Landsmøtetale (full utgave for spesielt interreserte)

Dere som var på landsmøte vet at jeg fikk litt dårlig tid. Innlegget var ikke godt nok timet på forhånd, og selv om jeg greide å snike til meg litt ekstratid kunne jeg nok snakket en god stund til.

Til spesielt interesserte legger jeg ut hele utkastet mitt til talen:

Kjære landsmøte, delegater

For å sitere Margaret Thatcher; Marxister står opp tidlig for å videreføre sin sak, vi må derfor stå opp enda tidligere for å sikre vår frihet.

Kjære konservative: God morgen!

Denne kampen er nå viktigere enn noen gang før.

Vi trenger et Høyre med en sterk ryggrad og klar røst som markerer seg som den rake motsetningen til den rødgrønne regjeringen. De rødgrønne sosialistene representerer alt jeg HATER med politikere. De representerer politikk for politikkens skyld, eierskap for eierskapets skyld og lover og regulering uten annen hensikt enn å få tilfredsstilt sin egen kontrollgalskap og maktkåthet. Sosialistene har ingen grenser for politikk.

Valget i 2009 står mellom å gi mer makt til en regjering, så de fritt kan innlemme stadig flere i sosialistbyråkratiets evige fråtsende kjeft, eller en borgerlig koalisjon med Høyre i spissen som setter noen klare retningslinjer for hva politikere skal blande seg inn i.

Kjære landsmøte. Jeg står her i dag fordi jeg som konservativ har en urokkelig tro på at noen grunnleggende prinsipper i et fritt demokratisk samfunn SKAL VÆRE absolutte.

Ytringsfriheten er et slikt prinsipp vi ikke har råd til å legge begrensninger på. Demokratiet kan ikke eksistere uten ytringsfrihet. Blasfemi og rasismeparagrafen har lenge vært sovende paragrafer, men de har våknet mer de siste årene, først og fremst som et resultat av karikaturstriden. Disse paragrafene stiller spørsmål ved folks rett til å ytre sine meninger. De stiller spørsmål ved norsk pressefrihet, og skaper usikkerhet rundt et av de viktigste og mest grunnleggende prinsippene i et fritt demokratisk samfunn. Det er dermed på tide at vi tar et oppgjør med dem en gang for alle.

I et fritt samfunn har staten et unektelig ansvar for å beskytte rettighetene til det enkelte mennesket. Ingen mennesker er noe mindre vært enn andre, og vi skal alle nyte godt av samfunnets beskyttelse mot enkeltindivider. Personforfølgelse, oppfordring til vold og voldelige handlinger er ikke tillatt og skal ikke være tillatt enten man er hvit eller svart, nordmann eller utlending, kristen eller muslim, kvinne eller mann, osv…

Men et fritt samfunn er et samfunn der det også skal være trygt å være upopulær. Meningsfrihet må innebære andres rett til å mene det motsatte av hva du selv mener. Det er her utfordringen ligger, for ytringsfriheten er ikke alltid lett å forsvare. Det viktigste og vanskeligste med ytringsfriheten er at vi også må forsvare holdninger vi er uenige i, holdninger som kanskje til og med er umoralske, motbydelige, forkastelige og rasistiske.

Å forby krenkende uttalelser, blir det samme som forby meninger. For hvem kan bestemme hvilke uttalelser som er krenkende nok til å tre over denne grensen? Det er selvfølgelig i alles interesse å jobbe for at folk kommer med minst mulig krenkende uttalelser, men når vi tillater vår egne meninger – som kan støte andre – er vi også nødt til å tillate andres.

Blasfemi og rasismeparagrafen er håpløst dobbeltmoralistisk. Ifølge blasfemi og rasismeparagrafen er det altså tillatt å håne humanetikere men forbudt å krenke muslimer. Det er forbudt å spotte Gud, men det er tillatt å spotte ateister.

Å blande religion og politikk på den måten er prinsipielt stikk i strid med Høyres politikk. Personlig tro har ingenting å gjøre i det norske lovverket.
Muslimer må gjerne følge islamsk lov ved ikke å trykke karikaturtegningene, men den norske presse, og det norske samfunnet forøvrig er ikke på noen måte bundet av disse reglene. At folk velger å la være av respekt for islam er selvfølgelig greit. Men de som velger å trykke dem, har også sin fulle rett til dette, samme hva vi mener om det er respektløst eller ikke.

Muslimer i den vestlige verden er vanlige fredelige mennesker akkurat som alle oss andre. De voldsomme reaksjonene kommer fra menneskemasser i diktaturregimer som lever under konstant undertrykkelse, og aldri har opplevd ytringsfriheten. De vet knapt hva ytringsfrihet er. De lever i et samfunn der det kun er ekstreme islamistiske overhoder som får lov til å ytre sine meninger. At disse reagerer med avsky på den vestlige verdens frie prinsipper er ikke noe annet enn en indikasjon på at samfunnet vårt fungerer.

Disse ekstreme islamistene er de samme som mener steining er en akseptert straffemetode, og at homofili er forbudt og bør straffes med døden. Det er allerede islamistiske grupperinger i Europa, også i Norge, som vil innføre slike lover.

Jeg er ikke villig til å gi etter for grupper som innbiller seg at de kan bruke vold for å tvinge igjennom sine meninger. Jeg nekter å la vår frykt for ekstremistgruppers voldelige handlinger rokke ved våre viktige demokratiske prinsipper på noen måte.

Som ungdomspolitiker får man av voksne kritikere ofte høre at noen prinsipper ikke er så enkle når man møter den politiske realiteten. Prinsippfaste holdninger blir ofte avvist med en påskrift om ungdommelig friskhet uten realitet.

Hayek var 49 år da han sa at: ”Vi kan enten ha en fri regjering, eller et fritt folk. Personlig frihet forutsetter at all autoritet holdes tilbake av prinsipielle oppfatninger godkjent av folket.”

Abraham Lincoln var 50 år da han sa at:” Dem som nekter andre frihet fortjener den heller ikke for seg selv.”

”Staten er ikke løsningen på problemet. Staten ER problemet” sa Ronald Reagan i en alder av 69 år, og han var 77 år da han sa at: ”Mennesket er ikke fritt uten at staten er begrenset. Når staten ekspanderer kapitulerer friheten”.

Klarest var kanskje George Washington som at: ”Hvis ytringsfriheten tas vekk, så vil vi dumme og stille kunne bli ledet, som en sau på vei til slakteren.”

For dere som er glad i tall kan jeg nevne at gjennomsnittsalderen på disse sitatene er 59 år. Så når jeg står her og siterer våre konservative helter så er ikke det et innslag av ungdomspolitisk friskhet. Dette er alle godt voksne politikere som kjente den brutale politiske virkeligheten i ytterste konsekvens.

I Høyre har vi av og til en tendens til å tro at et avsnitt er bedre enn et ord, og at to avsnitt gjerne er bedre enn ett. Våre gamle helter skjønte at det ikke er hvor mye man sier, men man hva man sier som teller. De visste at en enkel setning kan ha større verdi en et hefte eller en bok. De skjønte at grunnleggende prinsipper i et fritt demokratisk samfunn må være absolutte og forsvares hver dag.

Det er derfor ordene deres den dag i dag er like levende.