få utspille seg, innenfor noen nedfelte retningslinjer, fri fra for mye politisk innblanding.

Jeg skal ikke forsøke å fortelle hvilke nedfelte retningslinjer dette skal være. Det overlater jeg til økonomer. Det som imidlertid er helt sikkert er at vi ikke trenger mindre regler, men vi trenger regler som setter grenser for kortsiktig politisk innblanding. Hvis Bakken vil at staten skal være en god venn, gjør den best i å holde seg unna - den har nemlig ikke vært en spesielt god venn til nå.

Alkohol og ideologi

HA bestemte seg tydeligvis for å trykke et innlegg i går, som jeg sendte inn for ca en måned siden. Innlegget handler om skjenkepolitikk, aldersgrense for sprit og det ideologiske standpunktet som ligger til grunn for Unge Høyres alkoholpolitikken. Innlegget ble, ironisk nok, trykket på 20 års-dagen min:

Om alkohol og ideologi

Torsdag 2. august forsøker Andor Normann nok en gang å sette likhetstegn mellom Frp, Høyre og liberalisme. Denne tafatte argumentasjonen er lite treffende, den begynner å bli kjedelig, og er heller ikke en seriøs politiker verdig. Unge Høyre er på ingen måte liberalister. Frps forsøk på å ta til seg den liberalistiske ideologien er også rimelig patetisk siden de tidvis går inn for både mer offentlige utgifter og «ovenfra - ned» styring. Dette er imidlertid en annen debatt som jeg heller, mer enn gjerne, tar senere.

Konservatisme
Det er stor forskjell på en liberalistisk alkoholpolitikk, og en alkoholpolitikk etter konservatismens prinsipper. Normann skriver om konservatismen at «det å være konservativ er å bevare det som ut fra et konservativt grunnsyn er det beste for et samfunn som helhet». Dette er for så vidt riktig, men ingen god definisjon. Det konservative grunnsynet baserer seg på å «forandre for å bevare». Selv om jeg mener Inge Lønning var «på bærtur» i dette tilfellet, har jeg stor respekt for Lønning. Ingen er perfekte, og for å sitere nettopp Inge Lønning så er konservatismen «den eneste ideologien som forutsetter hukommelse» - historisk hukommelse.

Konservatismen mener det ligger mye visdom i lange tradisjoner, gamle institusjoner, og historisk og kulturell arv. I «forandre for å bevare» ligger det at man går inn i fremtiden med inspirasjon fra fortiden. Det er derfor ikke konservativt å bare holde dagens alkoholpolitikk på et statisk nivå. Det er reaksjonært.

Konservatisme vs. liberalisme
Hvis man kun la prinsippet om å «forandre for å bevare» til grunn, kunne man riktignok argumentert for både liberalisering og restriksjoner, men her kommer det inn et nytt konservativt prinsipp som Normann har glemt, nemlig enkeltmenneskets frihet. Konservatismen har enkeltmennesket som utgangspunkt, men anerkjenner samtidig at mennesket ikke er perfekt. Derfor henger prinsippet om frihet uløselig sammen med prinsippet om ansvar og orden - både for seg selv, og samfunnet for øvrig. Her skiller også konservatismen og liberalismen lag.

Utpregede liberalister vil hevde at mennesket fra naturens side er et selvstendig fritt individ og at enkeltmenneskets frihet derfor kun skal begrenses dersom det bryter noen andres frihet. Konservatismen ser også på mennesket som et selvstendig fritt individ, men mener også at ethvert mennesket har grunnleggende sosiale behov, og automatisk tilhører flere ulike fellesskaper (de private fellesskapene, og ikke det statlige sosialdemokratiske luftslottet), hvilket medfører et visst samfunnsansvar. Dette er kjernen i mitt alkoholpolitiske ståsted.

Visdom
Siden Normann ser ut til å mene at alder er en forutsetning for visdom kan jeg, i denne sammenheng, nevne at det er få dager siden jeg snakket med svært intelligente og ideologisk bevisste partifeller, som både er eldre enn Normann, og dermed visere ifølge Normann selv. Samtidig var de enige med mine alkoholpolitiske standpunkter, nettopp fordi jeg har et konservativt ideologisk ankerfeste i alkoholpolitikken.

Dersom Normann ikke så noen grunn til å lytte til meg før, kan han kanskje vurdere dette nå som jeg henviser til eldre og visere mennesker. For ordens skyld kan jeg nevne at de ikke på noen måte har blitt sosialdemokrater med årene, og det er lite som tyder på at undertegnede vil lide denne skjebnen heller.

Alkohol
De aller fleste har et greit forhold til alkohol. De fleste har sikkert hatt noen utskeielser nå og da, men for majoriteten er alkohol hovedsakelig enten en naturlig del av et godt måltid, noe man koser seg med i sofakroken om kvelden, eller noe man nyter i lystig lag med venner og bekjente. Disse har ikke misbrukt sin frihet, og hvis man velger et konservativt grunnsyn skal man heller ikke begrense friheten for dem som takler det helt greit.

Det er fåtall som blir alkoholikere, det er et fåtall som skaper ubehag og bråk på byen, og det er et fåtall som blir voldelige i beruset tilstand. Derfor skal vi konsentrere oss om å hjelpe dem som trenger det, og straffe lovbrytere, ikke straffe alle.

Ansvar
I Norge er myndighetsalderen 18 år. Samfunnet forutsetter da at man har det nødvendige grunnlaget for å opptre selvstendig i tråd med samfunnets normer og regler. Hvis man mener noe med myndighetsalderen må kjøp av sprit også være en del av dette ansvaret.

Utesteder som får skjenkebevilling er også tildelt et stort ansvar. Et ansvar for ikke å skjenke mindreårige, og et ansvar for å si stopp når noen helt åpenbart ikke burde få i seg mer alkohol. Likevel fører tillitsbrudd altfor sjeldent til konsekvenser. Jeg er for å tildele utesteder den friheten, og det ansvaret det er å få holde oppe så lenge de vil, men jeg vil samtidig slå nådeløst ned på dem som misbruker den friheten de er blitt tildelt.

Overformyndersk
Jeg vil hjelpe mennesker som har mistet kontroll over alkoholforbruket. Jeg er for strengere sanksjoner for dem som bryter loven, og dem som skaper kvalm for andre mennesker. Jeg nekter imidlertid å gi etter for en samfunnsmodell som begrenser alles frihet pga. noens problemer. Jeg nekter å skape et samfunn der lovbryterne får lov til å definere lovverket. Et slikt samfunn kaller jeg overformyndersk, og det er stikk i strid med konservatismen.

Here we go again...

HERE WE GO AGAIN! 

Nok et forbud fra sosialistene. I stede for å virkelig sette ned avgiftene på nye miljøvennlige biler, skal gamle forbys. 

"Vi må raskt påskynde overgangen fra dagens bilpark til en klimavennlig bilpark" sier Erik Solheim

Hvis han virkelig vil fornye bilparken så gjøres jo det best ved å sette ned avgiftene, slik at fornyingen skjer på folks eget frivillige initiativ, i stede for at et voldsomt byråkratisk maktapparat skal gå inn å kontrollere. DET BLIR DYRT!

Nok et idiotisk forslag fra vår "superminister". Why am I not surprised?

Politikersvikt ikke markedssvikt

Etter flere ukers ventetid har HA endelig trykket et av flere innlegg jeg har skrevet om finanskrisen. Jeg er ingen økonom og forsøker å holde meg til en noenlunde prinsipiell argumentasjon. Det er sikkert andre som kunne ført en mye bedre argumentasjon enn meg. Problemet er imidlertid at majoriteten i det sosialdemokratiske Hedmark ikke akkurat leser Minerva. De få som leser denne bloggen derimot gjør antakeligvis det, og vil merke inspirasjonen fra bl.a. Marius Gustavsen. 

Det er mer enn mulig at jeg ikke har faglig dekning for alt jeg skriver om finanskrisen, men jeg argumenterer ut i fra en politisk overbevisning om at finanskrisen ikke er et krakk i kapitalismen, eller et eksempel på at markedsliberalismen har feilet. Det er et eksempel på at politisk kontrollstyring nok en gang har skapt store problemer.

Politikersvikt ikke markedssvikt

Sosialistene fryder seg åpenbart om dagen. Ved bl.a. Trond Kjernli, Ivan Kristoffersen, Andor Normann, Karin Andersen og Willy Barmoen har overskifter som, «Kapitalismen ned for telling» og «Kapitalismen i krise» preget debattsidene i HA.

Finanskrisen har åpenbart gitt sosialister over hele landet den syndebukken de trenger for å spy ut vrøvl om «katastrofekapitalismens» ødeleggelser. Gjennom det ene oppgulpet etter det andre fremvises en så totalt manglende vurderingsevne at det er direkte skremmende.

Mangel på kunnskap

Den mest utpregede mangelen på kunnskap kommer frem i stadige sammenligninger av Norge og USA. Enkelte tilhengere av fri kapitalisme priser fortsatt USA som himmel på jord, mens enda flere sosialister likeledes fremstiller USA som mareritteksempelet på kapitalisme uten styring. Begge deler er like tåpelig. Økonomien i USA er preget av sterk statlig styring og politisk inngripen. Den forholdsvis stabile økonomien i Norge skyldes slik sett at vi nettopp er MER liberalistisk enn USA, hvilket Marius Gustavson nylig, utmerket, påpeker i Minerva.

For sosialister uten ideologisk innsikt, som innbiller seg at markedsliberalisme er et system uten regler, virker dette sikkert helt absurd, men markedsøkonomien forutsetter, tvert i mot, regler og retningslinjer. Markedsøkonomi uten regler er en umulighet. Få er mer opptatt av regler enn nettopp liberalister. Hos Milton Friedman (selve djevelen ifølge Naomi Klein; katastrofesosialismens mest elskede ideolog) er regler noe av det mest sentrale. Hensikten med reglene er imidlertid å beskytte mot politisk innblanding, og kortsiktige politiske bestemmelser.

Markedet

Her oppstår problemet for sosialister, som ser ut til å leve i den tro at det å være folkevalgt innebærer en plutselig besittelse av en slags gudegitt kraft som gjør enn i stand til å ta avgjørelser på vegne av alle andre, kontrollstyre deres liv og beskytte folk mot dette forferdelige markedet.

Markedet er imidlertid ikke en ond usynlig kraft. Markedet har en utrolig evne til å ta hånd om problemene selv. Hvorfor? Fordi markedet består av mennesker naturligvis. Markedets styrke ligger i at folk fra ulike land og kulturer, med ulike talenter, evner og behov slår seg sammen. Én enkelt politiker eller byråkrat vil naturligvis kunne være smartere enn forbrukerne hver for seg, men den samlede kraften som én million, eller én milliard forbrukere utgjør vil nesten alltid være smartere enn selv den mest intelligente politiker. Derfor baserer både liberalismen og konservatismen seg på nødvendigheten av noen regler som setter grenser for politikk. Sosialismen derimot motsetter seg enhver slik grense, deres ideal er at politikken blir altomfattende.

Finanskrisen

Jeg er ikke økonom og kan derfor ikke servere dyptgående analyser, men skal likevel forsøke å illustrere noen av problemene. Den amerikanske overgangen fra gullstandarden til Federal Reserve i 1913, innebar en del problemer. Federal Reserve førte til en betydelig mindre stabil pengepolitikk, noe som resulterte i krakket i 1929. Milton Friedman påviste dette i «A Monetary History of the United States», og det er sikkert ulike oppfatninger om Milton Friedman, men dette verket fikk tross alt nobelprisen, det er akseptert av de fleste økonomer i dag og regnes som standardverket for amerikansk monetær historie.

Det er riktignok mye som kan gjøres innenfor dagens system, uten å måtte returnere til gullstandarden. Helt siden børskrakket har USA ført en ustabil politikk med sterk statlig innblanding i økonomien. Den betydelig mer stabile økonomien i Norge, skyldes først og fremst at vi har latt Norges Bank styre finans og pengepolitikken. Finanspolitikken i Norge styres utifra klare regler ved bl.a. et inflasjonsmål og en handlingsregel som begrenser politikernes innblandingsmuligheter.

Norge

Trond Kjernli trekker inn bankkrisen/boligkrisen i Norge på slutten av 80-tallet/starten av 90-tallet som et eksempel for sin sak. Gjennom en svært korttenkt analyse konkluderer han med at Willochs frislipp av bankene, boligbyggingen, osv må ta skylden for den daværende økonomiske krisen. Dette stemmer overhodet ikke. Willochs store feil var at Høyre, mot sin vilje, lot seg presse av Senterpartiet og Kristelig Folkeparti til ikke å slippe renten fri. Tanken var at renten måtte holdes nede slik at vanskeligstilte også skulle få lån. En idealistisk tanke, men resultatet gikk som det måtte gå. Når bankene kunne låne ut så mye penger de ville, samtidig som renten ble holdt kunstig lav – førte dette til at mange lånte langt mer penger enn de hadde råd til å betale tilbake. Hadde man også sluppet renten fri, ville markedet regulert dette selv.

USA

Situasjonen i Norge på 80-tallet er ganske identisk med dagens situasjon i USA, der staten har pålagt bankene å gi lån langt utover folks kredittverdighet. Dette er det faktisk Bill Clinton, og ikke George W Bush, som må ta skylden for. Gjennom endringen av Community Reinvestment Act, til stor protest fra bankene selv, påla Clinton bankene å låne ut en TRILLION DOLLAR til vanskeligstilte, og oppfølgeren Bush har ikke akkurat gjort situasjonen særlig bedre med sin massive økning av offentlige utgifter. Dette er bare noen utvalgte eksempler på negative konsekvenser når politikere tukler med det svært avanserte finanssystemet.

Populistisk vås

Likevel sloss sosialistene i disse dager om spalteplass for å lire av seg populistisk vås. Willy Barmoen og Trond Kjernli, har i så måte, markert seg spesielt. Kjernli har åpenbart ikke skjønt at også banker må tjene penger. Han ønsker seg et stort fellesskapsfond der alle kan sette inn penger, få renter, også skal bankene bare fordele ut med fortjeneste til alle. Det høres selvfølgelig fint og flott ut. Men som sosialismen forøvrig er denne ideen bare et utopisk luftslott, uten realitet.

Barmoen, på sin side, satte nylig rekord i innholdsløshet. Barmoen har nok forvekslet kapitalisme med sosialisme. Kapitalisme fordeler makten ut til folket. Sosialisme derimot samler mest mulig makt hos noen statlige overhoder. Kapitalisme har løftet flere ut av fattigdom enn noe annet. Ja, det er for lite kapitalisme i USA. Hadde kapitalismen der fått styre mer fritt gjennom noen nedfelte retningslinjer, fri fra stadig politisk innblanding, hadde vi ikke hatt denne krisen nå. Når Barmoen i tillegg vil jeg skal hylle Einar Gerhardsen som en garantist for kapitalismen er det nok flere enn meg som klør seg i hodet.

Politikersvikt

Selv om jeg er tilhenger av en svært liberal økonomisk politikk, er hverken jeg eller Høyre liberalister. Jeg er konservativ, og anerkjenner derfor nødvendigheten av at politikere kan gripe inn ved markedssvikt. Det er helt sentralt i konservatismens menneskesyn at mennesket ikke er skapt perfekt, men med en tilbøyelighet til ødeleggelse dersom samfunnet ikke stiller noen naturlige hindringer. Derfor kan ikke markedet være perfekt heller. Dagens krakk er imidlertid ikke noe krakk i kapitalismen, det er et krakk i politisk kontrollstyring. Dagens finanskrise er ikke et eksempel på markedssvikt. Det er et eksempel på politikersvikt.

Hedmark Unge Høyres årsmøte

I helgen hadde Hedmark Unge Høyre årsmøte.

Vi startet opplegget med seminar om fri handel og reformasjon av velferdsstaten, ledet av Jan Arild Snoen. Jan Arild Snoen er, som kjent for de aller fleste i den lille kjernen som muligens leser denne bloggen av og til, journalist i Minerva og en kjent norsk mediekritiker.

Jan Arild Snoen er også medlem av Høyre, og selverklært liberalist – noe som ga et interessant perspektiv på de ulike temaene. Det var et poeng å invitere noen som ikke bare serverte oss Høyres stortingsprogram rett i fanget, men som kom med nye ideer, utfordret oss og skapte debatt.

Et flertall av dem som var tilstede på skoleringen har vært med en stund allerede, og skoleringen ble derfor lagt på et litt høyere nivå. Som medlemmer av Unge Høyre er det viktig å ha en ideologisk og prinsipiell forankring, men deretter er det vår oppgave, som ungdomspolitikere i Hedmark, å tenke nytt og samtidig dytte både Unge Høyres Landsforbund og moderpartiet i riktig retning. Det gjør vi ikke ved å pugge Høyres prinsipprogram, men ved å jobbe frem ny politikk.

Fulle av inspirasjon fra gårsdagen begynte vi lørdagen med tale og debatt -skolering av Camilla Strandskog. Alle inklusiv, de helt ferske, var oppe å prøvde seg. Hedmark UH var også prøvekanin for et paneldebatt-opplegg, der hverken debattantene eller forsamlingen på forhånd visste hvem som var hvilket parti. Dette var en interessant vri, men vi fant ganske fort ut hvem som var hvem.

Resolusjonsbehandlingen
Hedmark er ikke det største fylke i Unge Høyre sammenheng, men det vi hadde svært mange gode og spennende innsendte resolusjoner. Vi rakk dessverre ikke å behandle alle, men de som ble behandlet var:

1) JA til aktiv dødshjelp
Vi startet debatten med to motstridende resolusjoner om aktiv dødshjelp, der den ene gikk for og den andre mot. Dette er et følelsesladet tema som de fleste har et sterkt forhold til, noe som også preget debatten. Her var det store prinsipielle og ideologiske skillelinjer, men vi greide likevel å holde en behersket debatt.

Et "ja til aktiv dødshjelp" ble til slutt vedtatt med 7 mot 5 stemmer.

2) Restriktiv alkoholpolitikk er ikke løsningen
Neste resolusjon handlet om skjenkepolitikk i Hamar. Hedmark Unge Høyre er sterke motstandere av vedtaket om skjenkestopp 01.30 i Hamar. Vi mener dette er en helt feil begrensning av enkeltmenneskets frihet. Vi er for strengere sanksjoner for dem som misbruker sin frihet, men vi mener også at de som takler omgang med alkohol, og ikke skaper kvalm for andre må få lov til å gjøre nettopp det.

Resolusjonen gikk inn for å:
- La utestedene bestemme sine egne åpningstider
- Innføre strengere sanksjoner for brudd på sjenkelovgivningen
- Senke aldersgrensen på sprit til 18 år
- Gradvis redusere norske alkoholpriser

3) Reduser velferdsstaten - styrk velferden
Dette er en ambisiøs og nyskapende resolusjonen. Dagens velferdsstat er i ferd med å spise opp velferden i Norge. Vi bruker stadig mer penger på velferdsstaten, og stadig flere står i kø. En stadig større del av befolkningen er avhengig av offentlige stønader. Når stadig flere er avhengig av støtte fra stadig færre - er det naturligvis ikke en bærekraftig utvikling.

Resolusjonen går ut på en reform av velferdsstaten der inntektsgraderte ordninger som gir mer til de med mest fra før, omgjøres til flate ordninger, som sikrer alle et grunnleggende basis -kronebeløp som er likt for alle. Utover dette må man spare selv i private pensjonsfond.

I denne resolusjonen ble det vedtatt:

- Flat pensjon
- Flat arbeidsledighetstrygd
- Flat sykelønn

4) Smart aid, more trade

Dette er en kort uttalelse om bistand/handels-politikken, som skal danne grunnlag for videre arbeid innen dette feltet. Den sier kort og godt at vi ønsker en mer resultatorientert bistand, og å fjerne handelsvridende tollbarrierer og subsidier slik at utviklingsland gis en ærlig sjanse til utvikling.

5) (Un)Fairtrade

Den siste resolusjonen vi rakk å vedta var en resolusjon mot merkevaren Fairtrade. Flere kommuner i Hedmark arbeider med å bli såkalte "Fairtrade-kommuner". Fairtrade er imidlertid pris-fiksing, det er proteksjonisme, det hindrer utvikling, det hindrer økonomisk vekst, og det evner ikke å hjelpe de fattigste på noen måte.

Derfor mener vedtok vi at Hedmark Unge Høyre tar sterk avstand fra merkevaren Fairtrade som vi mener er usolidarisk og urettferdig. Den eneste rettferdige handelen er fri handel. Free trade is fair trade.

Valg:
Thomas Granrud har vært en fantastisk leder for Hedmark Unge Høyre denne perioden. Det er mye takket være Thomas at vi har bygget opp en solid og oppegående fylkesforening.

Derfor var det en stor ære å bli innstilt som ny leder i Hedmark Unge Høyre. Jeg kunne heller ikke vært mer fornøyd med arbeidsutvalget:

Leder: Kristian Tonning Riise

1. nestleder: Anna Molberg

2. nestleder: Elise Fangberget

Styremedlem: Mette Sol Noreng

Styremedlem: Lars Erik Dypvik

Styremedlem: Petter Synak Migalski

Hedmark Unge Høyre er på fremmarsj, og jeg er sikker på at det nye arbeidsutvalget kommer til å gjøre en glimrende jobb.

Det eneste negative med årsmøtet er at mange ikke hadde mulighet til å komme.

Vi vet imidlertid at vi har enda flere engasjerte konservative unge i Hedmark - det lover godt for fremtiden.

Privatization is on the move!

Vi skal farge Hedmark blått!

Endelig! En verdig fredsprisvinner igjen

For kort tid siden ble det kunngjort at årets fredspris går til Martti Ahtisaari. Etter år med heller tvilsomme fredsprisvinnere, er det godt å se at fredsprisen nå har havnet hos en som faktisk driver fredsarbeid. Dette virker kanskje som selvfølge, men slik har det ikke vært.

I fjor ble AL Gore og FN's klimapanel tildelt fredsprisen. Argumentasjonen for tildelingen av fredsprisen til Gore, er noe av det mest tvilsomme jeg har borti.

Kampen mot klimaendringene er viktig. Personlig synes jeg riktignok at Gore driver skremselspropaganda og dommedagsprofeti, men det er mindre viktig i denne sammenhengen. Gore kunne gjerne fått en miljøpris for det omfattende arbeidet han har gjort med å sette klimaspørsmålet på den internasjonale agenda, men han burde aldri fått fredsprisen. Nobels fredspris mistet mye anerkjennelse i mine øyne, etter fjorårets prisutdeling.

Det bryter også med Alfred Nobels tanker å gi fredsprisen til organisasjoner, da han gjorde det klart at fredsprisen skulle gå til enkeltpersoner. Likevel har i alt 23 organisasjoner fått fredsprisen.

Muhamad Yunus og Grameen Bank, i 2006, var og heller tvilsomme vinnere av Nobels fredspris. Grameen Banks arbeid med bl.a. mikrokreditt har utvilsomt vært et svært bra tiltak for å bekjempe fattigdom, men heller ikke dette kan kalles fredsarbeid i ordets rette forstand.

Ahtisaari derimot har en lang CV med over 30 års arbeid for å løse internasjonale konflikter i noen av verdens mest urolige områder. Hans arbeid inkluderer bl.a.
- en sentral rolle i arbeidet som førte til Namisk selvstendighet fra Sør Afrika i 1990
- arbeid med forholdet Kosovo - Serbia siden 1998
- FN's spesialutsending i Kosovo
- ledet forhandlingene som sørget for fred i Aceh, Indonesia
- overvåket avvæpningen av den irske republikanske hæren IRA i Nord-Irland
- grunnlegger av den internasjonale meklingsorganisasjonen CMI
-++++

Listen er mye lenger, men vi kan uansett konkludere med at årets fredpris er høyst fortjent!

Endelig en verdig fredsprisvinner igjen!