Ingen god venn

Det er umulig å svare på alt det sosialistiske viss vasset om finanskrisen i avisene om dagen. Da hadde jeg ikke gjort annet. Jeg tror faktisk jeg stoler mer på Per Sandbergs kulturforståelse, eller til og med Hallgeir Langelands forsvarspolitiske ideer, enn jeg stoler på sosialistenes finanspolitiske innsikt. Jeg har måttet la flere innlegg passere de siste ukene, men når jeg åpnet avisen og fikk se overskriften "Vår venn staten", da var det på tide å reagere:

Ingen god venn

Det virker som sosialistene har gjort like mye research vedrørende markedsliberalisme og finanskrisen som Saera Khan gjorde før hun brukte flere hundre tusen kr på spåkoner. Kort sagt: ganske manglende.

Konsekvensen av Khans høye mobilregning er tross alt bare litt høye regninger for AP's stortingsgruppe. Konsekvensen av feilslått økonomisk politikk derimot er betydelig verre både for skattebetalerne og hele samfunnsstrukturen.

Sist ute er Anne Lise Bakken som, i likhet med resten av den sosialistiske saueflokken, nå benytter seg av sin nye syndebukk for å fremme sin politiske agenda. En agenda som ligner skremmende mye på politikken som har ført til krisen i utgangspunktet. Bakken har åpenbart verken forstått USA eller markedsliberalismen.

Staten er problemet
Problemet i USA har ikke vært fri kapitalisme. Økonomien i USA er gjennomsyret av statlig styring og politisk innblanding. I USA har de nettopp tatt i bruk Bakkens modell der «staten skal stå på din og min side både i gode og dårligere tider», men staten har ikke vært noen god venn slik Bakken ønsker. I gode tider der økonomien har greid seg forholdsvis bra på egen hånd, har staten grepet inn og skapt dårlige tider. Jeg betviler ikke at statens intensjoner har vært gode, men politisk tukling med det svært avanserte finansmarkedet får meget sjeldent positive konsekvenser.

Jeg er imidlertid enig med Bakken på et punkt: «Finanskrisen må utvilsomt ha vært en tankevekker» skriver hun. Det burde den absolutt, i likhet med både depresjonen og bankkrisen på slutten av 80-tallet; begge eksempler på de fatale konsekvensene ved politisk kontrollstyring. Likevel er man i ferd med å gjøre akkurat de samme tabbene nå. Når skal de lære? Det er ikke «kapitalismens ubarmhjertige sider» vi nå opplever, men effekten av nettopp statlige reguleringer.

Kontrollstyring
Den forholdsvis stabile økonomien i Norge skyldes at vi ikke har gjort slik Bakken vil. I forhold til USA har Norge faktisk ført en politikk mer i tråd med markedsliberalismens prinsipper ved at vi stort sett har latt Norges Bank styre finanspolitikken. Her styres finans og pengepolitikken bl.a. av et inflasjonsmål og en handlingsregel som begrenser politikeres handlingsrom. Det er nettopp dette som er markedsliberalisme; at økonomien styres av noen nedfelte regler og retningslinjer, uten politisk innblanding.

Jeg synes rett og slett det er skammelig hvordan Bakken og andre politikere forsøker å ta finanskrisen til inntjening for sin egen politiske agenda basert på mer kontrollstyring, når kontrollstyring nettopp er det som har skapt problemet.

Fannie Mae og Freddie Mac
Federal National Mortgage Association og Federal Home Loan Mortgage Corporation som de egentlig heter er to føderalt, eller statlig, opprettede institusjoner. Staten har i praksis opprettet to utlånsgiganter som skulle garantere for at folk som i utgangspunktet ikke hadde råd til store lån skulle få mulighet til å låne store penger. 

Staten beordret rett og slett bankene til å gi huslån til folk som i utgangspunktet ikke oppfylte minimumskravene. Samtidig førte man en kunstig lavrentepolitikk, slik at lånene ikke skulle bli for dyre over lang tid. Tanken var god. Gjennom dette systemet skulle millioner av amerikanere få oppleve den amerikanske drømmen om å eie sitt eget hjem Dette måtte imidlertid gå galt. Jeg er verdens største tilhenger av enkeltmenneskets rett til å søke lykken, men her har staten skapt en falsk drøm, og det får enda større konsekvenser når drømmen sprekker.

Forverring
Det er grunn til å frykte at staten nå gjør situasjonen enda verre. I stede for å la bankene feile sender staten nok en gang ut signaler om at det er helt greit å bedrive uansvarlig lånevirksomhet, fordi staten uansett vil bruke skattebetalernes penger på å redde dem som feiler. 

Noen vil kanskje si at det er staten som har skapt problemet, og at de derfor burde ordne opp selv. Problemet er at staten ikke har andre midler å ordne opp med enn skattebetalernes penger. Her er vi altså inne i en ond sirkel. Etter at feilslått politikk har skapt en krise, benytter man seg av enda mer feilslått politikk for å løse krisen, hvilket resulterer i en ny krise som et resultat av den feilslåtte politikken. Jeg mener ikke at staten skal være en passiv tilskuer, men at historien viser at de virkemidlene som nå tas i bruk er helt feilslått.

Frp-kritikk
Bakkens kritikk av Frp er, om noe unyansert, ganske rettmessig. Når Per Sandberg går ut å anklager Bush for å være sosialist er det tydelig at også Frp har litt problemer med å forstå dagens situasjon. Problemet er ikke nødvendigvis sosialisme, men statlig inngripen. Sosialismen vil riktignok alltid være et problem, fordi statlig inngripen er en forutsetning for sosialismen. 

Sosialisme er imidlertid ikke en forutsetning for statlig inngripen, men dog like feilslått. Jeg synes også det er rimelig patetisk hvordan Frp forsøker å leke liberalister, samtidig som de tidvis går inn for mer politisk maktsentrering og økte offentlige utgifter.

Markedsliberalisme er løsningen
Hva burde vært løsningen? Den beste medisinen hadde vært mer markedsliberalisme, men markedsliberalisme betyr ikke frislipp. Det er helt riktig at markedet ikke kan styre seg selv, men markedsliberalisme innebærer masse regler. Markedsliberalismens natur ER regler og retningslinjer - men det er regler som setter grenser for politikk. Det handler om å la kapitalismen få utspille seg, innenfor noen nedfelte retningslinjer, fri fra for mye politisk innblanding.

Jeg skal ikke forsøke å fortelle hvilke nedfelte retningslinjer dette skal være. Det overlater jeg til økonomer. Det som imidlertid er helt sikkert er at vi ikke trenger mindre regler, men vi trenger regler som setter grenser for kortsiktig politisk innblanding. Hvis Bakken vil at staten skal være en god venn, gjør den best i å holde seg unna - den har nemlig ikke vært en spesielt god venn til nå.

Alkohol og ideologi

HA bestemte seg tydeligvis for å trykke et innlegg i går, som jeg sendte inn for ca en måned siden. Innlegget handler om skjenkepolitikk, aldersgrense for sprit og det ideologiske standpunktet som ligger til grunn for Unge Høyres alkoholpolitikken. Innlegget ble, ironisk nok, trykket på 20 års-dagen min:

Om alkohol og ideologi

Torsdag 2. august forsøker Andor Normann nok en gang å sette likhetstegn mellom Frp, Høyre og liberalisme. Denne tafatte argumentasjonen er lite treffende, den begynner å bli kjedelig, og er heller ikke en seriøs politiker verdig. Unge Høyre er på ingen måte liberalister. Frps forsøk på å ta til seg den liberalistiske ideologien er også rimelig patetisk siden de tidvis går inn for både mer offentlige utgifter og «ovenfra - ned» styring. Dette er imidlertid en annen debatt som jeg heller, mer enn gjerne, tar senere.

Konservatisme
Det er stor forskjell på en liberalistisk alkoholpolitikk, og en alkoholpolitikk etter konservatismens prinsipper. Normann skriver om konservatismen at «det å være konservativ er å bevare det som ut fra et konservativt grunnsyn er det beste for et samfunn som helhet». Dette er for så vidt riktig, men ingen god definisjon. Det konservative grunnsynet baserer seg på å «forandre for å bevare». Selv om jeg mener Inge Lønning var «på bærtur» i dette tilfellet, har jeg stor respekt for Lønning. Ingen er perfekte, og for å sitere nettopp Inge Lønning så er konservatismen «den eneste ideologien som forutsetter hukommelse» - historisk hukommelse.

Konservatismen mener det ligger mye visdom i lange tradisjoner, gamle institusjoner, og historisk og kulturell arv. I «forandre for å bevare» ligger det at man går inn i fremtiden med inspirasjon fra fortiden. Det er derfor ikke konservativt å bare holde dagens alkoholpolitikk på et statisk nivå. Det er reaksjonært.

Konservatisme vs. liberalisme
Hvis man kun la prinsippet om å «forandre for å bevare» til grunn, kunne man riktignok argumentert for både liberalisering og restriksjoner, men her kommer det inn et nytt konservativt prinsipp som Normann har glemt, nemlig enkeltmenneskets frihet. Konservatismen har enkeltmennesket som utgangspunkt, men anerkjenner samtidig at mennesket ikke er perfekt. Derfor henger prinsippet om frihet uløselig sammen med prinsippet om ansvar og orden - både for seg selv, og samfunnet for øvrig. Her skiller også konservatismen og liberalismen lag.

Utpregede liberalister vil hevde at mennesket fra naturens side er et selvstendig fritt individ og at enkeltmenneskets frihet derfor kun skal begrenses dersom det bryter noen andres frihet. Konservatismen ser også på mennesket som et selvstendig fritt individ, men mener også at ethvert mennesket har grunnleggende sosiale behov, og automatisk tilhører flere ulike fellesskaper (de private fellesskapene, og ikke det statlige sosialdemokratiske luftslottet), hvilket medfører et visst samfunnsansvar. Dette er kjernen i mitt alkoholpolitiske ståsted.

Visdom
Siden Normann ser ut til å mene at alder er en forutsetning for visdom kan jeg, i denne sammenheng, nevne at det er få dager siden jeg snakket med svært intelligente og ideologisk bevisste partifeller, som både er eldre enn Normann, og dermed visere ifølge Normann selv. Samtidig var de enige med mine alkoholpolitiske standpunkter, nettopp fordi jeg har et konservativt ideologisk ankerfeste i alkoholpolitikken.

Dersom Normann ikke så noen grunn til å lytte til meg før, kan han kanskje vurdere dette nå som jeg henviser til eldre og visere mennesker. For ordens skyld kan jeg nevne at de ikke på noen måte har blitt sosialdemokrater med årene, og det er lite som tyder på at undertegnede vil lide denne skjebnen heller.

Alkohol
De aller fleste har et greit forhold til alkohol. De fleste har sikkert hatt noen utskeielser nå og da, men for majoriteten er alkohol hovedsakelig enten en naturlig del av et godt måltid, noe man koser seg med i sofakroken om kvelden, eller noe man nyter i lystig lag med venner og bekjente. Disse har ikke misbrukt sin frihet, og hvis man velger et konservativt grunnsyn skal man heller ikke begrense friheten for dem som takler det helt greit.

Det er fåtall som blir alkoholikere, det er et fåtall som skaper ubehag og bråk på byen, og det er et fåtall som blir voldelige i beruset tilstand. Derfor skal vi konsentrere oss om å hjelpe dem som trenger det, og straffe lovbrytere, ikke straffe alle.

Ansvar
I Norge er myndighetsalderen 18 år. Samfunnet forutsetter da at man har det nødvendige grunnlaget for å opptre selvstendig i tråd med samfunnets normer og regler. Hvis man mener noe med myndighetsalderen må kjøp av sprit også være en del av dette ansvaret.

Utesteder som får skjenkebevilling er også tildelt et stort ansvar. Et ansvar for ikke å skjenke mindreårige, og et ansvar for å si stopp når noen helt åpenbart ikke burde få i seg mer alkohol. Likevel fører tillitsbrudd altfor sjeldent til konsekvenser. Jeg er for å tildele utesteder den friheten, og det ansvaret det er å få holde oppe så lenge de vil, men jeg vil samtidig slå nådeløst ned på dem som misbruker den friheten de er blitt tildelt.

Overformyndersk
Jeg vil hjelpe mennesker som har mistet kontroll over alkoholforbruket. Jeg er for strengere sanksjoner for dem som bryter loven, og dem som skaper kvalm for andre mennesker. Jeg nekter imidlertid å gi etter for en samfunnsmodell som begrenser alles frihet pga. noens problemer. Jeg nekter å skape et samfunn der lovbryterne får lov til å definere lovverket. Et slikt samfunn kaller jeg overformyndersk, og det er stikk i strid med konservatismen.

Here we go again...

HERE WE GO AGAIN! 

Nok et forbud fra sosialistene. I stede for å virkelig sette ned avgiftene på nye miljøvennlige biler, skal gamle forbys. 

"Vi må raskt påskynde overgangen fra dagens bilpark til en klimavennlig bilpark" sier Erik Solheim

Hvis han virkelig vil fornye bilparken så gjøres jo det best ved å sette ned avgiftene, slik at fornyingen skjer på folks eget frivillige initiativ, i stede for at et voldsomt byråkratisk maktapparat skal gå inn å kontrollere. DET BLIR DYRT!

Nok et idiotisk forslag fra vår "superminister". Why am I not surprised?

Politikersvikt ikke markedssvikt

Etter flere ukers ventetid har HA endelig trykket et av flere innlegg jeg har skrevet om finanskrisen. Jeg er ingen økonom og forsøker å holde meg til en noenlunde prinsipiell argumentasjon. Det er sikkert andre som kunne ført en mye bedre argumentasjon enn meg. Problemet er imidlertid at majoriteten i det sosialdemokratiske Hedmark ikke akkurat leser Minerva. De få som leser denne bloggen derimot gjør antakeligvis det, og vil merke inspirasjonen fra bl.a. Marius Gustavsen. 

Det er mer enn mulig at jeg ikke har faglig dekning for alt jeg skriver om finanskrisen, men jeg argumenterer ut i fra en politisk overbevisning om at finanskrisen ikke er et krakk i kapitalismen, eller et eksempel på at markedsliberalismen har feilet. Det er et eksempel på at politisk kontrollstyring nok en gang har skapt store problemer.

Politikersvikt ikke markedssvikt

Sosialistene fryder seg åpenbart om dagen. Ved bl.a. Trond Kjernli, Ivan Kristoffersen, Andor Normann, Karin Andersen og Willy Barmoen har overskifter som, «Kapitalismen ned for telling» og «Kapitalismen i krise» preget debattsidene i HA.

Finanskrisen har åpenbart gitt sosialister over hele landet den syndebukken de trenger for å spy ut vrøvl om «katastrofekapitalismens» ødeleggelser. Gjennom det ene oppgulpet etter det andre fremvises en så totalt manglende vurderingsevne at det er direkte skremmende.

Mangel på kunnskap

Den mest utpregede mangelen på kunnskap kommer frem i stadige sammenligninger av Norge og USA. Enkelte tilhengere av fri kapitalisme priser fortsatt USA som himmel på jord, mens enda flere sosialister likeledes fremstiller USA som mareritteksempelet på kapitalisme uten styring. Begge deler er like tåpelig. Økonomien i USA er preget av sterk statlig styring og politisk inngripen. Den forholdsvis stabile økonomien i Norge skyldes slik sett at vi nettopp er MER liberalistisk enn USA, hvilket Marius Gustavson nylig, utmerket, påpeker i Minerva.

For sosialister uten ideologisk innsikt, som innbiller seg at markedsliberalisme er et system uten regler, virker dette sikkert helt absurd, men markedsøkonomien forutsetter, tvert i mot, regler og retningslinjer. Markedsøkonomi uten regler er en umulighet. Få er mer opptatt av regler enn nettopp liberalister. Hos Milton Friedman (selve djevelen ifølge Naomi Klein; katastrofesosialismens mest elskede ideolog) er regler noe av det mest sentrale. Hensikten med reglene er imidlertid å beskytte mot politisk innblanding, og kortsiktige politiske bestemmelser.

Markedet

Her oppstår problemet for sosialister, som ser ut til å leve i den tro at det å være folkevalgt innebærer en plutselig besittelse av en slags gudegitt kraft som gjør enn i stand til å ta avgjørelser på vegne av alle andre, kontrollstyre deres liv og beskytte folk mot dette forferdelige markedet.

Markedet er imidlertid ikke en ond usynlig kraft. Markedet har en utrolig evne til å ta hånd om problemene selv. Hvorfor? Fordi markedet består av mennesker naturligvis. Markedets styrke ligger i at folk fra ulike land og kulturer, med ulike talenter, evner og behov slår seg sammen. Én enkelt politiker eller byråkrat vil naturligvis kunne være smartere enn forbrukerne hver for seg, men den samlede kraften som én million, eller én milliard forbrukere utgjør vil nesten alltid være smartere enn selv den mest intelligente politiker. Derfor baserer både liberalismen og konservatismen seg på nødvendigheten av noen regler som setter grenser for politikk. Sosialismen derimot motsetter seg enhver slik grense, deres ideal er at politikken blir altomfattende.

Finanskrisen

Jeg er ikke økonom og kan derfor ikke servere dyptgående analyser, men skal likevel forsøke å illustrere noen av problemene. Den amerikanske overgangen fra gullstandarden til Federal Reserve i 1913, innebar en del problemer. Federal Reserve førte til en betydelig mindre stabil pengepolitikk, noe som resulterte i krakket i 1929. Milton Friedman påviste dette i «A Monetary History of the United States», og det er sikkert ulike oppfatninger om Milton Friedman, men dette verket fikk tross alt nobelprisen, det er akseptert av de fleste økonomer i dag og regnes som standardverket for amerikansk monetær historie.

Det er riktignok mye som kan gjøres innenfor dagens system, uten å måtte returnere til gullstandarden. Helt siden børskrakket har USA ført en ustabil politikk med sterk statlig innblanding i økonomien. Den betydelig mer stabile økonomien i Norge, skyldes først og fremst at vi har latt Norges Bank styre finans og pengepolitikken. Finanspolitikken i Norge styres utifra klare regler ved bl.a. et inflasjonsmål og en handlingsregel som begrenser politikernes innblandingsmuligheter.

Norge

Trond Kjernli trekker inn bankkrisen/boligkrisen i Norge på slutten av 80-tallet/starten av 90-tallet som et eksempel for sin sak. Gjennom en svært korttenkt analyse konkluderer han med at Willochs frislipp av bankene, boligbyggingen, osv må ta skylden for den daværende økonomiske krisen. Dette stemmer overhodet ikke. Willochs store feil var at Høyre, mot sin vilje, lot seg presse av Senterpartiet og Kristelig Folkeparti til ikke å slippe renten fri. Tanken var at renten måtte holdes nede slik at vanskeligstilte også skulle få lån. En idealistisk tanke, men resultatet gikk som det måtte gå. Når bankene kunne låne ut så mye penger de ville, samtidig som renten ble holdt kunstig lav – førte dette til at mange lånte langt mer penger enn de hadde råd til å betale tilbake. Hadde man også sluppet renten fri, ville markedet regulert dette selv.

USA

Situasjonen i Norge på 80-tallet er ganske identisk med dagens situasjon i USA, der staten har pålagt bankene å gi lån langt utover folks kredittverdighet. Dette er det faktisk Bill Clinton, og ikke George W Bush, som må ta skylden for. Gjennom endringen av Community Reinvestment Act, til stor protest fra bankene selv, påla Clinton bankene å låne ut en TRILLION DOLLAR til vanskeligstilte, og oppfølgeren Bush har ikke akkurat gjort situasjonen særlig bedre med sin massive økning av offentlige utgifter. Dette er bare noen utvalgte eksempler på negative konsekvenser når politikere tukler med det svært avanserte finanssystemet.

Populistisk vås

Likevel sloss sosialistene i disse dager om spalteplass for å lire av seg populistisk vås. Willy Barmoen og Trond Kjernli, har i så måte, markert seg spesielt. Kjernli har åpenbart ikke skjønt at også banker må tjene penger. Han ønsker seg et stort fellesskapsfond der alle kan sette inn penger, få renter, også skal bankene bare fordele ut med fortjeneste til alle. Det høres selvfølgelig fint og flott ut. Men som sosialismen forøvrig er denne ideen bare et utopisk luftslott, uten realitet.

Barmoen, på sin side, satte nylig rekord i innholdsløshet. Barmoen har nok forvekslet kapitalisme med sosialisme. Kapitalisme fordeler makten ut til folket. Sosialisme derimot samler mest mulig makt hos noen statlige overhoder. Kapitalisme har løftet flere ut av fattigdom enn noe annet. Ja, det er for lite kapitalisme i USA. Hadde kapitalismen der fått styre mer fritt gjennom noen nedfelte retningslinjer, fri fra stadig politisk innblanding, hadde vi ikke hatt denne krisen nå. Når Barmoen i tillegg vil jeg skal hylle Einar Gerhardsen som en garantist for kapitalismen er det nok flere enn meg som klør seg i hodet.

Politikersvikt

Selv om jeg er tilhenger av en svært liberal økonomisk politikk, er hverken jeg eller Høyre liberalister. Jeg er konservativ, og anerkjenner derfor nødvendigheten av at politikere kan gripe inn ved markedssvikt. Det er helt sentralt i konservatismens menneskesyn at mennesket ikke er skapt perfekt, men med en tilbøyelighet til ødeleggelse dersom samfunnet ikke stiller noen naturlige hindringer. Derfor kan ikke markedet være perfekt heller. Dagens krakk er imidlertid ikke noe krakk i kapitalismen, det er et krakk i politisk kontrollstyring. Dagens finanskrise er ikke et eksempel på markedssvikt. Det er et eksempel på politikersvikt.

Hedmark Unge Høyres årsmøte

I helgen hadde Hedmark Unge Høyre årsmøte.

Vi startet opplegget med seminar om fri handel og reformasjon av velferdsstaten, ledet av Jan Arild Snoen. Jan Arild Snoen er, som kjent for de aller fleste i den lille kjernen som muligens leser denne bloggen av og til, journalist i Minerva og en kjent norsk mediekritiker.

Jan Arild Snoen er også medlem av Høyre, og selverklært liberalist – noe som ga et interessant perspektiv på de ulike temaene. Det var et poeng å invitere noen som ikke bare serverte oss Høyres stortingsprogram rett i fanget, men som kom med nye ideer, utfordret oss og skapte debatt.

Et flertall av dem som var tilstede på skoleringen har vært med en stund allerede, og skoleringen ble derfor lagt på et litt høyere nivå. Som medlemmer av Unge Høyre er det viktig å ha en ideologisk og prinsipiell forankring, men deretter er det vår oppgave, som ungdomspolitikere i Hedmark, å tenke nytt og samtidig dytte både Unge Høyres Landsforbund og moderpartiet i riktig retning. Det gjør vi ikke ved å pugge Høyres prinsipprogram, men ved å jobbe frem ny politikk.

Fulle av inspirasjon fra gårsdagen begynte vi lørdagen med tale og debatt -skolering av Camilla Strandskog. Alle inklusiv, de helt ferske, var oppe å prøvde seg. Hedmark UH var også prøvekanin for et paneldebatt-opplegg, der hverken debattantene eller forsamlingen på forhånd visste hvem som var hvilket parti. Dette var en interessant vri, men vi fant ganske fort ut hvem som var hvem.

Resolusjonsbehandlingen
Hedmark er ikke det største fylke i Unge Høyre sammenheng, men det vi hadde svært mange gode og spennende innsendte resolusjoner. Vi rakk dessverre ikke å behandle alle, men de som ble behandlet var:

1) JA til aktiv dødshjelp
Vi startet debatten med to motstridende resolusjoner om aktiv dødshjelp, der den ene gikk for og den andre mot. Dette er et følelsesladet tema som de fleste har et sterkt forhold til, noe som også preget debatten. Her var det store prinsipielle og ideologiske skillelinjer, men vi greide likevel å holde en behersket debatt.

Et "ja til aktiv dødshjelp" ble til slutt vedtatt med 7 mot 5 stemmer.

2) Restriktiv alkoholpolitikk er ikke løsningen
Neste resolusjon handlet om skjenkepolitikk i Hamar. Hedmark Unge Høyre er sterke motstandere av vedtaket om skjenkestopp 01.30 i Hamar. Vi mener dette er en helt feil begrensning av enkeltmenneskets frihet. Vi er for strengere sanksjoner for dem som misbruker sin frihet, men vi mener også at de som takler omgang med alkohol, og ikke skaper kvalm for andre må få lov til å gjøre nettopp det.

Resolusjonen gikk inn for å:
- La utestedene bestemme sine egne åpningstider
- Innføre strengere sanksjoner for brudd på sjenkelovgivningen
- Senke aldersgrensen på sprit til 18 år
- Gradvis redusere norske alkoholpriser

3) Reduser velferdsstaten - styrk velferden
Dette er en ambisiøs og nyskapende resolusjonen. Dagens velferdsstat er i ferd med å spise opp velferden i Norge. Vi bruker stadig mer penger på velferdsstaten, og stadig flere står i kø. En stadig større del av befolkningen er avhengig av offentlige stønader. Når stadig flere er avhengig av støtte fra stadig færre - er det naturligvis ikke en bærekraftig utvikling.

Resolusjonen går ut på en reform av velferdsstaten der inntektsgraderte ordninger som gir mer til de med mest fra før, omgjøres til flate ordninger, som sikrer alle et grunnleggende basis -kronebeløp som er likt for alle. Utover dette må man spare selv i private pensjonsfond.

I denne resolusjonen ble det vedtatt:

- Flat pensjon
- Flat arbeidsledighetstrygd
- Flat sykelønn

4) Smart aid, more trade

Dette er en kort uttalelse om bistand/handels-politikken, som skal danne grunnlag for videre arbeid innen dette feltet. Den sier kort og godt at vi ønsker en mer resultatorientert bistand, og å fjerne handelsvridende tollbarrierer og subsidier slik at utviklingsland gis en ærlig sjanse til utvikling.

5) (Un)Fairtrade

Den siste resolusjonen vi rakk å vedta var en resolusjon mot merkevaren Fairtrade. Flere kommuner i Hedmark arbeider med å bli såkalte "Fairtrade-kommuner". Fairtrade er imidlertid pris-fiksing, det er proteksjonisme, det hindrer utvikling, det hindrer økonomisk vekst, og det evner ikke å hjelpe de fattigste på noen måte.

Derfor mener vedtok vi at Hedmark Unge Høyre tar sterk avstand fra merkevaren Fairtrade som vi mener er usolidarisk og urettferdig. Den eneste rettferdige handelen er fri handel. Free trade is fair trade.

Valg:
Thomas Granrud har vært en fantastisk leder for Hedmark Unge Høyre denne perioden. Det er mye takket være Thomas at vi har bygget opp en solid og oppegående fylkesforening.

Derfor var det en stor ære å bli innstilt som ny leder i Hedmark Unge Høyre. Jeg kunne heller ikke vært mer fornøyd med arbeidsutvalget:

Leder: Kristian Tonning Riise

1. nestleder: Anna Molberg

2. nestleder: Elise Fangberget

Styremedlem: Mette Sol Noreng

Styremedlem: Lars Erik Dypvik

Styremedlem: Petter Synak Migalski

Hedmark Unge Høyre er på fremmarsj, og jeg er sikker på at det nye arbeidsutvalget kommer til å gjøre en glimrende jobb.

Det eneste negative med årsmøtet er at mange ikke hadde mulighet til å komme.

Vi vet imidlertid at vi har enda flere engasjerte konservative unge i Hedmark - det lover godt for fremtiden.

Privatization is on the move!

Vi skal farge Hedmark blått!

Endelig! En verdig fredsprisvinner igjen

For kort tid siden ble det kunngjort at årets fredspris går til Martti Ahtisaari. Etter år med heller tvilsomme fredsprisvinnere, er det godt å se at fredsprisen nå har havnet hos en som faktisk driver fredsarbeid. Dette virker kanskje som selvfølge, men slik har det ikke vært.

I fjor ble AL Gore og FN's klimapanel tildelt fredsprisen. Argumentasjonen for tildelingen av fredsprisen til Gore, er noe av det mest tvilsomme jeg har borti.

Kampen mot klimaendringene er viktig. Personlig synes jeg riktignok at Gore driver skremselspropaganda og dommedagsprofeti, men det er mindre viktig i denne sammenhengen. Gore kunne gjerne fått en miljøpris for det omfattende arbeidet han har gjort med å sette klimaspørsmålet på den internasjonale agenda, men han burde aldri fått fredsprisen. Nobels fredspris mistet mye anerkjennelse i mine øyne, etter fjorårets prisutdeling.

Det bryter også med Alfred Nobels tanker å gi fredsprisen til organisasjoner, da han gjorde det klart at fredsprisen skulle gå til enkeltpersoner. Likevel har i alt 23 organisasjoner fått fredsprisen.

Muhamad Yunus og Grameen Bank, i 2006, var og heller tvilsomme vinnere av Nobels fredspris. Grameen Banks arbeid med bl.a. mikrokreditt har utvilsomt vært et svært bra tiltak for å bekjempe fattigdom, men heller ikke dette kan kalles fredsarbeid i ordets rette forstand.

Ahtisaari derimot har en lang CV med over 30 års arbeid for å løse internasjonale konflikter i noen av verdens mest urolige områder. Hans arbeid inkluderer bl.a.
- en sentral rolle i arbeidet som førte til Namisk selvstendighet fra Sør Afrika i 1990
- arbeid med forholdet Kosovo - Serbia siden 1998
- FN's spesialutsending i Kosovo
- ledet forhandlingene som sørget for fred i Aceh, Indonesia
- overvåket avvæpningen av den irske republikanske hæren IRA i Nord-Irland
- grunnlegger av den internasjonale meklingsorganisasjonen CMI
-++++

Listen er mye lenger, men vi kan uansett konkludere med at årets fredpris er høyst fortjent!

Endelig en verdig fredsprisvinner igjen!

Ideologi er herlig!

Den ideologiske og prinsipielle debatten raser videre i HA for tiden. Det er gøy å diskutere praktisk politikk. Det er morsomt med budsjettforhandlinger. Det er interessant å sammenligne ulike stortingsprogram. Likevel blir enkeltsaker rimelig uvesentlig dersom politikken ikke har en retning.

Derfor er de ideologiske debattene så viktige, fordi de prinsipielle skillelinjene tydeliggjøres. Derfor setter jeg pris på den pågående debatten med bl.a. Andor Normann, fordi svært merkbare forskjeller på hva slags samfunn vi virkelig ønsker kommer frem.

Jeg ønsker å styre samfunnet nedenfra og opp, Normann vil styre samfunnet ovenfra og ned.
For meg betyr fellesskap familie og venner, for Normann betyr det offentlig sektor.

Derfor er det herlig å sette seg ned ved frokostbordet med morgenkaffen, og åpne avisen til overskriften "Sure oppstøt fra Unge Høyre".

(For spesielt ineterreserte har også Trond Kjernli, og Aage Johan Thomassen meldt seg på debatten)

Her presenteres, på nytt, den sosialdemokratiske drømmen om realiseringen av det opphøyde likhetsidealet. Beskjeden i dagens HA er klar:


På tide å våkne opp, Normann!

Det er bra Andor Normann, som en representant for den eldre politiske garden, tåler litt friske ungdomspolitiske utspill. På samme måte må vi ungdomspolitikere tåle slik ovenfra og ned argumentasjon, der erfarne politikere forsøker å opptre som et opphøyd allvitende orakel, slik Andor Normann delvis svarer med i HA, 17. september. Dette er helt fair game. Om det lykkes er imidlertid en annen sak.

Inspirasjon
Jeg mangler på ingen måte politiske inspirasjonskilder, slik Normann hinter til, men henter mye visdom og ideer fra gamle storheter som Kåre Willoch, Lars Roar Langslet, Sjur Lindebrække og Francis Sejerstad. Blant andre inspirasjonskilder, kan jeg nevne Johan Norberg, Kristin Clemet, Jan Arild Snoen, og nylig avgått leder i Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen.

Fellesskapet eller Fellesskaper?
Jeg tror imidlertid at Andor Normann burde lytte litt til egne råd om å være åpen for nye ideer. For det virker som Normann selv er ganske inngrodd i gamle sosialdemokratiske holdninger. Bruken av Martin Tranmæls sitat «Vanlige folks frihet skapes best gjennom et godt fellesskap», beviser sosialdemokratiets manglende hensyn til enkeltmennesket. Tranmæl snakker om ett fellesskap, og det er lik offentlig sektor. Konservatismen sier heller at: Vanlige folks frihet skapes best gjennom GODE FELLESSKAPER. De private fellesskapene; din familie og nærmeste omgangskrets.

Velferd vs. velferdsstat
Jeg er stor tilhenger av velferdsgarantier, men det er på tide å våkne opp Normann, og se realitetene! Dagens velferdsstat fungerer ikke. Den er blitt en slags tvungen ordning for alle, enten de trenger det eller ei. Vi gir barnetrygd til millionærer og deler ut gratis skolebøker helt uavhengig av foreldrenes inntekt. Dette er sløsing av ressurser som skaper køer og ineffektivitet, og det er dette jeg er motstander av. Jeg mener tvert imot at velferdsgodene må fokuseres rundt de som virkelig trenger det. Familier som tjener millioner i året trenger ikke statlige støtteordninger for å oppdra barna sine, eller kjøpe skolemateriell. Det klarer de helt utmerket selv.

Det er også helt meningsløst at familier med lav inntekt må betale store skattesummer til staten, for deretter å få pengene igjen gjennom offentlige stønader, samtidig som mange milliarder i denne prosessen regelrett kastes bort på byråkrati. Hvorfor ikke bare la familiene få beholde inntekten sin selv?

Dagens velferdsstat skaper sosialklienter, heller enn å hjelpe folk tilbake i jobb. Velferdssamfunnet vårt reduserer folk til passive mottagere av sosial stønad, i stede for å la flere få muligheten til å klare seg selv. Det er ikke Høyre som skaper et samfunn for de rike, det er Normann og sosialdemokratiet som skaper dette. Ja, jeg vil at alle, inkludert de med tykk lommebok, skal få beholde mer av sine egne opptjente penger. Men jeg mener samtidig at de med tykkest lommebok kan betale mer av sine egne tjenester selv.

Rotete
Jeg er ingen økonom, og har masse å lære om økonomi, men jeg synes likevel det er imponerende hvordan Normann roter til så enkle begreper. Det ser ut til at han blander økonomisk planlegging, med begrepet «planøkonomi». Planøkonomi er på ingen måte et vanskelig eller upresist begrep. Planøkonomi i rendyrket forstand dreier seg enkelt og greit om økonomier der alle produksjonsmidlene er underlagt staten. Staten bestemmer hvilke varer og tjenester som skal produseres, samt mengde, pris, og tilgjengelighet. Ren markedsøkonomi på sin side, er planøkonomiens rake motsetning, der produksjonsmidlene er fullstendig underlagt det frie markedet, helt uten politisk kontroll.

«Blandingsøkonomi», er i ordets rette betydning, en blanding av planøkonomi og markedsøkonomi. Blandingsøkonomi er dermed ikke en versjon av planøkonomi, slik Normann helt feilaktig skriver, men simpelthen en blanding av begge deler. Dette er derfor ikke en debatt om rendyrket planøkonomi, eller tilsvarende markedsøkonomi. Det er andelen av statlig eller privat styring i blandingsøkonomien, som er grunnlaget for debatt.

Markedet og konservatismen
Nå er det også på tide at Normann lærer seg å skille partiene i Norge. Forsøket på å sette likhetstegn mellom Høyre, Frp og liberalisme er rimelig søkt. Jeg er på ingen måte noen liberalist. Både konservatismen, Unge Høyre, Høyre, og undertegnede aksepterer noe statlig styring, men jeg aksepterer ikke den sosialdemokratiske kontrollstyringen av enkeltmennesker og økonomi, og det har heller ingen forankring i konservatismen. Jeg er for å slippe markedskreftene mest mulig løs. Profittjaget er positivt, fordi det skaper en konkurranse om, til enhver tid, å produsere de beste og nyeste produktene samt flest mulig produkter på en mest effektiv måte til en billigst mulig pris.

I tråd med konservatismen, aksepterer jeg imidlertid at mennesket ikke er perfekt. Markedet kan derfor ikke være mer perfekt enn de menneskene som utgjør det. Det er derfor, etter mitt syn, helt legitimt at politikere griper inn der markedet svikter. Dette dreier seg f.eks. om forbud av tyngre narkotiske stoffer, avgifter på alkohol og tobakk, eller økonomiske incentiver for å forske frem ny miljøvennlig teknologi.

Anbefaling
Oppfordringen om å utvide mitt politiske gangsyn, tar jeg med glede. Jeg er privilegert som har dyktige mentorer, rådgivere, samarbeidspartnere og venner i Høyre og Unge Høyre som hjelper med dette hver dag. Jeg har også lest utdrag fra «Sosialdemokratiets tidsalder: Norge og Sverige i det 20. århundre», og det skal nok bli tid til å lese mer Sejerstad etterhvert, men det ville jo vært litt rart om Andor Normann, i sin levetid, ikke hadde lest flere bøker enn en som ikke helt har passert de tyve engang. Jeg kunne riktignok, selv, anbefalt flere bøker til gjengjeld, men jeg foreslår heller å slå opp ordene «planøkonomi» og «konservatisme» i leksikon. Det begynner kanskje å bli litt lenge siden historieforelesningene?

Kloke folkelige ord av Arne Hjeltnes

I forbindelse med boken «Kåre Willoch. Et debattskrift» som lanseres av Kagge forlag i dag, er det en tekst av Arne Hjeltnes på Dagbladets nettsider:

Då det var moro å vera Kåre-fan

Jeg vil bare gjengi Hjeltnes avsluttende poeng:

"(...) Høgre forsto den gongen at ikkje alle kom til å stemma på Høgre, og difor turde dei å snakka tydelegare til dei som var i målgruppa. No føler eg at ein prøver å gjera alle til lags. Og det kan som kjend ingen gjera. Slik er det i fotballen og. Det held med eitt lag.

Eg trur det er minst 30 prosent Høgre-folk i landet vårt. Det har Kåre bevist ein gong for alle. Ein tydeleg fyr med eit klårt mål.

Han var det lett å heia på."

Det er på høy tid at Høyre tar dette på alvor. Det har blitt påpekt i mange år og fra flere hold, men det ser dessverre ut til at det gjøres lite med det.

I kapitalismens forsvar

Jeg kan selvfølgelig ikke la et angrep på Høyre gå ubesvart. Willy Barmoens innlegg 3. september, står i en særstilling, fordi angrepet han feilaktig retter mot kapitalismen, i virkeligheten fremstår som et varmt forsvar for Høyres politikk.

Det kan virke som Barmoen, er en skap-Høyre velger, som sliter litt med å finne sin sanne politiske tilhørighet. Den ønskede takketalen til Arbeiderpartiet får han aldri av meg, men i stedet får han et varmt forsvar for kapitalismen i dagens HA:

I kapitalismens forsvar

I HA 3. september hadde Willy Barmoen et svært oppsiktsvekkende innlegg. I et forsøk på å forsvare sosialdemokratiet, går han egentlig bare til angrep på den samme politikken han søker å forsvare. Barmoen mener jeg burde takke Det Norske Arbeiderpartiet, for at sitat «kapitalismen har fått stort sett frie tøyler etter krigen». En aldri så liten historisk oppdatering er åpenbart på sin plass:

For det første var etterkrigstiden på ingen måte preget av fri kapitalisme. I fredstid har det knapt vært en periode i Norge med mer restriksjoner og reguleringer. Debatten om fullmaktslovgivningene etter krigen, ble etterhvert såpass tilspisset at perioden fra 1945 – 1952 blir kalt et ideologisk basketak. Allerede før Gerhardsens første rene AP regjering trådte til, 1. november 1945, hadde Arbeiderpartiet vedtatt så omfattende restriksjoner, at staten i realiteten hadde myndighet til fritt å gripe inn i enhver bedrifts indre anliggender. Arbeiderpartiet fortsatte så å søke total kontroll over økonomien, helt til debatten nådde sitt klimaks, da forslaget om en permanent pris og rasjoneringslov ble lagt frem i 1952.

Høyre på «barrikadene»
Gjennom hele denne perioden jobbet Arbeiderpartiet iherdig for å gjennomføre sine planøkonomiske hensikter. De flyttet vedtak vekk fra frie forum, og inn bak lukkede dører hvor de kunne planlegge sin sniksosialisering av Norge. Dette resulterte i ekstremt ytterliggående forslag, gjennomsyret av ideene til Karl Marx. Jeg vil riktignok, på ingen måte, gå så langt som å kalle datidens AP for kommunister, men deres lovforslag var på enkelte punkter, skremmende lik Stalins 5-årsplaner – ikke akkurat fri kapitalisme. Vi kjenner alle historien fra sovjet-Russland, men som Barmoen selv indirekte nevner, ble det aldri slik i Norge. For her sto Høyre, med John Lyng i spissen, på «barrikadene». Med sterk støtte fra næringslivet, og et tverrpolitisk justismiljø, beskyldte han Arbeiderpartiet for å undergave demokratiet og hele grunnlaget for vårt frie politiske system. Argumentasjonen var så sterk at Arbeiderpartiet til slutt måtte bøye av, og gi avkall på store deler av sin ekstremsosialistiske agenda.

Siden Barmoen først tok initiativet til historiske takketaler, burde han selv, som selverklært forkjemper av en forholdsvis fri markedsøkonomi, takke USA for Marshallhjelpen. Den tilførte norsk økonomi sårt tiltrengte penger, dempet presset i den norske økonomien og skapte rom for investeringer. Enda viktigere var kravet om at Norge (motvillig -for AP sin del) skulle innføre friere handel, mer markedsstyrt økonomi og tettere internasjonalt økonomisk samarbeid. Marshallhjelpen ville umulig latt seg kombinere med mange av Arbeiderpartiets restriktive løsninger. Takket være USA v/utenriksminister George Catlett Marshall og press fra Høyre, kunne gjenreisingen av Norge etter krigen virkelig begynne. Selv Martin Kolberg, som ikke akkurat er kjent for å tilhøre høyresiden i Arbeiderpartiet, har forlengst forkastet AP's planøkonomiske ideer i starten av etterkrigstiden.

Kapitalisme er løsningen
Det er flott at Barmoen tar avstand fra å holde priser på et kunstig nivå, men når jeg leser hans videre argumentasjon er det imidlertid grunn til å lure på om Barmoen har forvekslet kapitalisme med sosialdemokrati. Det er jo nettopp sosialdemokratiet, og manglende kapitalisme/markedsøkonomi som er problemet innen de områder Barmoen skisserer.

EU bruker nesten halvparten av sine budsjetter på landbrukssubsidier. Resultatet er et massivt overskudd av enkelte matvarer som de må kvitte seg med, og det gjøres ved å betale bønder for ikke å produsere. EU dumper så overskuddet på verdensmarkedet, slik at fattige land ikke har mulighet til å konkurrere, og medvirker dermed til at mange barn dør av sult. Jeg vet ikke om Barmoens anslag på 20.000 er riktig, men om det riktige tallet så bare var en brøkdel, hadde det fortsatt vært fullstendig uakseptabelt. Poenget her er at det nettopp er MANGLENDE kapitalisme og markedsøkonomi som bidrar til at så mange mennesker dør av sult hver eneste dag, og at milliarder av skattepenger kastes bort i et ineffektivt byråkrati i stedet for å komme de trengende til gode.

Utfordringer
Vi må gjerne diskutere fortiden, Barmoen, men jeg ser gjerne at denne i fremtiden baserer seg på mer historisk forankrede argumenter. Det går alltid an å vri fakta. Enkelte mener til og med at Neil Armstrongs månelanding, egentlig var en studioinnspilling av Steven Spielberg, men jeg tror vi kan være enige om at det er rimelig meningsløst å bruke tid på slike diskusjoner. Selv om historie er spennende, skulle jeg aller helst skulle ønske at Barmoen ville fokusere på de utfordringene som ligger foran oss. I 2009 kan vi enten gi en stemme til de rødgrønne. Det er en stemme til en regjering, som er imot valgfrihet, for mer skatter, avgifter, lover, reguleringer, og som ønsker å styre samfunnet ovenfra og ned. Jens Stoltenberg har sagt det gang på gang: «Alle skal med (enten de vil eller ei)»

Alternativt kan vi gi en stemme til Høyre. Et parti som har andre løsninger på problemer enn å grave enda dypere i folks lommebøker, et parti som respekterer individet, og dyrker mangfoldet, fremfor maktkåte politikeres ensidige kollektivistiske tjenesteregimer.

Som en varm forkjemper for solidaritet, kapitalisme, markedsøkonomi og fri, rettferdig handel – regner jeg da med at jeg har din stemme, Barmoen.



(Innlegget fra HA's nettsider, med litt endringer i avsnitt og overskrifter kan leses her)

Sosialdemokratisk oppgulp!

I starten av august, hadde AP’s Andor Normann flere hårreisende innlegg på trykk. Etter tre år med løftebrudd, forsøker Normann tilsynelatende å innlede AP’s valgkamp lokalt med enda flere løgner.

Etter å ha innledet med historieløse samfunnspolitiske ”analyser”, følger han opp med en så totalt fraværende forståelse av markedsøkonomiens og kapitalismens grunnprinsipper, at man skulle tro han hadde gått i dvale siden før 30-tallet.

Det neste innlegget vies til ren svartmaling av Høyres politikk – i et desperat forsøk på å vri fokuset bort fra katastroferegjeringens fullstendige tiltaksløshet.

Sosialdemokrati, kommunisme, sosialisme… et fellestrekk har de alle sammen (blant mange);

De har ikke skjønt at valgfrihet faktisk forutsetter flere valg.

Uten alternativer er det verken valg eller frihet!

Dette ser, imidlertid, ikke ut til å være av spesielt stor betydning for sosialdemokratiet, som aldri har brydd seg spesielt mye om frihet for det enkelte mennesket. Der gjelder kun det opphøyde slagordet: ”Alle skal med (på det vi bestemmer – enten de vil eller ei)”

Jeg har lenge ventet på at HA skulle trykke svarinnlegget mitt, og i går kom det endelig på trykk.

Andor Normanns innlegg kan dere lese her:

1) Sosialistisk eller borgerlig politikk?

2) Den privatiserte velferd til Frp og H!

Mitt svarinnlegg, som føyer seg inn i rekken av de mer krasse innleggene jeg har skrevet, kan dere lese her:

Sosialdemokratisk oppgulp!

Rødgrønt hykleri

Pga av gjentatte skriverier i avisene, har jeg ikke tid til å fylle bloggen her med så mye annet enn referater fra de pågående debattene i HA. Men den prinsipielle debatten (på flere fronter) i den største lokalavisa i Hedmark - burde være interessant for alle, også langt utenfor Hedmark fylkes grenser, fordi den tar for seg grunnleggende, prinsipielle temaer som vil vise seg svært gjeldende i det kommende stortingsvalget.

Mitt siste innslag i denne debatten var gårsdagens innlegg "Rødgrønt hykleri". Det er sjelden det er så gøy å svare på et innlegg, som det var i dette tilfelle. Innlegget var et svar til Trond Kjernli, som uken før var ute med innlegget han kalte "Høyres manglende regneferdigheter". Dette innlegget startet han, ironisk nok, på ekte SV vis, med et særdeles irrelevant og uinteressant regnestykke. Videre ble innlegget fulgt opp med oppfordringer til meg- og Høyre om å komme med tiltak innen ulike områder. Temaene Kjernli trakk frem i dette tilfelle var skole, helseomsorg og rusomsorg.

Det er mulig dette var ment som en punch fra Kjernli, men utspillet er omtrent like treffende som en blitzers klager om ordensforstyrrelse. Høyre har svært mange gode forslag på tiltak innen alle disse feltene, samtidig som det er kroneksempler på rødgrønn tiltaksløshet. Hvis jeg var Kjernli ville jeg forsøkt å unngå disse temaene i stillhet, i dyp flause over min egen regjering.

Men når temaene først er på bordet, gir jeg samtidig de rødgrønne svar som fortjent.

En ulv i fåreklær!

Jeg er glad for at Karin Andersen har tatt mine utfordringer på alvor, og kastet seg ut i den prinsipielle debatten om hva slags samfunn vi faktisk ønsker.

I dette innlegget, som var på trykk i HA og Østlendingen, går Andersen direkte til angrep på min politikk og forsøker på sedvanlig vis å forsvare det overformynderske samfunnet enhver sosialist innerst inne ønsker. Som en frihetens apostel i god Unge Høyre ånd tar det imidlertid ikke lang tid å gjennomskue den skjulte hensikten bak varme ord om dette såkalte fellesskapet; nemlig ønsket om staten som landets eneveldige maktkontrollør.

Andersen har naturligvis fått svar på tiltale både i Østlendingen og HA med følgende:

En ulv i fåreklær!

Det går kaldt nedover ryggen på meg når jeg leser Karin Andersens innlegg i HA: ” En rettferdig fordeling gir et bedre samfunn”. Det Andersen beskriver er ikke annet enn en forkledd visjon om et overformyndersk samfunn der staten har ubegrenset adgang til å forsyne seg av folks verdier og eiendeler. Et samfunn der enkeltmenneskets frihet alltid er underlagt statens eneveldige makt til å kontrollstyre folks hverdag. Andersens utspill kan best beskrives som en ulv i fåreklær!

Karin Andersen kaller Unge Høyres retorikk for aggressiv, men synes likevel at innlegget mitt er mildt, i forhold til Unge Høyres kjære nyvalgte leder, Henrik Asheims uttalelser. Det er på ingen måte min hensikt å være mild i mine beskrivelser av Andersen, SV eller den rødgrønne regjeringen. Jeg tar dermed dette som et signal på at jeg ikke har vært tydelig nok.

Blodrødt

Jeg skal være enig med Karin Andersen på ett område: ”Selvsagt er ikke alt rosenrødt” skriver hun. Nei, med den rødgrønne regjeringen er nok blodrødt en bedre beskrivelse. De rødgrønne skryter uhemmet av økte bevilgninger. Faktum er at denne regjeringens allergi mot private tilbud, en totalt fraværende evne til å prioritere og fullstendig manglende handlekraft, har ført til at stadig flere faller utenom.

At Andersen i det hele tatt våger å nevne pleie- og omsorgssektoren er helt utrolig, for dette er jo selve kroneksempelet på den rødgrønne regjeringens totale fallitt. Her skryter hun av 10.000 nye ansatte, men ”glemmer” å nevne at 25.000 FLERE nå står i helsekø. Det er altså dette Karin Andersen kaller gode fellesskapsløsninger.

Hva skjer med skolen?

Videre sier Karin Andersen at ”Jeg vil mye heller ha en god offentlig skole, med motiverte lærere og gode, gratis læremidler enn mer penger i lommeboka til å shoppe rundt med.”

Igjen trenger man bare å se på de faktiske resultatene. 1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive, rekrutteringen til lærerutdanning er synkende, og stadig flere elever klager over dårlige lærere. Det hjelper altså lite hva Andersen vil med skolen, for det hun oppnår med politikken sin er den rake motsetningen. Andersens skolepolitikk, med mindre valgfrihet, og mindre krav, har kun fått negative konsekvenser.

Det er imidlertid ikke lenge siden sentrale norske skoleforskere roste Høyres skolepolitikk i Dagsavisen, etter at det kom frem resultater som viser at elevene i Oslo-skolen både trives bedre og lærer mer. Dette beviser det Høyre alltid har sagt, at elever trives bedre når de lærer mer. Solhjell på sin side ville ikke glede seg over at det faktisk finnes lyspunkter i dagens skole. Han trakk heller på skuldrene og flirte av sin egen uvitenhet med følgende uttalelse:

"Vi i departementet har ikke kunnet finne fram til disse resultatene, og vet ikke hvor de stammer fra."

Er det rart at de rødgrønne mislykkes når de som har hovedansvaret for norske skoleelevers utdannelse, også er de som vet aller minst om elevenes faglige og intellektuelle nivå?

De rødgrønne har dessverre bare vært opptatt av innholdet i lunsjpausen. Høyre er mer opptatt av innholdet i klasserommet!

Hvem er de rike?

Andersen irriterer seg over disse rike som, sitat: ”syter og klager”. La oss da ta en liten titt på hvem disse rike er:

Det første innslagspunktet for toppskatten er 400.000 kr., og det øverste trinnet for toppskatt nåes allerede på 650.000 kr. En lærer med etterutdanning/spesialutdanning, og ulike tillegg kan såvidt passere 400.000 kr. i lønn. Andre yrker som kan passere denne grensen (dette varierer naturligvis avhengig av arbeidsplass, tillegg, etterutdannelse, ansiennitet, osv…) er: industrirørlegger, snekker, heismontør, rektor, tannlege, osv… Med mye overtid kan lønnen raskt overstige 400.000 ganske betraktelig, også innen mange andre yrker. Topplønnen for f.eks. en lektor med opprykk er 490.000 kr – altså nesten 100.000 kr. over innslagspunktet for toppskatten.

Hvorfor ramser jeg opp alt dette? Fordi jeg vil at alle skal være klar over at DETTE er disse kvalmende ”rike” menneskene Karin Andersen vil stoppe kjeften på, og som Martin Kolberg vil flå; altså vanlige folk med middels inntekt.

Grådighet

Andersens syn på arv viser for alvor den iboende grådigheten hos sosialister. Det er helt vanvittig at eldre og syke nærmest må planlegge sin egen bortgang for at deres etterkommere skal slippe å betale store summer til staten, den gangen de engang går bort. Dette er tross alt verdier man har skattet av opptil flere ganger hele livet igjennom. Foreldres rett til å overlate sine verdier vederlagsfritt til sine barn og familie burde være en grunnleggende menneskerett. Denne dødsskatten er umenneskelig, men den beviser bare at familieverdier aldri har vært viktig for sosialistene, hvis eneste ”fellesskap” som betyr noe er staten. Arv er ikke noe som skal omfordeles blant andre enn de som arver! Karin Andersen burde skamme seg.

Unge Høyre ønsker en flat skatt med lavest mulig sats, og et høyt bunnfradrag. Hadde det vært opptil meg, så hadde ikke folk med inntekt under 300.000 kr. måttet betale én krone i skatt. Det, Karin Andersen, det er å gi mer til de som har minst fra før. Det er god sosial politikk.

Høyre ønsker et samfunn som tar vare på de små fellesskapene og gir folk frihet til å skape et best mulig liv for seg og sine.

Høyre ønsker et samfunn som fokuserer ressursene på de som faktisk TRENGER hjelp, og ikke på kontrollstyring av livene til folk flest.

Høyre ønsker et samfunn der det lønner seg å jobbe, et samfunn der enkeltmennesket blir belønnet for hardt arbeid, og ikke tråkket ned i søla med Karin Andersens ord om omfordeling.

Politikk krever handling!

De fleste har sikkert fått med seg at jeg offisielt har erklært krig mot sosialdemokratiet, i avisene, i Norges rødeste fylke. Sentrale politikere i både kommunestyre, fylkestinget og på Stortinget har nå virkelig begynt å reagere.

De trodde vel kanskje først at dette bare var et resultat av et kortvarig energisk øyeblikk hos en ungdomspolitiker, men etter snart 4 måneder med frontalangrep flere ganger i uka, har sosialdemokratene våknet opp og skjønt at denne unge jyplingen ikke har tenkt å gi seg med det første.

Jan Wibe, representant for AP i Hamar kommunestyre og Hedmark fylkesting, var for litt over en uke siden ute med et klassisk AP innlegg, der vi får høre de samme oppbrukte argumentene igjen.

Jeg er imidlertid lei av at mitt fylke skal styres av politiske løsninger for et gjennomsnittsmenneske som ikke finnes, og av store ord om det sosialdemokratiske luftslottet, populært kalt fellesskapet, som i virkeligheten ikke handler om annet enn politikeres trang til å kontrollstyre folks liv, og grave dypere i folks lommebøker.

I går fikk Jan Wibe svar som fortjent.

"Prosjekt: farge Hedmark blått" ruller fremover med stormskritt!

Sosialdemokratiets fantasiløshet!

Eiendomsskatt har vært mye debattert i avisene de siste ukene. Etter at det ble kjent at Løten kommune, som lenge har vært en av de få kommune i Hedmark uten eiendomsskatt, nå føyer seg inn i det sosialistiske oppgulpet og innfører eiendomsskatt de også, har flere sentrale representanter for henholdsvis AP og SV forsøkt å forsvare sine usosiale standpunkt i avisa.


Sosialdemokratiet beviser bare nok en gang sin fantasiløshet, og prisen for denne fantasiløsheten er det skattebetalerne som må ta, for hver gang økonomiske problemstillinger oppstår er sosialdemokratiets eneste løsning å grave enda dypere i folks lommebøker.

Dette lar jeg selvfølgelig ikke passere i stillhet.

Her er link til dagens innlegg i HA: "Sosialdemokratiets fantasiløshet".

Hersketeknikk fra Andersen

Hedmark Unge Høyre, Hedmark Høyre, og Hedmark fylke generelt er heldige som har en så flott representant som Gunnar Gundersen på Stortinget.

Gunnar Gundersens utrolige stå på vilje, og lokale engasjement er et eksempel til etterfølgelse for oss alle.

Jeg takker Gunnar for all støtten, bl.a. i dagens HA, med innlegget "Hersketeknikk fra Andersen.

Riise vs. Andersen

Man erklærer ikke krig mot sosialdemokratiet i Hedmark - Norges rødeste fylke, uten å få noen reaksjoner. Fredag 4. juli, på selveste Independence Day, kunne jeg med morgenkaffen ved siden av meg åpnet HA på lederplass med følgende tekst:

Latterliggjøring

Representanter for Unge Høyre i Hedmark har med stor energi kastet seg ut i den politiske debatten, blant annet her i HA. Det er bra. Politiske debatter bidrar til å klargjøre skillelinjer og skape engasjement.

Selvfølgelig angriper Unge Høyre sine politiske motstandere. Det er en legitim del av debatten. Men Unge Høyre har lagt seg til en debattform som Karin Andersen (SV) i går karakteriserte som aggressiv. Karin Andersen skriver at «det er en uting hvordan kvalitetene ved det samfunnet vi lever i blir underminert og latterliggjort». Vi synes hun har et godt poeng. Det norske samfunnet har svært mange gode kvaliteter som også kommer medlemmene i Unge Høyre til gode. Derfor bør de slutte med latterliggjøringen og i stedet bruke energien på den reelle politiske debatten."

I går trykket HA endelig svarreplikken min:

Mye å svare for
Karin Andersen har merket seg at Unge Høyre er på offensiven i Hedmark. Det er bra. Andersen karakteriserer imidlertid debattformen som aggressiv og sier at "det er en uting hvordan kvalitetene ved det samfunnet vi lever i blir underminert og latterliggjort".
Jeg er helt enig i at det er mange kvaliteter ved det norske samfunnet. Vi kan prise oss lykkelige hver dag for at vi vokser opp i et så godt land som Norge, men det betyr ikke at ikke også her har store utfordringer.

Hvis Karin Andersen virkelig mener at politiske debatter er bra fordi de klargjør skillelinjer og skaper engasjement, så burde hun heller ta del i denne debatten hun reagerer på, i stede for å surve over debattformen.

Hedmark Unge Høyre latterliggjør på ingen måte de mange kvalitetene ved det norske samfunnet som vi nyter godt av hver dag, men vi reagerer kraftig på at regjeringens allergi mot private tilbud er i ferd med å bryte ned mange av disse velferdsgodene, ettersom stadig flere faller utenom.

Vi reagerer kraftig på at mennesker blir tråkket ned på denne måten, og tillater oss derfor en noe aggressiv debattform, nettopp for å klargjøre de prinsipielle og ideologiske skillelinjene tydelig.

Det er dette som er den reelle politiske debatten, og den foreslår jeg at Karin Andersen deltar i, i stede for å forsøke å vri oppmerksomheten bort fra katastroferegjeringens brutte løfter. Hun har nemlig mye å svare for."

Alkoholdebatten raser videre

Alkoholdebatten får mye oppmerksomhet i avisene for tiden. Sist ute var Trond Kjernli i Hamar SV og Ole Danbolt. Det er særlig interresant å lese Trond Kjernli sitt innlegg. Han belyser en del viktige områder, men de prinsipielle forskjellene blir også tydelige.

Jeg ønsker å stille spørsmålet: "Hvordan løser vi problemene med en liberal alkoholpolitikk?", mens Kjernli allerede har konludert med at restriksjoner er eneste løsning.

Det er ikke samfunnets oppgave å være en overformyndersk vaktbikkje ovenfor mennesker som behersker friheten sin og holder seg innenfor samfunnets lover og regler. Det er samfunnets oppgave å forsvare denne personens rett til å bruke sin frihet. Det gjør vi ved å gripe tak i dem misbruker den friheten de har fått, ikke ved å begrense alles frihet. Det er å blir mitt utgangspunkt.

Det er denne forståelsen av de uløselig knyttede båndene mellom frihet og orden som skiller Unge Høyre fra både liberalistene og sosialistene. Det er denne forståelsen som gjør at våre liberale løsninger på dette områder er bedre sosial politikk enn restriktive løsninger.

Det er mye bedre å møte utfordringene der de er, og gripe tak i problemet med dem det gjelder, heller enn å bare skyve det fra seg.

Her kan dere lese mitt siste svar

Skjenkepolitikk; en prinsippsak!

Etter at Hamar kommune innførte skjenkestopp 01.30, og Elverum kommune nå i senere tid valgte ikke å gå inn for ytterligere restriksjoner har det pågått en debatt i HA mellom bl.a. meg og nestleder i Juvente; Adrian Farner Rogne.

Disse linkene oppsummerer debatten til nå:

Mitt opprinnelige innlegg

Svar fra nestleder i juvente

Mitt svarinnlegg i dagens HA

Dette er sikkert ikke det siste som blir sagt i denne saken, og jeg kommer til å fortsette å gjøre meg hørt.

Det finnes absolutt viktigere ting enn skjenkepolitikk, men dette er et aktuelt tema i lokalpolitikken akkurat nå, og det representerer viktige prinsipielle forskjeller.

Samfunnets oppgave må være å verne om enkeltmenneskets frihet, og gi restriksjoner til dem som misbruker den friheten de har blitt tildelt. Ikke å straffe alle for noens uansvarlighet og ansvarsløshet. Dette er selve kjernen i et fritt demokratisk samfunn, og disse prinsippene er jeg ikke villig til å rokke ved.

Riise spår mareritt for Sponheim

I Aftenposten i dag kan vi lese at Sponheim spår mareritt for Høyre. Sponheim fortsetter å fronte sitt regjeringsalternativ som ikke eier den minste forankring i virkeligheten. Høyre, Venstre og KrF har ikke flertall og kommer aldri til å få flertall på Stortinget alene. FrP kommer heller ikke til å støtte en regjering de selv ikke er med i. Det skulle også bare mangle. Jeg er sterkt uenig med FrP på MANGE områder, men det er faktisk et demokratisk problem at Norges største/nest største parti ikke får innflytelse i regjering.

På flere meningsmålinger den siste tiden har Høyre og FrP rent flertall i Stortinget, selv om det er lite sannsynlig at vi får dette i valget, er det meget realistisk at Høyre og FrP vil kunne få flertall med enten KrF eller Venstre. Venstre har nå stilt seg helt utenfor, og Venstre er dermed ikke lenger en del av den borgerlige konstellasjonen. En stemme til Venstre er nå definitivt en stemme til AP! Venstre fremstår for tiden, dessverre, som et anonymt sutreparti uten andre ambisjoner enn å rakke ned på FrP, og så tvil om Høyres integritet.

Jeg tror det er Venstre som kommer til å merke dette i valget. Det skulle ikke forundre meg om Venstre ender opp under sperregrensa. Det er Sponheim som burde forberede seg på et mareritt.

Høyre bør nå sette seg ned sammen med FrP og KrF og forsøke å danne et grunnlag for en felles regjeringsplattform helt uten Venstre.

Det rødgrønne luftslott

Jens Stoltenberg får sterk kritikk i dagens HA. Etter det fantastiske landsmøte i helgen følte jeg det var på tide å ta et oppgjør med statsministeren.

Stoltenberg har etterlyst en debatt om hva slags samfunn vi ønsker. Denne debatten får han her. For den tar jeg nemlig mer enn gjerne. Sosialdemokratene i Hamar har for alvor noe å svare for nå. Jeg forventer at de kommer på banen og tar debatten!

Les innlegget her