Betraktninger rundt aktiv dødshjelp

Jeg er i utgangspunktet svært skeptisk til aktiv dødshjelp, men jeg er glad for at debatten kommer. Aktiv dødshjelp er et viktig verdispørsmål som uansett er svært innviklet fordi det er vanskelig å skape et system som skal omfatte så utrolig mange ulike individuelle forhold og problemstillinger.

Jeg vil bare komme med noen av mine betraktninger, og uansett om man er for eller imot, så synes jeg alle bør ta stilling til dette:

Sterke lidelser er det mest velbrukte argumentet for aktiv dødshjelp. At mennesker som lever under voldsom smerte skal få lov til å ende livet sitt på en verdig måte. Dette er imidlertid langt fra uproblematisk:

1) Hvor rasjonelt tenker man når man lever under konstant smerte? Det er lett å gi opp alt håp, og bare ville dø når lidelsene blir store, men om smertene oppholder delvis eller helt vil personen muligens tenke helt annerledes…

2) Hva slags lidelser skal være relevant for å kunne be om aktiv dødshjelp. Psykiske lidelser kan være like smertende som fysiske. Psykiske lidelser kan også være like uhelbredelig som fysiske. Skal man da tillate aktiv dødshjelp på bakgrunn av også psykiske lidelser?

3) Sterke følelsesmessige utbrudd av ulike personlige årsaker (f.eks. samlivsbrudd, død i familien, mobbing, osv…) kan også utløse voldsomme indre smerter. Depresjon kan være svært alvorlig. Mange har tatt livet på grunn av depresjoner. Ville vi akseptert aktiv dødshjelp i disse tilfellene som en mer human måte å ende livet på?

De fleste tilhengerne av aktiv dødshjelp vil da svare at det selvfølgelig må være et kriterie at personen er i ferd med å dø. Her skal det gjøres en grundig vurdering av opptil flere leger før aktiv dødshjelp er aktuelt!

Problemet med dette er at ingen lege noensinne vil kunne gi en slik diagnose med 100% sikkerhet. Det er mange eksempler på at leger har gitt opp alt håp, men at pasienten likevel har kommet seg gjennom sykdommen mot alle odds. (Dette er ikke snakk om mirakler. Leger er også mennesker og kan gi feil vurdering og diagnose.) I disse tilfellene kan vi jo være meget glad for at aktiv dødshjelp aldri var et tema.

Så spørsmålet må jo da være: Aksepterer vi sjansen for at vi ender livet til en person som kunne vært reddet?

For å sette det litt på spissen kan jeg sammenligne det med dødsstraff. Jeg er imot dødsstraff av 1 grunn, og kun 1 grunn: nemlig den at det ALLTID vil være en mulighet for at man tar livet til en uskyldig. Og selv om det kun var snakk om ett slikt tilfelle, så ville det likevel vært helt utilgivelig, når denne situasjonen kunne vært unngått.

Muligheten for at man lar en person ta aktiv dødshjelp på bakgrunn av feilaktige opplysninger vil også alltid være til stede!

Kjør debatt, og tenk nøye igjennom før du bestemmer deg!