Thursday, September 25, 2008

Ideologi er herlig!

Den ideologiske og prinsipielle debatten raser videre i HA for tiden. Det er gøy å diskutere praktisk politikk. Det er morsomt med budsjettforhandlinger. Det er interessant å sammenligne ulike stortingsprogram. Likevel blir enkeltsaker rimelig uvesentlig dersom politikken ikke har en retning.

Derfor er de ideologiske debattene så viktige, fordi de prinsipielle skillelinjene tydeliggjøres. Derfor setter jeg pris på den pågående debatten med bl.a. Andor Normann, fordi svært merkbare forskjeller på hva slags samfunn vi virkelig ønsker kommer frem.

Jeg ønsker å styre samfunnet nedenfra og opp, Normann vil styre samfunnet ovenfra og ned.
For meg betyr fellesskap familie og venner, for Normann betyr det offentlig sektor.

Derfor er det herlig å sette seg ned ved frokostbordet med morgenkaffen, og åpne avisen til overskriften "Sure oppstøt fra Unge Høyre".

(For spesielt ineterreserte har også Trond Kjernli, og Aage Johan Thomassen meldt seg på debatten)

Her presenteres, på nytt, den sosialdemokratiske drømmen om realiseringen av det opphøyde likhetsidealet. Beskjeden i dagens HA er klar:


På tide å våkne opp, Normann!

Det er bra Andor Normann, som en representant for den eldre politiske garden, tåler litt friske ungdomspolitiske utspill. På samme måte må vi ungdomspolitikere tåle slik ovenfra og ned argumentasjon, der erfarne politikere forsøker å opptre som et opphøyd allvitende orakel, slik Andor Normann delvis svarer med i HA, 17. september. Dette er helt fair game. Om det lykkes er imidlertid en annen sak.

Inspirasjon
Jeg mangler på ingen måte politiske inspirasjonskilder, slik Normann hinter til, men henter mye visdom og ideer fra gamle storheter som Kåre Willoch, Lars Roar Langslet, Sjur Lindebrække og Francis Sejerstad. Blant andre inspirasjonskilder, kan jeg nevne Johan Norberg, Kristin Clemet, Jan Arild Snoen, og nylig avgått leder i Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen.

Fellesskapet eller Fellesskaper?
Jeg tror imidlertid at Andor Normann burde lytte litt til egne råd om å være åpen for nye ideer. For det virker som Normann selv er ganske inngrodd i gamle sosialdemokratiske holdninger. Bruken av Martin Tranmæls sitat «Vanlige folks frihet skapes best gjennom et godt fellesskap», beviser sosialdemokratiets manglende hensyn til enkeltmennesket. Tranmæl snakker om ett fellesskap, og det er lik offentlig sektor. Konservatismen sier heller at: Vanlige folks frihet skapes best gjennom GODE FELLESSKAPER. De private fellesskapene; din familie og nærmeste omgangskrets.

Velferd vs. velferdsstat
Jeg er stor tilhenger av velferdsgarantier, men det er på tide å våkne opp Normann, og se realitetene! Dagens velferdsstat fungerer ikke. Den er blitt en slags tvungen ordning for alle, enten de trenger det eller ei. Vi gir barnetrygd til millionærer og deler ut gratis skolebøker helt uavhengig av foreldrenes inntekt. Dette er sløsing av ressurser som skaper køer og ineffektivitet, og det er dette jeg er motstander av. Jeg mener tvert imot at velferdsgodene må fokuseres rundt de som virkelig trenger det. Familier som tjener millioner i året trenger ikke statlige støtteordninger for å oppdra barna sine, eller kjøpe skolemateriell. Det klarer de helt utmerket selv.

Det er også helt meningsløst at familier med lav inntekt må betale store skattesummer til staten, for deretter å få pengene igjen gjennom offentlige stønader, samtidig som mange milliarder i denne prosessen regelrett kastes bort på byråkrati. Hvorfor ikke bare la familiene få beholde inntekten sin selv?

Dagens velferdsstat skaper sosialklienter, heller enn å hjelpe folk tilbake i jobb. Velferdssamfunnet vårt reduserer folk til passive mottagere av sosial stønad, i stede for å la flere få muligheten til å klare seg selv. Det er ikke Høyre som skaper et samfunn for de rike, det er Normann og sosialdemokratiet som skaper dette. Ja, jeg vil at alle, inkludert de med tykk lommebok, skal få beholde mer av sine egne opptjente penger. Men jeg mener samtidig at de med tykkest lommebok kan betale mer av sine egne tjenester selv.

Rotete
Jeg er ingen økonom, og har masse å lære om økonomi, men jeg synes likevel det er imponerende hvordan Normann roter til så enkle begreper. Det ser ut til at han blander økonomisk planlegging, med begrepet «planøkonomi». Planøkonomi er på ingen måte et vanskelig eller upresist begrep. Planøkonomi i rendyrket forstand dreier seg enkelt og greit om økonomier der alle produksjonsmidlene er underlagt staten. Staten bestemmer hvilke varer og tjenester som skal produseres, samt mengde, pris, og tilgjengelighet. Ren markedsøkonomi på sin side, er planøkonomiens rake motsetning, der produksjonsmidlene er fullstendig underlagt det frie markedet, helt uten politisk kontroll.

«Blandingsøkonomi», er i ordets rette betydning, en blanding av planøkonomi og markedsøkonomi. Blandingsøkonomi er dermed ikke en versjon av planøkonomi, slik Normann helt feilaktig skriver, men simpelthen en blanding av begge deler. Dette er derfor ikke en debatt om rendyrket planøkonomi, eller tilsvarende markedsøkonomi. Det er andelen av statlig eller privat styring i blandingsøkonomien, som er grunnlaget for debatt.

Markedet og konservatismen
Nå er det også på tide at Normann lærer seg å skille partiene i Norge. Forsøket på å sette likhetstegn mellom Høyre, Frp og liberalisme er rimelig søkt. Jeg er på ingen måte noen liberalist. Både konservatismen, Unge Høyre, Høyre, og undertegnede aksepterer noe statlig styring, men jeg aksepterer ikke den sosialdemokratiske kontrollstyringen av enkeltmennesker og økonomi, og det har heller ingen forankring i konservatismen. Jeg er for å slippe markedskreftene mest mulig løs. Profittjaget er positivt, fordi det skaper en konkurranse om, til enhver tid, å produsere de beste og nyeste produktene samt flest mulig produkter på en mest effektiv måte til en billigst mulig pris.

I tråd med konservatismen, aksepterer jeg imidlertid at mennesket ikke er perfekt. Markedet kan derfor ikke være mer perfekt enn de menneskene som utgjør det. Det er derfor, etter mitt syn, helt legitimt at politikere griper inn der markedet svikter. Dette dreier seg f.eks. om forbud av tyngre narkotiske stoffer, avgifter på alkohol og tobakk, eller økonomiske incentiver for å forske frem ny miljøvennlig teknologi.

Anbefaling
Oppfordringen om å utvide mitt politiske gangsyn, tar jeg med glede. Jeg er privilegert som har dyktige mentorer, rådgivere, samarbeidspartnere og venner i Høyre og Unge Høyre som hjelper med dette hver dag. Jeg har også lest utdrag fra «Sosialdemokratiets tidsalder: Norge og Sverige i det 20. århundre», og det skal nok bli tid til å lese mer Sejerstad etterhvert, men det ville jo vært litt rart om Andor Normann, i sin levetid, ikke hadde lest flere bøker enn en som ikke helt har passert de tyve engang. Jeg kunne riktignok, selv, anbefalt flere bøker til gjengjeld, men jeg foreslår heller å slå opp ordene «planøkonomi» og «konservatisme» i leksikon. Det begynner kanskje å bli litt lenge siden historieforelesningene?

Kloke folkelige ord av Arne Hjeltnes

I forbindelse med boken «Kåre Willoch. Et debattskrift» som lanseres av Kagge forlag i dag, er det en tekst av Arne Hjeltnes på Dagbladets nettsider:

Då det var moro å vera Kåre-fan

Jeg vil bare gjengi Hjeltnes avsluttende poeng:

"(...) Høgre forsto den gongen at ikkje alle kom til å stemma på Høgre, og difor turde dei å snakka tydelegare til dei som var i målgruppa. No føler eg at ein prøver å gjera alle til lags. Og det kan som kjend ingen gjera. Slik er det i fotballen og. Det held med eitt lag.

Eg trur det er minst 30 prosent Høgre-folk i landet vårt. Det har Kåre bevist ein gong for alle. Ein tydeleg fyr med eit klårt mål.

Han var det lett å heia på."

Det er på høy tid at Høyre tar dette på alvor. Det har blitt påpekt i mange år og fra flere hold, men det ser dessverre ut til at det gjøres lite med det.

Saturday, September 20, 2008

I kapitalismens forsvar

Jeg kan selvfølgelig ikke la et angrep på Høyre gå ubesvart. Willy Barmoens innlegg 3. september, står i en særstilling, fordi angrepet han feilaktig retter mot kapitalismen, i virkeligheten fremstår som et varmt forsvar for Høyres politikk.

Det kan virke som Barmoen, er en skap-Høyre velger, som sliter litt med å finne sin sanne politiske tilhørighet. Den ønskede takketalen til Arbeiderpartiet får han aldri av meg, men i stedet får han et varmt forsvar for kapitalismen i dagens HA:

I kapitalismens forsvar


I HA 3. september hadde Willy Barmoen et svært oppsiktsvekkende innlegg. I et forsøk på å forsvare sosialdemokratiet, går han egentlig bare til angrep på den samme politikken han søker å forsvare. Barmoen mener jeg burde takke Det Norske Arbeiderpartiet, for at sitat «kapitalismen har fått stort sett frie tøyler etter krigen». En aldri så liten historisk oppdatering er åpenbart på sin plass:

For det første var etterkrigstiden på ingen måte preget av fri kapitalisme. I fredstid har det knapt vært en periode i Norge med mer restriksjoner og reguleringer. Debatten om fullmaktslovgivningene etter krigen, ble etterhvert såpass tilspisset at perioden fra 1945 – 1952 blir kalt et ideologisk basketak. Allerede før Gerhardsens første rene AP regjering trådte til, 1. november 1945, hadde Arbeiderpartiet vedtatt så omfattende restriksjoner, at staten i realiteten hadde myndighet til fritt å gripe inn i enhver bedrifts indre anliggender. Arbeiderpartiet fortsatte så å søke total kontroll over økonomien, helt til debatten nådde sitt klimaks, da forslaget om en permanent pris og rasjoneringslov ble lagt frem i 1952.

Høyre på «barrikadene»
Gjennom hele denne perioden jobbet Arbeiderpartiet iherdig for å gjennomføre sine planøkonomiske hensikter. De flyttet vedtak vekk fra frie forum, og inn bak lukkede dører hvor de kunne planlegge sin sniksosialisering av Norge. Dette resulterte i ekstremt ytterliggående forslag, gjennomsyret av ideene til Karl Marx. Jeg vil riktignok, på ingen måte, gå så langt som å kalle datidens AP for kommunister, men deres lovforslag var på enkelte punkter, skremmende lik Stalins 5-årsplaner – ikke akkurat fri kapitalisme. Vi kjenner alle historien fra sovjet-Russland, men som Barmoen selv indirekte nevner, ble det aldri slik i Norge. For her sto Høyre, med John Lyng i spissen, på «barrikadene». Med sterk støtte fra næringslivet, og et tverrpolitisk justismiljø, beskyldte han Arbeiderpartiet for å undergave demokratiet og hele grunnlaget for vårt frie politiske system. Argumentasjonen var så sterk at Arbeiderpartiet til slutt måtte bøye av, og gi avkall på store deler av sin ekstremsosialistiske agenda.

Siden Barmoen først tok initiativet til historiske takketaler, burde han selv, som selverklært forkjemper av en forholdsvis fri markedsøkonomi, takke USA for Marshallhjelpen. Den tilførte norsk økonomi sårt tiltrengte penger, dempet presset i den norske økonomien og skapte rom for investeringer. Enda viktigere var kravet om at Norge (motvillig -for AP sin del) skulle innføre friere handel, mer markedsstyrt økonomi og tettere internasjonalt økonomisk samarbeid. Marshallhjelpen ville umulig latt seg kombinere med mange av Arbeiderpartiets restriktive løsninger. Takket være USA v/utenriksminister George Catlett Marshall og press fra Høyre, kunne gjenreisingen av Norge etter krigen virkelig begynne. Selv Martin Kolberg, som ikke akkurat er kjent for å tilhøre høyresiden i Arbeiderpartiet, har forlengst forkastet AP's planøkonomiske ideer i starten av etterkrigstiden.

Kapitalisme er løsningen
Det er flott at Barmoen tar avstand fra å holde priser på et kunstig nivå, men når jeg leser hans videre argumentasjon er det imidlertid grunn til å lure på om Barmoen har forvekslet kapitalisme med sosialdemokrati. Det er jo nettopp sosialdemokratiet, og manglende kapitalisme/markedsøkonomi som er problemet innen de områder Barmoen skisserer.

EU bruker nesten halvparten av sine budsjetter på landbrukssubsidier. Resultatet er et massivt overskudd av enkelte matvarer som de må kvitte seg med, og det gjøres ved å betale bønder for ikke å produsere. EU dumper så overskuddet på verdensmarkedet, slik at fattige land ikke har mulighet til å konkurrere, og medvirker dermed til at mange barn dør av sult. Jeg vet ikke om Barmoens anslag på 20.000 er riktig, men om det riktige tallet så bare var en brøkdel, hadde det fortsatt vært fullstendig uakseptabelt. Poenget her er at det nettopp er MANGLENDE kapitalisme og markedsøkonomi som bidrar til at så mange mennesker dør av sult hver eneste dag, og at milliarder av skattepenger kastes bort i et ineffektivt byråkrati i stedet for å komme de trengende til gode.

Utfordringer
Vi må gjerne diskutere fortiden, Barmoen, men jeg ser gjerne at denne i fremtiden baserer seg på mer historisk forankrede argumenter. Det går alltid an å vri fakta. Enkelte mener til og med at Neil Armstrongs månelanding, egentlig var en studioinnspilling av Steven Spielberg, men jeg tror vi kan være enige om at det er rimelig meningsløst å bruke tid på slike diskusjoner. Selv om historie er spennende, skulle jeg aller helst skulle ønske at Barmoen ville fokusere på de utfordringene som ligger foran oss. I 2009 kan vi enten gi en stemme til de rødgrønne. Det er en stemme til en regjering, som er imot valgfrihet, for mer skatter, avgifter, lover, reguleringer, og som ønsker å styre samfunnet ovenfra og ned. Jens Stoltenberg har sagt det gang på gang: «Alle skal med (enten de vil eller ei)»

Alternativt kan vi gi en stemme til Høyre. Et parti som har andre løsninger på problemer enn å grave enda dypere i folks lommebøker, et parti som respekterer individet, og dyrker mangfoldet, fremfor maktkåte politikeres ensidige kollektivistiske tjenesteregimer.

Som en varm forkjemper for solidaritet, kapitalisme, markedsøkonomi og fri, rettferdig handel – regner jeg da med at jeg har din stemme, Barmoen.



(Innlegget fra HA's nettsider, med litt endringer i avsnitt og overskrifter kan leses her)

Saturday, August 30, 2008

Sosialdemokratisk oppgulp!

I starten av august, hadde AP’s Andor Normann flere hårreisende innlegg på trykk. Etter tre år med løftebrudd, forsøker Normann tilsynelatende å innlede AP’s valgkamp lokalt med enda flere løgner.

Etter å ha innledet med historieløse samfunnspolitiske ”analyser”, følger han opp med en så totalt fraværende forståelse av markedsøkonomiens og kapitalismens grunnprinsipper, at man skulle tro han hadde gått i dvale siden før 30-tallet.

Det neste innlegget vies til ren svartmaling av Høyres politikk – i et desperat forsøk på å vri fokuset bort fra katastroferegjeringens fullstendige tiltaksløshet.

Sosialdemokrati, kommunisme, sosialisme… et fellestrekk har de alle sammen (blant mange);

De har ikke skjønt at valgfrihet faktisk forutsetter flere valg.

Uten alternativer er det verken valg eller frihet!

Dette ser, imidlertid, ikke ut til å være av spesielt stor betydning for sosialdemokratiet, som aldri har brydd seg spesielt mye om frihet for det enkelte mennesket. Der gjelder kun det opphøyde slagordet: ”Alle skal med (på det vi bestemmer – enten de vil eller ei)”

Jeg har lenge ventet på at HA skulle trykke svarinnlegget mitt, og i går kom det endelig på trykk.

Andor Normanns innlegg kan dere lese her:

1) Sosialistisk eller borgerlig politikk?

2) Den privatiserte velferd til Frp og H!

Mitt svarinnlegg, som føyer seg inn i rekken av de mer krasse innleggene jeg har skrevet, kan dere lese her:

Sosialdemokratisk oppgulp!

Friday, August 01, 2008

Rødgrønt hykleri

Pga av gjentatte skriverier i avisene, har jeg ikke tid til å fylle bloggen her med så mye annet enn referater fra de pågående debattene i HA. Men den prinsipielle debatten (på flere fronter) i den største lokalavisa i Hedmark - burde være interessant for alle, også langt utenfor Hedmark fylkes grenser, fordi den tar for seg grunnleggende, prinsipielle temaer som vil vise seg svært gjeldende i det kommende stortingsvalget.

Mitt siste innslag i denne debatten var gårsdagens innlegg "Rødgrønt hykleri". Det er sjelden det er så gøy å svare på et innlegg, som det var i dette tilfelle. Innlegget var et svar til Trond Kjernli, som uken før var ute med innlegget han kalte "Høyres manglende regneferdigheter". Dette innlegget startet han, ironisk nok, på ekte SV vis, med et særdeles irrelevant og uinteressant regnestykke. Videre ble innlegget fulgt opp med oppfordringer til meg- og Høyre om å komme med tiltak innen ulike områder. Temaene Kjernli trakk frem i dette tilfelle var skole, helseomsorg og rusomsorg.

Det er mulig dette var ment som en punch fra Kjernli, men utspillet er omtrent like treffende som en blitzers klager om ordensforstyrrelse. Høyre har svært mange gode forslag på tiltak innen alle disse feltene, samtidig som det er kroneksempler på rødgrønn tiltaksløshet. Hvis jeg var Kjernli ville jeg forsøkt å unngå disse temaene i stillhet, i dyp flause over min egen regjering.

Men når temaene først er på bordet, gir jeg samtidig de rødgrønne svar som fortjent.

Friday, July 25, 2008

En ulv i fåreklær!

Jeg er glad for at Karin Andersen har tatt mine utfordringer på alvor, og kastet seg ut i den prinsipielle debatten om hva slags samfunn vi faktisk ønsker.

I dette innlegget, som var på trykk i HA og Østlendingen, går Andersen direkte til angrep på min politikk og forsøker på sedvanlig vis å forsvare det overformynderske samfunnet enhver sosialist innerst inne ønsker. Som en frihetens apostel i god Unge Høyre ånd tar det imidlertid ikke lang tid å gjennomskue den skjulte hensikten bak varme ord om dette såkalte fellesskapet; nemlig ønsket om staten som landets eneveldige maktkontrollør.

Andersen har naturligvis fått svar på tiltale både i Østlendingen og HA med følgende:

En ulv i fåreklær!

Det går kaldt nedover ryggen på meg når jeg leser Karin Andersens innlegg i HA: ” En rettferdig fordeling gir et bedre samfunn”. Det Andersen beskriver er ikke annet enn en forkledd visjon om et overformyndersk samfunn der staten har ubegrenset adgang til å forsyne seg av folks verdier og eiendeler. Et samfunn der enkeltmenneskets frihet alltid er underlagt statens eneveldige makt til å kontrollstyre folks hverdag. Andersens utspill kan best beskrives som en ulv i fåreklær!

Karin Andersen kaller Unge Høyres retorikk for aggressiv, men synes likevel at innlegget mitt er mildt, i forhold til Unge Høyres kjære nyvalgte leder, Henrik Asheims uttalelser. Det er på ingen måte min hensikt å være mild i mine beskrivelser av Andersen, SV eller den rødgrønne regjeringen. Jeg tar dermed dette som et signal på at jeg ikke har vært tydelig nok.

Blodrødt

Jeg skal være enig med Karin Andersen på ett område: ”Selvsagt er ikke alt rosenrødt” skriver hun. Nei, med den rødgrønne regjeringen er nok blodrødt en bedre beskrivelse. De rødgrønne skryter uhemmet av økte bevilgninger. Faktum er at denne regjeringens allergi mot private tilbud, en totalt fraværende evne til å prioritere og fullstendig manglende handlekraft, har ført til at stadig flere faller utenom.

At Andersen i det hele tatt våger å nevne pleie- og omsorgssektoren er helt utrolig, for dette er jo selve kroneksempelet på den rødgrønne regjeringens totale fallitt. Her skryter hun av 10.000 nye ansatte, men ”glemmer” å nevne at 25.000 FLERE nå står i helsekø. Det er altså dette Karin Andersen kaller gode fellesskapsløsninger.

Hva skjer med skolen?

Videre sier Karin Andersen at ”Jeg vil mye heller ha en god offentlig skole, med motiverte lærere og gode, gratis læremidler enn mer penger i lommeboka til å shoppe rundt med.”

Igjen trenger man bare å se på de faktiske resultatene. 1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive, rekrutteringen til lærerutdanning er synkende, og stadig flere elever klager over dårlige lærere. Det hjelper altså lite hva Andersen vil med skolen, for det hun oppnår med politikken sin er den rake motsetningen. Andersens skolepolitikk, med mindre valgfrihet, og mindre krav, har kun fått negative konsekvenser.

Det er imidlertid ikke lenge siden sentrale norske skoleforskere roste Høyres skolepolitikk i Dagsavisen, etter at det kom frem resultater som viser at elevene i Oslo-skolen både trives bedre og lærer mer. Dette beviser det Høyre alltid har sagt, at elever trives bedre når de lærer mer. Solhjell på sin side ville ikke glede seg over at det faktisk finnes lyspunkter i dagens skole. Han trakk heller på skuldrene og flirte av sin egen uvitenhet med følgende uttalelse:

"Vi i departementet har ikke kunnet finne fram til disse resultatene, og vet ikke hvor de stammer fra."

Er det rart at de rødgrønne mislykkes når de som har hovedansvaret for norske skoleelevers utdannelse, også er de som vet aller minst om elevenes faglige og intellektuelle nivå?

De rødgrønne har dessverre bare vært opptatt av innholdet i lunsjpausen. Høyre er mer opptatt av innholdet i klasserommet!

Hvem er de rike?

Andersen irriterer seg over disse rike som, sitat: ”syter og klager”. La oss da ta en liten titt på hvem disse rike er:

Det første innslagspunktet for toppskatten er 400.000 kr., og det øverste trinnet for toppskatt nåes allerede på 650.000 kr. En lærer med etterutdanning/spesialutdanning, og ulike tillegg kan såvidt passere 400.000 kr. i lønn. Andre yrker som kan passere denne grensen (dette varierer naturligvis avhengig av arbeidsplass, tillegg, etterutdannelse, ansiennitet, osv…) er: industrirørlegger, snekker, heismontør, rektor, tannlege, osv… Med mye overtid kan lønnen raskt overstige 400.000 ganske betraktelig, også innen mange andre yrker. Topplønnen for f.eks. en lektor med opprykk er 490.000 kr – altså nesten 100.000 kr. over innslagspunktet for toppskatten.

Hvorfor ramser jeg opp alt dette? Fordi jeg vil at alle skal være klar over at DETTE er disse kvalmende ”rike” menneskene Karin Andersen vil stoppe kjeften på, og som Martin Kolberg vil flå; altså vanlige folk med middels inntekt.

Grådighet

Andersens syn på arv viser for alvor den iboende grådigheten hos sosialister. Det er helt vanvittig at eldre og syke nærmest må planlegge sin egen bortgang for at deres etterkommere skal slippe å betale store summer til staten, den gangen de engang går bort. Dette er tross alt verdier man har skattet av opptil flere ganger hele livet igjennom. Foreldres rett til å overlate sine verdier vederlagsfritt til sine barn og familie burde være en grunnleggende menneskerett. Denne dødsskatten er umenneskelig, men den beviser bare at familieverdier aldri har vært viktig for sosialistene, hvis eneste ”fellesskap” som betyr noe er staten. Arv er ikke noe som skal omfordeles blant andre enn de som arver! Karin Andersen burde skamme seg.

Unge Høyre ønsker en flat skatt med lavest mulig sats, og et høyt bunnfradrag. Hadde det vært opptil meg, så hadde ikke folk med inntekt under 300.000 kr. måttet betale én krone i skatt. Det, Karin Andersen, det er å gi mer til de som har minst fra før. Det er god sosial politikk.

Høyre ønsker et samfunn som tar vare på de små fellesskapene og gir folk frihet til å skape et best mulig liv for seg og sine.

Høyre ønsker et samfunn som fokuserer ressursene på de som faktisk TRENGER hjelp, og ikke på kontrollstyring av livene til folk flest.

Høyre ønsker et samfunn der det lønner seg å jobbe, et samfunn der enkeltmennesket blir belønnet for hardt arbeid, og ikke tråkket ned i søla med Karin Andersens ord om omfordeling.

Sunday, July 13, 2008

Politikk krever handling!

De fleste har sikkert fått med seg at jeg offisielt har erklært krig mot sosialdemokratiet, i avisene, i Norges rødeste fylke. Sentrale politikere i både kommunestyre, fylkestinget og på Stortinget har nå virkelig begynt å reagere.

De trodde vel kanskje først at dette bare var et resultat av et kortvarig energisk øyeblikk hos en ungdomspolitiker, men etter snart 4 måneder med frontalangrep flere ganger i uka, har sosialdemokratene våknet opp og skjønt at denne unge jyplingen ikke har tenkt å gi seg med det første.

Jan Wibe, representant for AP i Hamar kommunestyre og Hedmark fylkesting, var for litt over en uke siden ute med et klassisk AP innlegg, der vi får høre de samme oppbrukte argumentene igjen.

Jeg er imidlertid lei av at mitt fylke skal styres av politiske løsninger for et gjennomsnittsmenneske som ikke finnes, og av store ord om det sosialdemokratiske luftslottet, populært kalt fellesskapet, som i virkeligheten ikke handler om annet enn politikeres trang til å kontrollstyre folks liv, og grave dypere i folks lommebøker.

I går fikk Jan Wibe svar som fortjent.

"Prosjekt: farge Hedmark blått" ruller fremover med stormskritt!

Friday, July 11, 2008

Sosialdemokratiets fantasiløshet!



Eiendomsskatt har vært mye debattert i avisene de siste ukene. Etter at det ble kjent at Løten kommune, som lenge har vært en av de få kommune i Hedmark uten eiendomsskatt, nå føyer seg inn i det sosialistiske oppgulpet og innfører eiendomsskatt de også, har flere sentrale representanter for henholdsvis AP og SV forsøkt å forsvare sine usosiale standpunkt i avisa.


Sosialdemokratiet beviser bare nok en gang sin fantasiløshet, og prisen for denne fantasiløsheten er det skattebetalerne som må ta, for hver gang økonomiske problemstillinger oppstår er sosialdemokratiets eneste løsning å grave enda dypere i folks lommebøker.

Dette lar jeg selvfølgelig ikke passere i stillhet.

Her er link til dagens innlegg i HA: "Sosialdemokratiets fantasiløshet".

Hersketeknikk fra Andersen

Hedmark Unge Høyre, Hedmark Høyre, og Hedmark fylke generelt er heldige som har en så flott representant som Gunnar Gundersen på Stortinget.

Gunnar Gundersens utrolige stå på vilje, og lokale engasjement er et eksempel til etterfølgelse for oss alle.

Jeg takker Gunnar for all støtten, bl.a. i dagens HA, med innlegget "Hersketeknikk fra Andersen.

Thursday, July 10, 2008

Riise vs. Andersen

Man erklærer ikke krig mot sosialdemokratiet i Hedmark - Norges rødeste fylke, uten å få noen reaksjoner. Fredag 4. juli, på selveste Independence Day, kunne jeg med morgenkaffen ved siden av meg åpnet HA på lederplass med følgende tekst:


Latterliggjøring

Representanter for Unge Høyre i Hedmark har med stor energi kastet seg ut i den politiske debatten, blant annet her i HA. Det er bra. Politiske debatter bidrar til å klargjøre skillelinjer og skape engasjement.

Selvfølgelig angriper Unge Høyre sine politiske motstandere. Det er en legitim del av debatten. Men Unge Høyre har lagt seg til en debattform som Karin Andersen (SV) i går karakteriserte som aggressiv. Karin Andersen skriver at «det er en uting hvordan kvalitetene ved det samfunnet vi lever i blir underminert og latterliggjort». Vi synes hun har et godt poeng. Det norske samfunnet har svært mange gode kvaliteter som også kommer medlemmene i Unge Høyre til gode. Derfor bør de slutte med latterliggjøringen og i stedet bruke energien på den reelle politiske debatten."

I går trykket HA endelig svarreplikken min:

Mye å svare for
Karin Andersen har merket seg at Unge Høyre er på offensiven i Hedmark. Det er bra. Andersen karakteriserer imidlertid debattformen som aggressiv og sier at "det er en uting hvordan kvalitetene ved det samfunnet vi lever i blir underminert og latterliggjort".
Jeg er helt enig i at det er mange kvaliteter ved det norske samfunnet. Vi kan prise oss lykkelige hver dag for at vi vokser opp i et så godt land som Norge, men det betyr ikke at ikke også her har store utfordringer.

Hvis Karin Andersen virkelig mener at politiske debatter er bra fordi de klargjør skillelinjer og skaper engasjement, så burde hun heller ta del i denne debatten hun reagerer på, i stede for å surve over debattformen.

Hedmark Unge Høyre latterliggjør på ingen måte de mange kvalitetene ved det norske samfunnet som vi nyter godt av hver dag, men vi reagerer kraftig på at regjeringens allergi mot private tilbud er i ferd med å bryte ned mange av disse velferdsgodene, ettersom stadig flere faller utenom.

Vi reagerer kraftig på at mennesker blir tråkket ned på denne måten, og tillater oss derfor en noe aggressiv debattform, nettopp for å klargjøre de prinsipielle og ideologiske skillelinjene tydelig.

Det er dette som er den reelle politiske debatten, og den foreslår jeg at Karin Andersen deltar i, i stede for å forsøke å vri oppmerksomheten bort fra katastroferegjeringens brutte løfter. Hun har nemlig mye å svare for."

Wednesday, July 09, 2008

Alkoholdebatten raser videre

Alkoholdebatten får mye oppmerksomhet i avisene for tiden. Sist ute var Trond Kjernli i Hamar SV og Ole Danbolt. Det er særlig interresant å lese Trond Kjernli sitt innlegg. Han belyser en del viktige områder, men de prinsipielle forskjellene blir også tydelige.

Jeg ønsker å stille spørsmålet: "Hvordan løser vi problemene med en liberal alkoholpolitikk?", mens Kjernli allerede har konludert med at restriksjoner er eneste løsning.

Det er ikke samfunnets oppgave å være en overformyndersk vaktbikkje ovenfor mennesker som behersker friheten sin og holder seg innenfor samfunnets lover og regler. Det er samfunnets oppgave å forsvare denne personens rett til å bruke sin frihet. Det gjør vi ved å gripe tak i dem misbruker den friheten de har fått, ikke ved å begrense alles frihet. Det er å blir mitt utgangspunkt.

Det er denne forståelsen av de uløselig knyttede båndene mellom frihet og orden som skiller Unge Høyre fra både liberalistene og sosialistene. Det er denne forståelsen som gjør at våre liberale løsninger på dette områder er bedre sosial politikk enn restriktive løsninger.

Det er mye bedre å møte utfordringene der de er, og gripe tak i problemet med dem det gjelder, heller enn å bare skyve det fra seg.

Her kan dere lese mitt siste svar

Friday, June 27, 2008

Skjenkepolitikk; en prinsippsak!



Etter at Hamar kommune innførte skjenkestopp 01.30, og Elverum kommune nå i senere tid valgte ikke å gå inn for ytterligere restriksjoner har det pågått en debatt i HA mellom bl.a. meg og nestleder i Juvente; Adrian Farner Rogne.

Disse linkene oppsummerer debatten til nå:

Mitt opprinnelige innlegg

Svar fra nestleder i juvente

Mitt svarinnlegg i dagens HA

Dette er sikkert ikke det siste som blir sagt i denne saken, og jeg kommer til å fortsette å gjøre meg hørt.

Det finnes absolutt viktigere ting enn skjenkepolitikk, men dette er et aktuelt tema i lokalpolitikken akkurat nå, og det representerer viktige prinsipielle forskjeller.

Samfunnets oppgave må være å verne om enkeltmenneskets frihet, og gi restriksjoner til dem som misbruker den friheten de har blitt tildelt. Ikke å straffe alle for noens uansvarlighet og ansvarsløshet. Dette er selve kjernen i et fritt demokratisk samfunn, og disse prinsippene er jeg ikke villig til å rokke ved.

Thursday, June 26, 2008

Riise spår mareritt for Sponheim

I Aftenposten i dag kan vi lese at Sponheim spår mareritt for Høyre. Sponheim fortsetter å fronte sitt regjeringsalternativ som ikke eier den minste forankring i virkeligheten. Høyre, Venstre og KrF har ikke flertall og kommer aldri til å få flertall på Stortinget alene. FrP kommer heller ikke til å støtte en regjering de selv ikke er med i. Det skulle også bare mangle. Jeg er sterkt uenig med FrP på MANGE områder, men det er faktisk et demokratisk problem at Norges største/nest største parti ikke får innflytelse i regjering.

På flere meningsmålinger den siste tiden har Høyre og FrP rent flertall i Stortinget, selv om det er lite sannsynlig at vi får dette i valget, er det meget realistisk at Høyre og FrP vil kunne få flertall med enten KrF eller Venstre. Venstre har nå stilt seg helt utenfor, og Venstre er dermed ikke lenger en del av den borgerlige konstellasjonen. En stemme til Venstre er nå definitivt en stemme til AP! Venstre fremstår for tiden, dessverre, som et anonymt sutreparti uten andre ambisjoner enn å rakke ned på FrP, og så tvil om Høyres integritet.

Jeg tror det er Venstre som kommer til å merke dette i valget. Det skulle ikke forundre meg om Venstre ender opp under sperregrensa. Det er Sponheim som burde forberede seg på et mareritt.

Høyre bør nå sette seg ned sammen med FrP og KrF og forsøke å danne et grunnlag for en felles regjeringsplattform helt uten Venstre.

Tuesday, June 24, 2008

Det rødgrønne luftslott

Jens Stoltenberg får sterk kritikk i dagens HA. Etter det fantastiske landsmøte i helgen følte jeg det var på tide å ta et oppgjør med statsministeren.

Stoltenberg har etterlyst en debatt om hva slags samfunn vi ønsker. Denne debatten får han her. For den tar jeg nemlig mer enn gjerne. Sosialdemokratene i Hamar har for alvor noe å svare for nå. Jeg forventer at de kommer på banen og tar debatten!

Les innlegget her

Sunday, June 15, 2008

Solhjell flirer av sin egen uvitenhet!

I fredagens dagsavisen innrømmer Solhjell hvor lite oversikt han har over situasjonen i den norske skolen. I stedet for å glede seg over at sentrale norske skoleforskere gikk ut å roste skolepolitikken i Høyre-styrte Oslo, og slikt skapte et lite lysglimt i skole-Norges tragiske historie velger Solhjell å flire av Oslo-skolen og skryte av sin egen uvitenhet.

Solhjell sier selv at han ikke har noen anelse om skoleresultatene i Norges største by, og uttaler blant annet følgende:
– "Vi i departementet har ikke kunnet finne fram til disse resultatene, og vet ikke hvor de stammer fra."

I den grad det i det hele tatt noen gang var noen tvil, så fjerner i hvert fall disse uttalelsene den en gang for alle. Det er skandaløst og skremmende at de som har hovedansvaret for norske skoleelevers utdannelse også er de som vet aller minst om elevenes faglige og intellektuelle nivå.

Det gjør vondt å se på at den rødgrønne regjeringa med SV i spissen raserer kunnskapsprosjektet i den norske skolen. Vi trenger en ny regjering nå mer enn noen gang før. Norske skoleelevers fremtid avhenger av at SV aldri mer får sette sine ben innenfor kunnskapsdepartementet!

Friday, May 30, 2008

Æres den som æres bør!

Jeg skal for en gangs skyld fatte meg i korthet. Jeg skal la være å bruke plass på å uttrykke min voldsomme irritasjon over Trond Giskes maktmisbruk som kulturminister, der han i økende grad forsøker å ta kontroll over og byråkratisere det frivillige kulturlivet, hvilket jeg kunne ha skrevet mange sider om.

Dette handler for en gangs skyld om en gladsak. Flyttingen av Nasjonalmuseet til Vestbanen kommer til å bli et løft for Oslo, og skape et flott kultursenter rundt operaen og Bjørvika. Trond Giske forsøker å fremstå som raus når han sier at Erling Lae må DELE på æren for at Nasjonalmuseet havner på Vestbanen.

Hvorfor kan ikke Trond Giske bare være ærlig og fortelle historien bak avtalen slik som den er, og si at denne ideen kom fra nettopp Erling Lae, og at han fikk løsningen servert på et fat fra Oslo kommune.

Trond Giske hadde tjent mer på å vise til at man her har fått til en god løsning med bred politisk enighet, som Oslo kommer til å være tjent med, i stede for å forsøke å ta æren for noe han ikke fortjener.

Æres den som æres bør!

Wednesday, May 21, 2008

Privatiser NRK – tiden er kommet!

NRK har hatt en viktig oppgave i å bevare norsk produksjonskompetanse og kringkastingskultur, samt å ivareta et kulturmangfold i tv-industrien, og sørge for at også minoritetene i Norge har et tv-tilbud.

Hensikten med NRK har vært å opprettholde et ikke-kommersielt tv-tilbud som ikke blir ivaretatt gjennom de reklamefinansierte kanalene fordi slike programmer ikke er konkurransedyktige nok. Dette er fortsatt et viktig prinsipp.

NRK har imidlertid en betydelig kommersiell virksomhet i dag, med bl.a. flere tv-kanaler, nett-tv og internett-sider, som de for øvrig reklamerer tungt for på tv-kanalene sine, og NRK skaffer seg slik millioner av sponsorinntekter. Forskjellen på NRK og de andre kanalene, er at vi må betale for det, enten vi vil eller ei.

NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas er imidlertid ikke fornøyd. I dagens Dagbladet kan vi lese at han nå vil kreve enda mer lisenspenger. Bjerkaas mener at lønnsoppgjøret ble for dyrt for NRK, og løsningen hans er selvfølgelig å sende regningen hjem til deg og meg, slik statlig drevne bedrifter og foretak alltid har gjort. Det er på tide at dette tar slutt. Lønnsoppgjøret skal tas rundt forhandlingsbordet. Det er ikke bare å sende regningen til folket hvis man ikke er fornøyd.

Tiden er kommet for å privatisere NRK. Nødvendige kulturelle, ikke-kommersielle TV-programmer må fortsatt sikres med statlige midler, men dette kan gjøres over statsbudsjettet, og ikke ved å sende en regning i folks postkasser. Resten av driften kan NRK finansiere gjennom reklame, og sponsorinntekter akkurat som alle andre.

Det er på tide å ende rikskringkastingsdynastiet!

Tuesday, May 20, 2008

Feilslått bistandspolitikk, dårlige forslag og tiltaksløse politikere!



Bistandspolitikken har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. Andrew Mwenda kritiserte bistandspolitikken da han var på norgesbesøk i forbindelse med FrP’s landsmøte, og bl.a. holdt et seminar på Café Christiania arrangert av Civita. Her sa han at:


"Ingen land har noen gang har blitt rike på å motta bistand. Bistand bidrar ikke til varig utvikling. Bistand er problemet og ikke løsningen”

Videre påpekte han at bistanden har gjort afrikanske land til velferdsklienter og at Afrika har blitt passive mottagere av stønad, med forventninger om at Europa skal løse problemene.

Dette har han selvfølgelig helt rett i, og hovedbudskapet var naturligvis: handel. Det eneste som vil skape noe håp for Afrika er om de slippes inn på verdensmarkedet.

Dette påpekte også Bob Geldof i forrige uke, da han refset Norge for det han mener er en hyklersk og dobbeltmoralistisk holdning fra Norges side der vi skryter av millionene vi bidrar med til bistand (som, interessant nok, bare er som å pisse i havet sammenlignet med hva USA under Bush har bidratt med) og samtidig bygger skyhøye tollmurer.

Jeg er selvfølgelig helt enig med FrP i at dagens bistandspolitikk er helt feilslått, men dette betyr ikke at Norge skal bidra med mindre penger til å hjelpe land ut av fattigdom. Det jeg savner fra FrP er en vilje til faktisk å gjøre noe med problemet, og ikke bare kritisere dagens politikk. Jeg synes nemlig at vi skal bruke MYE mer penger, problemet er HVORDAN disse pengene brukes. I stede for dagens proteksjonistiske og feige politikk som bare holder Afrika nede i en slags ”akseptabel fattigdom” må vi tørre å åpne grensene våre, investere i Afrika og skape et marked!

Jeg har stor respekt for Bob Geldof, men også Geldof bommer når han ikke vil stille krav til korrupte regimer. Det blir helt feil å kritisere Norge for å stille krav til korrupte regimer, for problemet er jo nettopp at Norge IKKE stiller krav. Det hjelper ikke de fattige stort hvis investeringene Norge gjør går til å kjøpe jetfly til diktatorer, og gir dem enda mer ressurser til å undertrykke sin egen befolkning, samme hvor mye vi åpner grensene våre. Dette blir veldig naivt.

Aller verst er den rødgrønne regjeringa med Erik Solheim og Jonas Gahr Støre i spissen, der de anerkjenner at mange ting ikke er som de skal, men ikke evner å komme med andre tiltak enn å fortsette på akkurat samme måte som før. Erik Solheim markerte dette i et intervju i siste utgave av morgenbladet, der han ikke gjorde annet enn å understreke sin egen naivisme og manglende vilje til å ta tak i et av verdens største problemer.

For å oppsummere på en litt spissformulert og satirisk måte:

- Bob Geldof vil slippe de afrikanske landene inn på markedet, men ikke stille noen krav til korrupte regimer. Bob Geldof vil altså bruke markedet til å øke rikdommen til korrupte ledere, fremfor å stille krav om at pengene kommer til folket.

- Solheim vil verken slippe landene inn på markedet eller stille krav til korrupte regimer. Solheim vil heller bruke skattebetalernes penger på å betale for korrupte lederes jetfly.

- Jonas Gahr Støre er selvfølgelig litt mer skeptisk og kvalmende reflektert i sine uttalelser som vanlig, samtidig som han er utenriksminister i en regjering som ikke gjør noenting. Problemet er altså ikke utenriksministerens vurderingsevne. Problemet er hans manglende evne til å få gjort noenting.

Dermed har vi altså en som er naiv, en som både er naiv og økonomisk uansvarlig, og til slutt har vi en som egentlig er ganske smart, men tiltaksløs.

Hva med å slippe de afrikanske landene inn på markedet, bruke enda flere ressurser på løse fattigdomskrisa og samtidig stille krav til korrupte regimer? Nei, det var det ingen som hadde tenkt på (unntatt Høyre da naturligvis!).

Wednesday, May 14, 2008

Betraktninger rundt aktiv dødshjelp

Jeg er i utgangspunktet svært skeptisk til aktiv dødshjelp, men jeg er glad for at debatten kommer. Aktiv dødshjelp er et viktig verdispørsmål som uansett er svært innviklet fordi det er vanskelig å skape et system som skal omfatte så utrolig mange ulike individuelle forhold og problemstillinger.


Jeg vil bare komme med noen av mine betraktninger, og uansett om man er for eller imot, så synes jeg alle bør ta stilling til dette:

Sterke lidelser er det mest velbrukte argumentet for aktiv dødshjelp. At mennesker som lever under voldsom smerte skal få lov til å ende livet sitt på en verdig måte. Dette er imidlertid langt fra uproblematisk:

1) Hvor rasjonelt tenker man når man lever under konstant smerte? Det er lett å gi opp alt håp, og bare ville dø når lidelsene blir store, men om smertene oppholder delvis eller helt vil personen muligens tenke helt annerledes…

2) Hva slags lidelser skal være relevant for å kunne be om aktiv dødshjelp. Psykiske lidelser kan være like smertende som fysiske. Psykiske lidelser kan også være like uhelbredelig som fysiske. Skal man da tillate aktiv dødshjelp på bakgrunn av også psykiske lidelser?

3) Sterke følelsesmessige utbrudd av ulike personlige årsaker (f.eks. samlivsbrudd, død i familien, mobbing, osv…) kan også utløse voldsomme indre smerter. Depresjon kan være svært alvorlig. Mange har tatt livet på grunn av depresjoner. Ville vi akseptert aktiv dødshjelp i disse tilfellene som en mer human måte å ende livet på?

De fleste tilhengerne av aktiv dødshjelp vil da svare at det selvfølgelig må være et kriterie at personen er i ferd med å dø. Her skal det gjøres en grundig vurdering av opptil flere leger før aktiv dødshjelp er aktuelt!

Problemet med dette er at ingen lege noensinne vil kunne gi en slik diagnose med 100% sikkerhet. Det er mange eksempler på at leger har gitt opp alt håp, men at pasienten likevel har kommet seg gjennom sykdommen mot alle odds. (Dette er ikke snakk om mirakler. Leger er også mennesker og kan gi feil vurdering og diagnose.) I disse tilfellene kan vi jo være meget glad for at aktiv dødshjelp aldri var et tema.

Så spørsmålet må jo da være: Aksepterer vi sjansen for at vi ender livet til en person som kunne vært reddet?

For å sette det litt på spissen kan jeg sammenligne det med dødsstraff. Jeg er imot dødsstraff av 1 grunn, og kun 1 grunn: nemlig den at det ALLTID vil være en mulighet for at man tar livet til en uskyldig. Og selv om det kun var snakk om ett slikt tilfelle, så ville det likevel vært helt utilgivelig, når denne situasjonen kunne vært unngått.

Muligheten for at man lar en person ta aktiv dødshjelp på bakgrunn av feilaktige opplysninger vil også alltid være til stede!

Kjør debatt, og tenk nøye igjennom før du bestemmer deg!

Landsmøtetale (full utgave for spesielt interreserte)

Dere som var på landsmøte vet at jeg fikk litt dårlig tid. Innlegget var ikke godt nok timet på forhånd, og selv om jeg greide å snike til meg litt ekstratid kunne jeg nok snakket en god stund til.

Til spesielt interesserte legger jeg ut hele utkastet mitt til talen:

Kjære landsmøte, delegater
For å sitere Margaret Thatcher; Marxister står opp tidlig for å videreføre sin sak, vi må derfor stå opp enda tidligere for å sikre vår frihet.
Kjære konservative: God morgen!
Denne kampen er nå viktigere enn noen gang før.
Vi trenger et Høyre med en sterk ryggrad og klar røst som markerer seg som den rake motsetningen til den rødgrønne regjeringen. De rødgrønne sosialistene representerer alt jeg HATER med politikere. De representerer politikk for politikkens skyld, eierskap for eierskapets skyld og lover og regulering uten annen hensikt enn å få tilfredsstilt sin egen kontrollgalskap og maktkåthet. Sosialistene har ingen grenser for politikk.
Valget i 2009 står mellom å gi mer makt til en regjering, så de fritt kan innlemme stadig flere i sosialistbyråkratiets evige fråtsende kjeft, eller en borgerlig koalisjon med Høyre i spissen som setter noen klare retningslinjer for hva politikere skal blande seg inn i.
Kjære landsmøte. Jeg står her i dag fordi jeg som konservativ har en urokkelig tro på at noen grunnleggende prinsipper i et fritt demokratisk samfunn SKAL VÆRE absolutte.
Ytringsfriheten er et slikt prinsipp vi ikke har råd til å legge begrensninger på. Demokratiet kan ikke eksistere uten ytringsfrihet. Blasfemi og rasismeparagrafen har lenge vært sovende paragrafer, men de har våknet mer de siste årene, først og fremst som et resultat av karikaturstriden. Disse paragrafene stiller spørsmål ved folks rett til å ytre sine meninger. De stiller spørsmål ved norsk pressefrihet, og skaper usikkerhet rundt et av de viktigste og mest grunnleggende prinsippene i et fritt demokratisk samfunn. Det er dermed på tide at vi tar et oppgjør med dem en gang for alle.
I et fritt samfunn har staten et unektelig ansvar for å beskytte rettighetene til det enkelte mennesket. Ingen mennesker er noe mindre vært enn andre, og vi skal alle nyte godt av samfunnets beskyttelse mot enkeltindivider. Personforfølgelse, oppfordring til vold og voldelige handlinger er ikke tillatt og skal ikke være tillatt enten man er hvit eller svart, nordmann eller utlending, kristen eller muslim, kvinne eller mann, osv…
Men et fritt samfunn er et samfunn der det også skal være trygt å være upopulær. Meningsfrihet må innebære andres rett til å mene det motsatte av hva du selv mener. Det er her utfordringen ligger, for ytringsfriheten er ikke alltid lett å forsvare. Det viktigste og vanskeligste med ytringsfriheten er at vi også må forsvare holdninger vi er uenige i, holdninger som kanskje til og med er umoralske, motbydelige, forkastelige og rasistiske.
Å forby krenkende uttalelser, blir det samme som forby meninger. For hvem kan bestemme hvilke uttalelser som er krenkende nok til å tre over denne grensen? Det er selvfølgelig i alles interesse å jobbe for at folk kommer med minst mulig krenkende uttalelser, men når vi tillater vår egne meninger – som kan støte andre – er vi også nødt til å tillate andres.
Blasfemi og rasismeparagrafen er håpløst dobbeltmoralistisk. Ifølge blasfemi og rasismeparagrafen er det altså tillatt å håne humanetikere men forbudt å krenke muslimer. Det er forbudt å spotte Gud, men det er tillatt å spotte ateister.
Å blande religion og politikk på den måten er prinsipielt stikk i strid med Høyres politikk. Personlig tro har ingenting å gjøre i det norske lovverket.
Muslimer må gjerne følge islamsk lov ved ikke å trykke karikaturtegningene, men den norske presse, og det norske samfunnet forøvrig er ikke på noen måte bundet av disse reglene. At folk velger å la være av respekt for islam er selvfølgelig greit. Men de som velger å trykke dem, har også sin fulle rett til dette, samme hva vi mener om det er respektløst eller ikke.
Muslimer i den vestlige verden er vanlige fredelige mennesker akkurat som alle oss andre. De voldsomme reaksjonene kommer fra menneskemasser i diktaturregimer som lever under konstant undertrykkelse, og aldri har opplevd ytringsfriheten. De vet knapt hva ytringsfrihet er. De lever i et samfunn der det kun er ekstreme islamistiske overhoder som får lov til å ytre sine meninger. At disse reagerer med avsky på den vestlige verdens frie prinsipper er ikke noe annet enn en indikasjon på at samfunnet vårt fungerer.
Disse ekstreme islamistene er de samme som mener steining er en akseptert straffemetode, og at homofili er forbudt og bør straffes med døden. Det er allerede islamistiske grupperinger i Europa, også i Norge, som vil innføre slike lover.
Jeg er ikke villig til å gi etter for grupper som innbiller seg at de kan bruke vold for å tvinge igjennom sine meninger. Jeg nekter å la vår frykt for ekstremistgruppers voldelige handlinger rokke ved våre viktige demokratiske prinsipper på noen måte.
Som ungdomspolitiker får man av voksne kritikere ofte høre at noen prinsipper ikke er så enkle når man møter den politiske realiteten. Prinsippfaste holdninger blir ofte avvist med en påskrift om ungdommelig friskhet uten realitet.
Hayek var 49 år da han sa at: ”Vi kan enten ha en fri regjering, eller et fritt folk. Personlig frihet forutsetter at all autoritet holdes tilbake av prinsipielle oppfatninger godkjent av folket.”
Abraham Lincoln var 50 år da han sa at:” Dem som nekter andre frihet fortjener den heller ikke for seg selv.”
”Staten er ikke løsningen på problemet. Staten ER problemet” sa Ronald Reagan i en alder av 69 år, og han var 77 år da han sa at: ”Mennesket er ikke fritt uten at staten er begrenset. Når staten ekspanderer kapitulerer friheten”.
Klarest var kanskje George Washington som at: ”Hvis ytringsfriheten tas vekk, så vil vi dumme og stille kunne bli ledet, som en sau på vei til slakteren.”
For dere som er glad i tall kan jeg nevne at gjennomsnittsalderen på disse sitatene er 59 år. Så når jeg står her og siterer våre konservative helter så er ikke det et innslag av ungdomspolitisk friskhet. Dette er alle godt voksne politikere som kjente den brutale politiske virkeligheten i ytterste konsekvens.
I Høyre har vi av og til en tendens til å tro at et avsnitt er bedre enn et ord, og at to avsnitt gjerne er bedre enn ett. Våre gamle helter skjønte at det ikke er hvor mye man sier, men man hva man sier som teller. De visste at en enkel setning kan ha større verdi en et hefte eller en bok. De skjønte at grunnleggende prinsipper i et fritt demokratisk samfunn må være absolutte og forsvares hver dag.
Det er derfor ordene deres den dag i dag er like levende.