Æres den som æres bør!

Jeg skal for en gangs skyld fatte meg i korthet. Jeg skal la være å bruke plass på å uttrykke min voldsomme irritasjon over Trond Giskes maktmisbruk som kulturminister, der han i økende grad forsøker å ta kontroll over og byråkratisere det frivillige kulturlivet, hvilket jeg kunne ha skrevet mange sider om.

Dette handler for en gangs skyld om en gladsak. Flyttingen av Nasjonalmuseet til Vestbanen kommer til å bli et løft for Oslo, og skape et flott kultursenter rundt operaen og Bjørvika. Trond Giske forsøker å fremstå som raus når han sier at Erling Lae må DELE på æren for at Nasjonalmuseet havner på Vestbanen.

Hvorfor kan ikke Trond Giske bare være ærlig og fortelle historien bak avtalen slik som den er, og si at denne ideen kom fra nettopp Erling Lae, og at han fikk løsningen servert på et fat fra Oslo kommune.

Trond Giske hadde tjent mer på å vise til at man her har fått til en god løsning med bred politisk enighet, som Oslo kommer til å være tjent med, i stede for å forsøke å ta æren for noe han ikke fortjener.

Æres den som æres bør!

Privatiser NRK – tiden er kommet!

NRK har hatt en viktig oppgave i å bevare norsk produksjonskompetanse og kringkastingskultur, samt å ivareta et kulturmangfold i tv-industrien, og sørge for at også minoritetene i Norge har et tv-tilbud.

Hensikten med NRK har vært å opprettholde et ikke-kommersielt tv-tilbud som ikke blir ivaretatt gjennom de reklamefinansierte kanalene fordi slike programmer ikke er konkurransedyktige nok. Dette er fortsatt et viktig prinsipp.

NRK har imidlertid en betydelig kommersiell virksomhet i dag, med bl.a. flere tv-kanaler, nett-tv og internett-sider, som de for øvrig reklamerer tungt for på tv-kanalene sine, og NRK skaffer seg slik millioner av sponsorinntekter. Forskjellen på NRK og de andre kanalene, er at vi må betale for det, enten vi vil eller ei.

NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas er imidlertid ikke fornøyd. I dagens Dagbladet kan vi lese at han nå vil kreve enda mer lisenspenger. Bjerkaas mener at lønnsoppgjøret ble for dyrt for NRK, og løsningen hans er selvfølgelig å sende regningen hjem til deg og meg, slik statlig drevne bedrifter og foretak alltid har gjort. Det er på tide at dette tar slutt. Lønnsoppgjøret skal tas rundt forhandlingsbordet. Det er ikke bare å sende regningen til folket hvis man ikke er fornøyd.

Tiden er kommet for å privatisere NRK. Nødvendige kulturelle, ikke-kommersielle TV-programmer må fortsatt sikres med statlige midler, men dette kan gjøres over statsbudsjettet, og ikke ved å sende en regning i folks postkasser. Resten av driften kan NRK finansiere gjennom reklame, og sponsorinntekter akkurat som alle andre.

Det er på tide å ende rikskringkastingsdynastiet!

Feilslått bistandspolitikk, dårlige forslag og tiltaksløse politikere!

Bistandspolitikken har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. Andrew Mwenda kritiserte bistandspolitikken da han var på norgesbesøk i forbindelse med FrP’s landsmøte, og bl.a. holdt et seminar på Café Christiania arrangert av Civita. Her sa han at:

"Ingen land har noen gang har blitt rike på å motta bistand. Bistand bidrar ikke til varig utvikling. Bistand er problemet og ikke løsningen”

Videre påpekte han at bistanden har gjort afrikanske land til velferdsklienter og at Afrika har blitt passive mottagere av stønad, med forventninger om at Europa skal løse problemene.

Dette har han selvfølgelig helt rett i, og hovedbudskapet var naturligvis: handel. Det eneste som vil skape noe håp for Afrika er om de slippes inn på verdensmarkedet.

Dette påpekte også Bob Geldof i forrige uke, da han refset Norge for det han mener er en hyklersk og dobbeltmoralistisk holdning fra Norges side der vi skryter av millionene vi bidrar med til bistand (som, interessant nok, bare er som å pisse i havet sammenlignet med hva USA under Bush har bidratt med) og samtidig bygger skyhøye tollmurer.

Jeg er selvfølgelig helt enig med FrP i at dagens bistandspolitikk er helt feilslått, men dette betyr ikke at Norge skal bidra med mindre penger til å hjelpe land ut av fattigdom. Det jeg savner fra FrP er en vilje til faktisk å gjøre noe med problemet, og ikke bare kritisere dagens politikk. Jeg synes nemlig at vi skal bruke MYE mer penger, problemet er HVORDAN disse pengene brukes. I stede for dagens proteksjonistiske og feige politikk som bare holder Afrika nede i en slags ”akseptabel fattigdom” må vi tørre å åpne grensene våre, investere i Afrika og skape et marked!

Jeg har stor respekt for Bob Geldof, men også Geldof bommer når han ikke vil stille krav til korrupte regimer. Det blir helt feil å kritisere Norge for å stille krav til korrupte regimer, for problemet er jo nettopp at Norge IKKE stiller krav. Det hjelper ikke de fattige stort hvis investeringene Norge gjør går til å kjøpe jetfly til diktatorer, og gir dem enda mer ressurser til å undertrykke sin egen befolkning, samme hvor mye vi åpner grensene våre. Dette blir veldig naivt.

Aller verst er den rødgrønne regjeringa med Erik Solheim og Jonas Gahr Støre i spissen, der de anerkjenner at mange ting ikke er som de skal, men ikke evner å komme med andre tiltak enn å fortsette på akkurat samme måte som før. Erik Solheim markerte dette i et intervju i siste utgave av morgenbladet, der han ikke gjorde annet enn å understreke sin egen naivisme og manglende vilje til å ta tak i et av verdens største problemer.

For å oppsummere på en litt spissformulert og satirisk måte:

- Bob Geldof vil slippe de afrikanske landene inn på markedet, men ikke stille noen krav til korrupte regimer. Bob Geldof vil altså bruke markedet til å øke rikdommen til korrupte ledere, fremfor å stille krav om at pengene kommer til folket.

- Solheim vil verken slippe landene inn på markedet eller stille krav til korrupte regimer. Solheim vil heller bruke skattebetalernes penger på å betale for korrupte lederes jetfly.

- Jonas Gahr Støre er selvfølgelig litt mer skeptisk og kvalmende reflektert i sine uttalelser som vanlig, samtidig som han er utenriksminister i en regjering som ikke gjør noenting. Problemet er altså ikke utenriksministerens vurderingsevne. Problemet er hans manglende evne til å få gjort noenting.

Dermed har vi altså en som er naiv, en som både er naiv og økonomisk uansvarlig, og til slutt har vi en som egentlig er ganske smart, men tiltaksløs.

Hva med å slippe de afrikanske landene inn på markedet, bruke enda flere ressurser på løse fattigdomskrisa og samtidig stille krav til korrupte regimer? Nei, det var det ingen som hadde tenkt på (unntatt Høyre da naturligvis!).

Betraktninger rundt aktiv dødshjelp

Jeg er i utgangspunktet svært skeptisk til aktiv dødshjelp, men jeg er glad for at debatten kommer. Aktiv dødshjelp er et viktig verdispørsmål som uansett er svært innviklet fordi det er vanskelig å skape et system som skal omfatte så utrolig mange ulike individuelle forhold og problemstillinger.

Jeg vil bare komme med noen av mine betraktninger, og uansett om man er for eller imot, så synes jeg alle bør ta stilling til dette:

Sterke lidelser er det mest velbrukte argumentet for aktiv dødshjelp. At mennesker som lever under voldsom smerte skal få lov til å ende livet sitt på en verdig måte. Dette er imidlertid langt fra uproblematisk:

1) Hvor rasjonelt tenker man når man lever under konstant smerte? Det er lett å gi opp alt håp, og bare ville dø når lidelsene blir store, men om smertene oppholder delvis eller helt vil personen muligens tenke helt annerledes…

2) Hva slags lidelser skal være relevant for å kunne be om aktiv dødshjelp. Psykiske lidelser kan være like smertende som fysiske. Psykiske lidelser kan også være like uhelbredelig som fysiske. Skal man da tillate aktiv dødshjelp på bakgrunn av også psykiske lidelser?

3) Sterke følelsesmessige utbrudd av ulike personlige årsaker (f.eks. samlivsbrudd, død i familien, mobbing, osv…) kan også utløse voldsomme indre smerter. Depresjon kan være svært alvorlig. Mange har tatt livet på grunn av depresjoner. Ville vi akseptert aktiv dødshjelp i disse tilfellene som en mer human måte å ende livet på?

De fleste tilhengerne av aktiv dødshjelp vil da svare at det selvfølgelig må være et kriterie at personen er i ferd med å dø. Her skal det gjøres en grundig vurdering av opptil flere leger før aktiv dødshjelp er aktuelt!

Problemet med dette er at ingen lege noensinne vil kunne gi en slik diagnose med 100% sikkerhet. Det er mange eksempler på at leger har gitt opp alt håp, men at pasienten likevel har kommet seg gjennom sykdommen mot alle odds. (Dette er ikke snakk om mirakler. Leger er også mennesker og kan gi feil vurdering og diagnose.) I disse tilfellene kan vi jo være meget glad for at aktiv dødshjelp aldri var et tema.

Så spørsmålet må jo da være: Aksepterer vi sjansen for at vi ender livet til en person som kunne vært reddet?

For å sette det litt på spissen kan jeg sammenligne det med dødsstraff. Jeg er imot dødsstraff av 1 grunn, og kun 1 grunn: nemlig den at det ALLTID vil være en mulighet for at man tar livet til en uskyldig. Og selv om det kun var snakk om ett slikt tilfelle, så ville det likevel vært helt utilgivelig, når denne situasjonen kunne vært unngått.

Muligheten for at man lar en person ta aktiv dødshjelp på bakgrunn av feilaktige opplysninger vil også alltid være til stede!

Kjør debatt, og tenk nøye igjennom før du bestemmer deg!

Landsmøtetale (full utgave for spesielt interreserte)

Dere som var på landsmøte vet at jeg fikk litt dårlig tid. Innlegget var ikke godt nok timet på forhånd, og selv om jeg greide å snike til meg litt ekstratid kunne jeg nok snakket en god stund til.

Til spesielt interesserte legger jeg ut hele utkastet mitt til talen:

Kjære landsmøte, delegater

For å sitere Margaret Thatcher; Marxister står opp tidlig for å videreføre sin sak, vi må derfor stå opp enda tidligere for å sikre vår frihet.

Kjære konservative: God morgen!

Denne kampen er nå viktigere enn noen gang før.

Vi trenger et Høyre med en sterk ryggrad og klar røst som markerer seg som den rake motsetningen til den rødgrønne regjeringen. De rødgrønne sosialistene representerer alt jeg HATER med politikere. De representerer politikk for politikkens skyld, eierskap for eierskapets skyld og lover og regulering uten annen hensikt enn å få tilfredsstilt sin egen kontrollgalskap og maktkåthet. Sosialistene har ingen grenser for politikk.

Valget i 2009 står mellom å gi mer makt til en regjering, så de fritt kan innlemme stadig flere i sosialistbyråkratiets evige fråtsende kjeft, eller en borgerlig koalisjon med Høyre i spissen som setter noen klare retningslinjer for hva politikere skal blande seg inn i.

Kjære landsmøte. Jeg står her i dag fordi jeg som konservativ har en urokkelig tro på at noen grunnleggende prinsipper i et fritt demokratisk samfunn SKAL VÆRE absolutte.

Ytringsfriheten er et slikt prinsipp vi ikke har råd til å legge begrensninger på. Demokratiet kan ikke eksistere uten ytringsfrihet. Blasfemi og rasismeparagrafen har lenge vært sovende paragrafer, men de har våknet mer de siste årene, først og fremst som et resultat av karikaturstriden. Disse paragrafene stiller spørsmål ved folks rett til å ytre sine meninger. De stiller spørsmål ved norsk pressefrihet, og skaper usikkerhet rundt et av de viktigste og mest grunnleggende prinsippene i et fritt demokratisk samfunn. Det er dermed på tide at vi tar et oppgjør med dem en gang for alle.

I et fritt samfunn har staten et unektelig ansvar for å beskytte rettighetene til det enkelte mennesket. Ingen mennesker er noe mindre vært enn andre, og vi skal alle nyte godt av samfunnets beskyttelse mot enkeltindivider. Personforfølgelse, oppfordring til vold og voldelige handlinger er ikke tillatt og skal ikke være tillatt enten man er hvit eller svart, nordmann eller utlending, kristen eller muslim, kvinne eller mann, osv…

Men et fritt samfunn er et samfunn der det også skal være trygt å være upopulær. Meningsfrihet må innebære andres rett til å mene det motsatte av hva du selv mener. Det er her utfordringen ligger, for ytringsfriheten er ikke alltid lett å forsvare. Det viktigste og vanskeligste med ytringsfriheten er at vi også må forsvare holdninger vi er uenige i, holdninger som kanskje til og med er umoralske, motbydelige, forkastelige og rasistiske.

Å forby krenkende uttalelser, blir det samme som forby meninger. For hvem kan bestemme hvilke uttalelser som er krenkende nok til å tre over denne grensen? Det er selvfølgelig i alles interesse å jobbe for at folk kommer med minst mulig krenkende uttalelser, men når vi tillater vår egne meninger – som kan støte andre – er vi også nødt til å tillate andres.

Blasfemi og rasismeparagrafen er håpløst dobbeltmoralistisk. Ifølge blasfemi og rasismeparagrafen er det altså tillatt å håne humanetikere men forbudt å krenke muslimer. Det er forbudt å spotte Gud, men det er tillatt å spotte ateister.

Å blande religion og politikk på den måten er prinsipielt stikk i strid med Høyres politikk. Personlig tro har ingenting å gjøre i det norske lovverket.
Muslimer må gjerne følge islamsk lov ved ikke å trykke karikaturtegningene, men den norske presse, og det norske samfunnet forøvrig er ikke på noen måte bundet av disse reglene. At folk velger å la være av respekt for islam er selvfølgelig greit. Men de som velger å trykke dem, har også sin fulle rett til dette, samme hva vi mener om det er respektløst eller ikke.

Muslimer i den vestlige verden er vanlige fredelige mennesker akkurat som alle oss andre. De voldsomme reaksjonene kommer fra menneskemasser i diktaturregimer som lever under konstant undertrykkelse, og aldri har opplevd ytringsfriheten. De vet knapt hva ytringsfrihet er. De lever i et samfunn der det kun er ekstreme islamistiske overhoder som får lov til å ytre sine meninger. At disse reagerer med avsky på den vestlige verdens frie prinsipper er ikke noe annet enn en indikasjon på at samfunnet vårt fungerer.

Disse ekstreme islamistene er de samme som mener steining er en akseptert straffemetode, og at homofili er forbudt og bør straffes med døden. Det er allerede islamistiske grupperinger i Europa, også i Norge, som vil innføre slike lover.

Jeg er ikke villig til å gi etter for grupper som innbiller seg at de kan bruke vold for å tvinge igjennom sine meninger. Jeg nekter å la vår frykt for ekstremistgruppers voldelige handlinger rokke ved våre viktige demokratiske prinsipper på noen måte.

Som ungdomspolitiker får man av voksne kritikere ofte høre at noen prinsipper ikke er så enkle når man møter den politiske realiteten. Prinsippfaste holdninger blir ofte avvist med en påskrift om ungdommelig friskhet uten realitet.

Hayek var 49 år da han sa at: ”Vi kan enten ha en fri regjering, eller et fritt folk. Personlig frihet forutsetter at all autoritet holdes tilbake av prinsipielle oppfatninger godkjent av folket.”

Abraham Lincoln var 50 år da han sa at:” Dem som nekter andre frihet fortjener den heller ikke for seg selv.”

”Staten er ikke løsningen på problemet. Staten ER problemet” sa Ronald Reagan i en alder av 69 år, og han var 77 år da han sa at: ”Mennesket er ikke fritt uten at staten er begrenset. Når staten ekspanderer kapitulerer friheten”.

Klarest var kanskje George Washington som at: ”Hvis ytringsfriheten tas vekk, så vil vi dumme og stille kunne bli ledet, som en sau på vei til slakteren.”

For dere som er glad i tall kan jeg nevne at gjennomsnittsalderen på disse sitatene er 59 år. Så når jeg står her og siterer våre konservative helter så er ikke det et innslag av ungdomspolitisk friskhet. Dette er alle godt voksne politikere som kjente den brutale politiske virkeligheten i ytterste konsekvens.

I Høyre har vi av og til en tendens til å tro at et avsnitt er bedre enn et ord, og at to avsnitt gjerne er bedre enn ett. Våre gamle helter skjønte at det ikke er hvor mye man sier, men man hva man sier som teller. De visste at en enkel setning kan ha større verdi en et hefte eller en bok. De skjønte at grunnleggende prinsipper i et fritt demokratisk samfunn må være absolutte og forsvares hver dag.

Det er derfor ordene deres den dag i dag er like levende.