En ulv i fåreklær!

Jeg er glad for at Karin Andersen har tatt mine utfordringer på alvor, og kastet seg ut i den prinsipielle debatten om hva slags samfunn vi faktisk ønsker.

I dette innlegget, som var på trykk i HA og Østlendingen, går Andersen direkte til angrep på min politikk og forsøker på sedvanlig vis å forsvare det overformynderske samfunnet enhver sosialist innerst inne ønsker. Som en frihetens apostel i god Unge Høyre ånd tar det imidlertid ikke lang tid å gjennomskue den skjulte hensikten bak varme ord om dette såkalte fellesskapet; nemlig ønsket om staten som landets eneveldige maktkontrollør.

Andersen har naturligvis fått svar på tiltale både i Østlendingen og HA med følgende:

En ulv i fåreklær!

Det går kaldt nedover ryggen på meg når jeg leser Karin Andersens innlegg i HA: ” En rettferdig fordeling gir et bedre samfunn”. Det Andersen beskriver er ikke annet enn en forkledd visjon om et overformyndersk samfunn der staten har ubegrenset adgang til å forsyne seg av folks verdier og eiendeler. Et samfunn der enkeltmenneskets frihet alltid er underlagt statens eneveldige makt til å kontrollstyre folks hverdag. Andersens utspill kan best beskrives som en ulv i fåreklær!

Karin Andersen kaller Unge Høyres retorikk for aggressiv, men synes likevel at innlegget mitt er mildt, i forhold til Unge Høyres kjære nyvalgte leder, Henrik Asheims uttalelser. Det er på ingen måte min hensikt å være mild i mine beskrivelser av Andersen, SV eller den rødgrønne regjeringen. Jeg tar dermed dette som et signal på at jeg ikke har vært tydelig nok.

Blodrødt

Jeg skal være enig med Karin Andersen på ett område: ”Selvsagt er ikke alt rosenrødt” skriver hun. Nei, med den rødgrønne regjeringen er nok blodrødt en bedre beskrivelse. De rødgrønne skryter uhemmet av økte bevilgninger. Faktum er at denne regjeringens allergi mot private tilbud, en totalt fraværende evne til å prioritere og fullstendig manglende handlekraft, har ført til at stadig flere faller utenom.

At Andersen i det hele tatt våger å nevne pleie- og omsorgssektoren er helt utrolig, for dette er jo selve kroneksempelet på den rødgrønne regjeringens totale fallitt. Her skryter hun av 10.000 nye ansatte, men ”glemmer” å nevne at 25.000 FLERE nå står i helsekø. Det er altså dette Karin Andersen kaller gode fellesskapsløsninger.

Hva skjer med skolen?

Videre sier Karin Andersen at ”Jeg vil mye heller ha en god offentlig skole, med motiverte lærere og gode, gratis læremidler enn mer penger i lommeboka til å shoppe rundt med.”

Igjen trenger man bare å se på de faktiske resultatene. 1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive, rekrutteringen til lærerutdanning er synkende, og stadig flere elever klager over dårlige lærere. Det hjelper altså lite hva Andersen vil med skolen, for det hun oppnår med politikken sin er den rake motsetningen. Andersens skolepolitikk, med mindre valgfrihet, og mindre krav, har kun fått negative konsekvenser.

Det er imidlertid ikke lenge siden sentrale norske skoleforskere roste Høyres skolepolitikk i Dagsavisen, etter at det kom frem resultater som viser at elevene i Oslo-skolen både trives bedre og lærer mer. Dette beviser det Høyre alltid har sagt, at elever trives bedre når de lærer mer. Solhjell på sin side ville ikke glede seg over at det faktisk finnes lyspunkter i dagens skole. Han trakk heller på skuldrene og flirte av sin egen uvitenhet med følgende uttalelse:

"Vi i departementet har ikke kunnet finne fram til disse resultatene, og vet ikke hvor de stammer fra."

Er det rart at de rødgrønne mislykkes når de som har hovedansvaret for norske skoleelevers utdannelse, også er de som vet aller minst om elevenes faglige og intellektuelle nivå?

De rødgrønne har dessverre bare vært opptatt av innholdet i lunsjpausen. Høyre er mer opptatt av innholdet i klasserommet!

Hvem er de rike?

Andersen irriterer seg over disse rike som, sitat: ”syter og klager”. La oss da ta en liten titt på hvem disse rike er:

Det første innslagspunktet for toppskatten er 400.000 kr., og det øverste trinnet for toppskatt nåes allerede på 650.000 kr. En lærer med etterutdanning/spesialutdanning, og ulike tillegg kan såvidt passere 400.000 kr. i lønn. Andre yrker som kan passere denne grensen (dette varierer naturligvis avhengig av arbeidsplass, tillegg, etterutdannelse, ansiennitet, osv…) er: industrirørlegger, snekker, heismontør, rektor, tannlege, osv… Med mye overtid kan lønnen raskt overstige 400.000 ganske betraktelig, også innen mange andre yrker. Topplønnen for f.eks. en lektor med opprykk er 490.000 kr – altså nesten 100.000 kr. over innslagspunktet for toppskatten.

Hvorfor ramser jeg opp alt dette? Fordi jeg vil at alle skal være klar over at DETTE er disse kvalmende ”rike” menneskene Karin Andersen vil stoppe kjeften på, og som Martin Kolberg vil flå; altså vanlige folk med middels inntekt.

Grådighet

Andersens syn på arv viser for alvor den iboende grådigheten hos sosialister. Det er helt vanvittig at eldre og syke nærmest må planlegge sin egen bortgang for at deres etterkommere skal slippe å betale store summer til staten, den gangen de engang går bort. Dette er tross alt verdier man har skattet av opptil flere ganger hele livet igjennom. Foreldres rett til å overlate sine verdier vederlagsfritt til sine barn og familie burde være en grunnleggende menneskerett. Denne dødsskatten er umenneskelig, men den beviser bare at familieverdier aldri har vært viktig for sosialistene, hvis eneste ”fellesskap” som betyr noe er staten. Arv er ikke noe som skal omfordeles blant andre enn de som arver! Karin Andersen burde skamme seg.

Unge Høyre ønsker en flat skatt med lavest mulig sats, og et høyt bunnfradrag. Hadde det vært opptil meg, så hadde ikke folk med inntekt under 300.000 kr. måttet betale én krone i skatt. Det, Karin Andersen, det er å gi mer til de som har minst fra før. Det er god sosial politikk.

Høyre ønsker et samfunn som tar vare på de små fellesskapene og gir folk frihet til å skape et best mulig liv for seg og sine.

Høyre ønsker et samfunn som fokuserer ressursene på de som faktisk TRENGER hjelp, og ikke på kontrollstyring av livene til folk flest.

Høyre ønsker et samfunn der det lønner seg å jobbe, et samfunn der enkeltmennesket blir belønnet for hardt arbeid, og ikke tråkket ned i søla med Karin Andersens ord om omfordeling.

Politikk krever handling!

De fleste har sikkert fått med seg at jeg offisielt har erklært krig mot sosialdemokratiet, i avisene, i Norges rødeste fylke. Sentrale politikere i både kommunestyre, fylkestinget og på Stortinget har nå virkelig begynt å reagere.

De trodde vel kanskje først at dette bare var et resultat av et kortvarig energisk øyeblikk hos en ungdomspolitiker, men etter snart 4 måneder med frontalangrep flere ganger i uka, har sosialdemokratene våknet opp og skjønt at denne unge jyplingen ikke har tenkt å gi seg med det første.

Jan Wibe, representant for AP i Hamar kommunestyre og Hedmark fylkesting, var for litt over en uke siden ute med et klassisk AP innlegg, der vi får høre de samme oppbrukte argumentene igjen.

Jeg er imidlertid lei av at mitt fylke skal styres av politiske løsninger for et gjennomsnittsmenneske som ikke finnes, og av store ord om det sosialdemokratiske luftslottet, populært kalt fellesskapet, som i virkeligheten ikke handler om annet enn politikeres trang til å kontrollstyre folks liv, og grave dypere i folks lommebøker.

I går fikk Jan Wibe svar som fortjent.

"Prosjekt: farge Hedmark blått" ruller fremover med stormskritt!

Sosialdemokratiets fantasiløshet!

Eiendomsskatt har vært mye debattert i avisene de siste ukene. Etter at det ble kjent at Løten kommune, som lenge har vært en av de få kommune i Hedmark uten eiendomsskatt, nå føyer seg inn i det sosialistiske oppgulpet og innfører eiendomsskatt de også, har flere sentrale representanter for henholdsvis AP og SV forsøkt å forsvare sine usosiale standpunkt i avisa.


Sosialdemokratiet beviser bare nok en gang sin fantasiløshet, og prisen for denne fantasiløsheten er det skattebetalerne som må ta, for hver gang økonomiske problemstillinger oppstår er sosialdemokratiets eneste løsning å grave enda dypere i folks lommebøker.

Dette lar jeg selvfølgelig ikke passere i stillhet.

Her er link til dagens innlegg i HA: "Sosialdemokratiets fantasiløshet".

Hersketeknikk fra Andersen

Hedmark Unge Høyre, Hedmark Høyre, og Hedmark fylke generelt er heldige som har en så flott representant som Gunnar Gundersen på Stortinget.

Gunnar Gundersens utrolige stå på vilje, og lokale engasjement er et eksempel til etterfølgelse for oss alle.

Jeg takker Gunnar for all støtten, bl.a. i dagens HA, med innlegget "Hersketeknikk fra Andersen.

Riise vs. Andersen

Man erklærer ikke krig mot sosialdemokratiet i Hedmark - Norges rødeste fylke, uten å få noen reaksjoner. Fredag 4. juli, på selveste Independence Day, kunne jeg med morgenkaffen ved siden av meg åpnet HA på lederplass med følgende tekst:

Latterliggjøring

Representanter for Unge Høyre i Hedmark har med stor energi kastet seg ut i den politiske debatten, blant annet her i HA. Det er bra. Politiske debatter bidrar til å klargjøre skillelinjer og skape engasjement.

Selvfølgelig angriper Unge Høyre sine politiske motstandere. Det er en legitim del av debatten. Men Unge Høyre har lagt seg til en debattform som Karin Andersen (SV) i går karakteriserte som aggressiv. Karin Andersen skriver at «det er en uting hvordan kvalitetene ved det samfunnet vi lever i blir underminert og latterliggjort». Vi synes hun har et godt poeng. Det norske samfunnet har svært mange gode kvaliteter som også kommer medlemmene i Unge Høyre til gode. Derfor bør de slutte med latterliggjøringen og i stedet bruke energien på den reelle politiske debatten."

I går trykket HA endelig svarreplikken min:

Mye å svare for
Karin Andersen har merket seg at Unge Høyre er på offensiven i Hedmark. Det er bra. Andersen karakteriserer imidlertid debattformen som aggressiv og sier at "det er en uting hvordan kvalitetene ved det samfunnet vi lever i blir underminert og latterliggjort".
Jeg er helt enig i at det er mange kvaliteter ved det norske samfunnet. Vi kan prise oss lykkelige hver dag for at vi vokser opp i et så godt land som Norge, men det betyr ikke at ikke også her har store utfordringer.

Hvis Karin Andersen virkelig mener at politiske debatter er bra fordi de klargjør skillelinjer og skaper engasjement, så burde hun heller ta del i denne debatten hun reagerer på, i stede for å surve over debattformen.

Hedmark Unge Høyre latterliggjør på ingen måte de mange kvalitetene ved det norske samfunnet som vi nyter godt av hver dag, men vi reagerer kraftig på at regjeringens allergi mot private tilbud er i ferd med å bryte ned mange av disse velferdsgodene, ettersom stadig flere faller utenom.

Vi reagerer kraftig på at mennesker blir tråkket ned på denne måten, og tillater oss derfor en noe aggressiv debattform, nettopp for å klargjøre de prinsipielle og ideologiske skillelinjene tydelig.

Det er dette som er den reelle politiske debatten, og den foreslår jeg at Karin Andersen deltar i, i stede for å forsøke å vri oppmerksomheten bort fra katastroferegjeringens brutte løfter. Hun har nemlig mye å svare for."

Alkoholdebatten raser videre

Alkoholdebatten får mye oppmerksomhet i avisene for tiden. Sist ute var Trond Kjernli i Hamar SV og Ole Danbolt. Det er særlig interresant å lese Trond Kjernli sitt innlegg. Han belyser en del viktige områder, men de prinsipielle forskjellene blir også tydelige.

Jeg ønsker å stille spørsmålet: "Hvordan løser vi problemene med en liberal alkoholpolitikk?", mens Kjernli allerede har konludert med at restriksjoner er eneste løsning.

Det er ikke samfunnets oppgave å være en overformyndersk vaktbikkje ovenfor mennesker som behersker friheten sin og holder seg innenfor samfunnets lover og regler. Det er samfunnets oppgave å forsvare denne personens rett til å bruke sin frihet. Det gjør vi ved å gripe tak i dem misbruker den friheten de har fått, ikke ved å begrense alles frihet. Det er å blir mitt utgangspunkt.

Det er denne forståelsen av de uløselig knyttede båndene mellom frihet og orden som skiller Unge Høyre fra både liberalistene og sosialistene. Det er denne forståelsen som gjør at våre liberale løsninger på dette områder er bedre sosial politikk enn restriktive løsninger.

Det er mye bedre å møte utfordringene der de er, og gripe tak i problemet med dem det gjelder, heller enn å bare skyve det fra seg.

Her kan dere lese mitt siste svar

Skjenkepolitikk; en prinsippsak!

Etter at Hamar kommune innførte skjenkestopp 01.30, og Elverum kommune nå i senere tid valgte ikke å gå inn for ytterligere restriksjoner har det pågått en debatt i HA mellom bl.a. meg og nestleder i Juvente; Adrian Farner Rogne.

Disse linkene oppsummerer debatten til nå:

Mitt opprinnelige innlegg

Svar fra nestleder i juvente

Mitt svarinnlegg i dagens HA

Dette er sikkert ikke det siste som blir sagt i denne saken, og jeg kommer til å fortsette å gjøre meg hørt.

Det finnes absolutt viktigere ting enn skjenkepolitikk, men dette er et aktuelt tema i lokalpolitikken akkurat nå, og det representerer viktige prinsipielle forskjeller.

Samfunnets oppgave må være å verne om enkeltmenneskets frihet, og gi restriksjoner til dem som misbruker den friheten de har blitt tildelt. Ikke å straffe alle for noens uansvarlighet og ansvarsløshet. Dette er selve kjernen i et fritt demokratisk samfunn, og disse prinsippene er jeg ikke villig til å rokke ved.

Riise spår mareritt for Sponheim

I Aftenposten i dag kan vi lese at Sponheim spår mareritt for Høyre. Sponheim fortsetter å fronte sitt regjeringsalternativ som ikke eier den minste forankring i virkeligheten. Høyre, Venstre og KrF har ikke flertall og kommer aldri til å få flertall på Stortinget alene. FrP kommer heller ikke til å støtte en regjering de selv ikke er med i. Det skulle også bare mangle. Jeg er sterkt uenig med FrP på MANGE områder, men det er faktisk et demokratisk problem at Norges største/nest største parti ikke får innflytelse i regjering.

På flere meningsmålinger den siste tiden har Høyre og FrP rent flertall i Stortinget, selv om det er lite sannsynlig at vi får dette i valget, er det meget realistisk at Høyre og FrP vil kunne få flertall med enten KrF eller Venstre. Venstre har nå stilt seg helt utenfor, og Venstre er dermed ikke lenger en del av den borgerlige konstellasjonen. En stemme til Venstre er nå definitivt en stemme til AP! Venstre fremstår for tiden, dessverre, som et anonymt sutreparti uten andre ambisjoner enn å rakke ned på FrP, og så tvil om Høyres integritet.

Jeg tror det er Venstre som kommer til å merke dette i valget. Det skulle ikke forundre meg om Venstre ender opp under sperregrensa. Det er Sponheim som burde forberede seg på et mareritt.

Høyre bør nå sette seg ned sammen med FrP og KrF og forsøke å danne et grunnlag for en felles regjeringsplattform helt uten Venstre.

Det rødgrønne luftslott

Jens Stoltenberg får sterk kritikk i dagens HA. Etter det fantastiske landsmøte i helgen følte jeg det var på tide å ta et oppgjør med statsministeren.

Stoltenberg har etterlyst en debatt om hva slags samfunn vi ønsker. Denne debatten får han her. For den tar jeg nemlig mer enn gjerne. Sosialdemokratene i Hamar har for alvor noe å svare for nå. Jeg forventer at de kommer på banen og tar debatten!

Les innlegget her

Solhjell flirer av sin egen uvitenhet!

I fredagens dagsavisen innrømmer Solhjell hvor lite oversikt han har over situasjonen i den norske skolen. I stedet for å glede seg over at sentrale norske skoleforskere gikk ut å roste skolepolitikken i Høyre-styrte Oslo, og slikt skapte et lite lysglimt i skole-Norges tragiske historie velger Solhjell å flire av Oslo-skolen og skryte av sin egen uvitenhet.

Solhjell sier selv at han ikke har noen anelse om skoleresultatene i Norges største by, og uttaler blant annet følgende:
– "Vi i departementet har ikke kunnet finne fram til disse resultatene, og vet ikke hvor de stammer fra."

I den grad det i det hele tatt noen gang var noen tvil, så fjerner i hvert fall disse uttalelsene den en gang for alle. Det er skandaløst og skremmende at de som har hovedansvaret for norske skoleelevers utdannelse også er de som vet aller minst om elevenes faglige og intellektuelle nivå.

Det gjør vondt å se på at den rødgrønne regjeringa med SV i spissen raserer kunnskapsprosjektet i den norske skolen. Vi trenger en ny regjering nå mer enn noen gang før. Norske skoleelevers fremtid avhenger av at SV aldri mer får sette sine ben innenfor kunnskapsdepartementet!

Æres den som æres bør!

Jeg skal for en gangs skyld fatte meg i korthet. Jeg skal la være å bruke plass på å uttrykke min voldsomme irritasjon over Trond Giskes maktmisbruk som kulturminister, der han i økende grad forsøker å ta kontroll over og byråkratisere det frivillige kulturlivet, hvilket jeg kunne ha skrevet mange sider om.

Dette handler for en gangs skyld om en gladsak. Flyttingen av Nasjonalmuseet til Vestbanen kommer til å bli et løft for Oslo, og skape et flott kultursenter rundt operaen og Bjørvika. Trond Giske forsøker å fremstå som raus når han sier at Erling Lae må DELE på æren for at Nasjonalmuseet havner på Vestbanen.

Hvorfor kan ikke Trond Giske bare være ærlig og fortelle historien bak avtalen slik som den er, og si at denne ideen kom fra nettopp Erling Lae, og at han fikk løsningen servert på et fat fra Oslo kommune.

Trond Giske hadde tjent mer på å vise til at man her har fått til en god løsning med bred politisk enighet, som Oslo kommer til å være tjent med, i stede for å forsøke å ta æren for noe han ikke fortjener.

Æres den som æres bør!

Privatiser NRK – tiden er kommet!

NRK har hatt en viktig oppgave i å bevare norsk produksjonskompetanse og kringkastingskultur, samt å ivareta et kulturmangfold i tv-industrien, og sørge for at også minoritetene i Norge har et tv-tilbud.

Hensikten med NRK har vært å opprettholde et ikke-kommersielt tv-tilbud som ikke blir ivaretatt gjennom de reklamefinansierte kanalene fordi slike programmer ikke er konkurransedyktige nok. Dette er fortsatt et viktig prinsipp.

NRK har imidlertid en betydelig kommersiell virksomhet i dag, med bl.a. flere tv-kanaler, nett-tv og internett-sider, som de for øvrig reklamerer tungt for på tv-kanalene sine, og NRK skaffer seg slik millioner av sponsorinntekter. Forskjellen på NRK og de andre kanalene, er at vi må betale for det, enten vi vil eller ei.

NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas er imidlertid ikke fornøyd. I dagens Dagbladet kan vi lese at han nå vil kreve enda mer lisenspenger. Bjerkaas mener at lønnsoppgjøret ble for dyrt for NRK, og løsningen hans er selvfølgelig å sende regningen hjem til deg og meg, slik statlig drevne bedrifter og foretak alltid har gjort. Det er på tide at dette tar slutt. Lønnsoppgjøret skal tas rundt forhandlingsbordet. Det er ikke bare å sende regningen til folket hvis man ikke er fornøyd.

Tiden er kommet for å privatisere NRK. Nødvendige kulturelle, ikke-kommersielle TV-programmer må fortsatt sikres med statlige midler, men dette kan gjøres over statsbudsjettet, og ikke ved å sende en regning i folks postkasser. Resten av driften kan NRK finansiere gjennom reklame, og sponsorinntekter akkurat som alle andre.

Det er på tide å ende rikskringkastingsdynastiet!

Feilslått bistandspolitikk, dårlige forslag og tiltaksløse politikere!

Bistandspolitikken har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. Andrew Mwenda kritiserte bistandspolitikken da han var på norgesbesøk i forbindelse med FrP’s landsmøte, og bl.a. holdt et seminar på Café Christiania arrangert av Civita. Her sa han at:

"Ingen land har noen gang har blitt rike på å motta bistand. Bistand bidrar ikke til varig utvikling. Bistand er problemet og ikke løsningen”

Videre påpekte han at bistanden har gjort afrikanske land til velferdsklienter og at Afrika har blitt passive mottagere av stønad, med forventninger om at Europa skal løse problemene.

Dette har han selvfølgelig helt rett i, og hovedbudskapet var naturligvis: handel. Det eneste som vil skape noe håp for Afrika er om de slippes inn på verdensmarkedet.

Dette påpekte også Bob Geldof i forrige uke, da han refset Norge for det han mener er en hyklersk og dobbeltmoralistisk holdning fra Norges side der vi skryter av millionene vi bidrar med til bistand (som, interessant nok, bare er som å pisse i havet sammenlignet med hva USA under Bush har bidratt med) og samtidig bygger skyhøye tollmurer.

Jeg er selvfølgelig helt enig med FrP i at dagens bistandspolitikk er helt feilslått, men dette betyr ikke at Norge skal bidra med mindre penger til å hjelpe land ut av fattigdom. Det jeg savner fra FrP er en vilje til faktisk å gjøre noe med problemet, og ikke bare kritisere dagens politikk. Jeg synes nemlig at vi skal bruke MYE mer penger, problemet er HVORDAN disse pengene brukes. I stede for dagens proteksjonistiske og feige politikk som bare holder Afrika nede i en slags ”akseptabel fattigdom” må vi tørre å åpne grensene våre, investere i Afrika og skape et marked!

Jeg har stor respekt for Bob Geldof, men også Geldof bommer når han ikke vil stille krav til korrupte regimer. Det blir helt feil å kritisere Norge for å stille krav til korrupte regimer, for problemet er jo nettopp at Norge IKKE stiller krav. Det hjelper ikke de fattige stort hvis investeringene Norge gjør går til å kjøpe jetfly til diktatorer, og gir dem enda mer ressurser til å undertrykke sin egen befolkning, samme hvor mye vi åpner grensene våre. Dette blir veldig naivt.

Aller verst er den rødgrønne regjeringa med Erik Solheim og Jonas Gahr Støre i spissen, der de anerkjenner at mange ting ikke er som de skal, men ikke evner å komme med andre tiltak enn å fortsette på akkurat samme måte som før. Erik Solheim markerte dette i et intervju i siste utgave av morgenbladet, der han ikke gjorde annet enn å understreke sin egen naivisme og manglende vilje til å ta tak i et av verdens største problemer.

For å oppsummere på en litt spissformulert og satirisk måte:

- Bob Geldof vil slippe de afrikanske landene inn på markedet, men ikke stille noen krav til korrupte regimer. Bob Geldof vil altså bruke markedet til å øke rikdommen til korrupte ledere, fremfor å stille krav om at pengene kommer til folket.

- Solheim vil verken slippe landene inn på markedet eller stille krav til korrupte regimer. Solheim vil heller bruke skattebetalernes penger på å betale for korrupte lederes jetfly.

- Jonas Gahr Støre er selvfølgelig litt mer skeptisk og kvalmende reflektert i sine uttalelser som vanlig, samtidig som han er utenriksminister i en regjering som ikke gjør noenting. Problemet er altså ikke utenriksministerens vurderingsevne. Problemet er hans manglende evne til å få gjort noenting.

Dermed har vi altså en som er naiv, en som både er naiv og økonomisk uansvarlig, og til slutt har vi en som egentlig er ganske smart, men tiltaksløs.

Hva med å slippe de afrikanske landene inn på markedet, bruke enda flere ressurser på løse fattigdomskrisa og samtidig stille krav til korrupte regimer? Nei, det var det ingen som hadde tenkt på (unntatt Høyre da naturligvis!).

Betraktninger rundt aktiv dødshjelp

Jeg er i utgangspunktet svært skeptisk til aktiv dødshjelp, men jeg er glad for at debatten kommer. Aktiv dødshjelp er et viktig verdispørsmål som uansett er svært innviklet fordi det er vanskelig å skape et system som skal omfatte så utrolig mange ulike individuelle forhold og problemstillinger.

Jeg vil bare komme med noen av mine betraktninger, og uansett om man er for eller imot, så synes jeg alle bør ta stilling til dette:

Sterke lidelser er det mest velbrukte argumentet for aktiv dødshjelp. At mennesker som lever under voldsom smerte skal få lov til å ende livet sitt på en verdig måte. Dette er imidlertid langt fra uproblematisk:

1) Hvor rasjonelt tenker man når man lever under konstant smerte? Det er lett å gi opp alt håp, og bare ville dø når lidelsene blir store, men om smertene oppholder delvis eller helt vil personen muligens tenke helt annerledes…

2) Hva slags lidelser skal være relevant for å kunne be om aktiv dødshjelp. Psykiske lidelser kan være like smertende som fysiske. Psykiske lidelser kan også være like uhelbredelig som fysiske. Skal man da tillate aktiv dødshjelp på bakgrunn av også psykiske lidelser?

3) Sterke følelsesmessige utbrudd av ulike personlige årsaker (f.eks. samlivsbrudd, død i familien, mobbing, osv…) kan også utløse voldsomme indre smerter. Depresjon kan være svært alvorlig. Mange har tatt livet på grunn av depresjoner. Ville vi akseptert aktiv dødshjelp i disse tilfellene som en mer human måte å ende livet på?

De fleste tilhengerne av aktiv dødshjelp vil da svare at det selvfølgelig må være et kriterie at personen er i ferd med å dø. Her skal det gjøres en grundig vurdering av opptil flere leger før aktiv dødshjelp er aktuelt!

Problemet med dette er at ingen lege noensinne vil kunne gi en slik diagnose med 100% sikkerhet. Det er mange eksempler på at leger har gitt opp alt håp, men at pasienten likevel har kommet seg gjennom sykdommen mot alle odds. (Dette er ikke snakk om mirakler. Leger er også mennesker og kan gi feil vurdering og diagnose.) I disse tilfellene kan vi jo være meget glad for at aktiv dødshjelp aldri var et tema.

Så spørsmålet må jo da være: Aksepterer vi sjansen for at vi ender livet til en person som kunne vært reddet?

For å sette det litt på spissen kan jeg sammenligne det med dødsstraff. Jeg er imot dødsstraff av 1 grunn, og kun 1 grunn: nemlig den at det ALLTID vil være en mulighet for at man tar livet til en uskyldig. Og selv om det kun var snakk om ett slikt tilfelle, så ville det likevel vært helt utilgivelig, når denne situasjonen kunne vært unngått.

Muligheten for at man lar en person ta aktiv dødshjelp på bakgrunn av feilaktige opplysninger vil også alltid være til stede!

Kjør debatt, og tenk nøye igjennom før du bestemmer deg!

Landsmøtetale (full utgave for spesielt interreserte)

Dere som var på landsmøte vet at jeg fikk litt dårlig tid. Innlegget var ikke godt nok timet på forhånd, og selv om jeg greide å snike til meg litt ekstratid kunne jeg nok snakket en god stund til.

Til spesielt interesserte legger jeg ut hele utkastet mitt til talen:

Kjære landsmøte, delegater

For å sitere Margaret Thatcher; Marxister står opp tidlig for å videreføre sin sak, vi må derfor stå opp enda tidligere for å sikre vår frihet.

Kjære konservative: God morgen!

Denne kampen er nå viktigere enn noen gang før.

Vi trenger et Høyre med en sterk ryggrad og klar røst som markerer seg som den rake motsetningen til den rødgrønne regjeringen. De rødgrønne sosialistene representerer alt jeg HATER med politikere. De representerer politikk for politikkens skyld, eierskap for eierskapets skyld og lover og regulering uten annen hensikt enn å få tilfredsstilt sin egen kontrollgalskap og maktkåthet. Sosialistene har ingen grenser for politikk.

Valget i 2009 står mellom å gi mer makt til en regjering, så de fritt kan innlemme stadig flere i sosialistbyråkratiets evige fråtsende kjeft, eller en borgerlig koalisjon med Høyre i spissen som setter noen klare retningslinjer for hva politikere skal blande seg inn i.

Kjære landsmøte. Jeg står her i dag fordi jeg som konservativ har en urokkelig tro på at noen grunnleggende prinsipper i et fritt demokratisk samfunn SKAL VÆRE absolutte.

Ytringsfriheten er et slikt prinsipp vi ikke har råd til å legge begrensninger på. Demokratiet kan ikke eksistere uten ytringsfrihet. Blasfemi og rasismeparagrafen har lenge vært sovende paragrafer, men de har våknet mer de siste årene, først og fremst som et resultat av karikaturstriden. Disse paragrafene stiller spørsmål ved folks rett til å ytre sine meninger. De stiller spørsmål ved norsk pressefrihet, og skaper usikkerhet rundt et av de viktigste og mest grunnleggende prinsippene i et fritt demokratisk samfunn. Det er dermed på tide at vi tar et oppgjør med dem en gang for alle.

I et fritt samfunn har staten et unektelig ansvar for å beskytte rettighetene til det enkelte mennesket. Ingen mennesker er noe mindre vært enn andre, og vi skal alle nyte godt av samfunnets beskyttelse mot enkeltindivider. Personforfølgelse, oppfordring til vold og voldelige handlinger er ikke tillatt og skal ikke være tillatt enten man er hvit eller svart, nordmann eller utlending, kristen eller muslim, kvinne eller mann, osv…

Men et fritt samfunn er et samfunn der det også skal være trygt å være upopulær. Meningsfrihet må innebære andres rett til å mene det motsatte av hva du selv mener. Det er her utfordringen ligger, for ytringsfriheten er ikke alltid lett å forsvare. Det viktigste og vanskeligste med ytringsfriheten er at vi også må forsvare holdninger vi er uenige i, holdninger som kanskje til og med er umoralske, motbydelige, forkastelige og rasistiske.

Å forby krenkende uttalelser, blir det samme som forby meninger. For hvem kan bestemme hvilke uttalelser som er krenkende nok til å tre over denne grensen? Det er selvfølgelig i alles interesse å jobbe for at folk kommer med minst mulig krenkende uttalelser, men når vi tillater vår egne meninger – som kan støte andre – er vi også nødt til å tillate andres.

Blasfemi og rasismeparagrafen er håpløst dobbeltmoralistisk. Ifølge blasfemi og rasismeparagrafen er det altså tillatt å håne humanetikere men forbudt å krenke muslimer. Det er forbudt å spotte Gud, men det er tillatt å spotte ateister.

Å blande religion og politikk på den måten er prinsipielt stikk i strid med Høyres politikk. Personlig tro har ingenting å gjøre i det norske lovverket.
Muslimer må gjerne følge islamsk lov ved ikke å trykke karikaturtegningene, men den norske presse, og det norske samfunnet forøvrig er ikke på noen måte bundet av disse reglene. At folk velger å la være av respekt for islam er selvfølgelig greit. Men de som velger å trykke dem, har også sin fulle rett til dette, samme hva vi mener om det er respektløst eller ikke.

Muslimer i den vestlige verden er vanlige fredelige mennesker akkurat som alle oss andre. De voldsomme reaksjonene kommer fra menneskemasser i diktaturregimer som lever under konstant undertrykkelse, og aldri har opplevd ytringsfriheten. De vet knapt hva ytringsfrihet er. De lever i et samfunn der det kun er ekstreme islamistiske overhoder som får lov til å ytre sine meninger. At disse reagerer med avsky på den vestlige verdens frie prinsipper er ikke noe annet enn en indikasjon på at samfunnet vårt fungerer.

Disse ekstreme islamistene er de samme som mener steining er en akseptert straffemetode, og at homofili er forbudt og bør straffes med døden. Det er allerede islamistiske grupperinger i Europa, også i Norge, som vil innføre slike lover.

Jeg er ikke villig til å gi etter for grupper som innbiller seg at de kan bruke vold for å tvinge igjennom sine meninger. Jeg nekter å la vår frykt for ekstremistgruppers voldelige handlinger rokke ved våre viktige demokratiske prinsipper på noen måte.

Som ungdomspolitiker får man av voksne kritikere ofte høre at noen prinsipper ikke er så enkle når man møter den politiske realiteten. Prinsippfaste holdninger blir ofte avvist med en påskrift om ungdommelig friskhet uten realitet.

Hayek var 49 år da han sa at: ”Vi kan enten ha en fri regjering, eller et fritt folk. Personlig frihet forutsetter at all autoritet holdes tilbake av prinsipielle oppfatninger godkjent av folket.”

Abraham Lincoln var 50 år da han sa at:” Dem som nekter andre frihet fortjener den heller ikke for seg selv.”

”Staten er ikke løsningen på problemet. Staten ER problemet” sa Ronald Reagan i en alder av 69 år, og han var 77 år da han sa at: ”Mennesket er ikke fritt uten at staten er begrenset. Når staten ekspanderer kapitulerer friheten”.

Klarest var kanskje George Washington som at: ”Hvis ytringsfriheten tas vekk, så vil vi dumme og stille kunne bli ledet, som en sau på vei til slakteren.”

For dere som er glad i tall kan jeg nevne at gjennomsnittsalderen på disse sitatene er 59 år. Så når jeg står her og siterer våre konservative helter så er ikke det et innslag av ungdomspolitisk friskhet. Dette er alle godt voksne politikere som kjente den brutale politiske virkeligheten i ytterste konsekvens.

I Høyre har vi av og til en tendens til å tro at et avsnitt er bedre enn et ord, og at to avsnitt gjerne er bedre enn ett. Våre gamle helter skjønte at det ikke er hvor mye man sier, men man hva man sier som teller. De visste at en enkel setning kan ha større verdi en et hefte eller en bok. De skjønte at grunnleggende prinsipper i et fritt demokratisk samfunn må være absolutte og forsvares hver dag.

Det er derfor ordene deres den dag i dag er like levende.

Livskvalitet – mer enn mat og tak over hodet!

(Innlegget sto i HA 17. april under tittelen "FrP med dårlig innsikt", og med noen forkortelser og endringer. Versjonen som sto i HA kan leses her:

http://h-a.no/artikkel.asp?Artid=394374

Under er originalinnlegget uten forkortelser, slik det ble sendt inn).

Dårlig innsikt

Lørdag 12. april er Siv Jensen ute med et innlegg på e24.no med skarp kritikk av bevilgningene til den nye operaen i Bjørvika. Dette er bare nok et innlegg som føyer seg inn i rekken av kulturfiendtlige uttalelser fra FrP. Siv Jensen kaller opera kultur for de få. Dette er helt feil. Opera er helt klart en musikkstil for spesielt interesserte, det er det ingen som kan legge skjul på, men denne interessen har en bred forankring blant alle mulige grupperinger i samfunnet.

Ulf Erik Knudsen, FrP’s medlem i Familie og kulturkomiteen har tidligere uttalt følgende:

”Opera er ikke et veldig populært kulturuttrykk i Norge, den er en liten gruppe i Oslo, spesielt knyttet kanskje til vestkanten som er veldig opptatt av opera. Resten av Norge er faktisk opptatt av helt andre kulturuttrykk. Opera er noe for det smale hovedstatsfolket”

Selv har jeg vokst opp på Ilseng, jeg fikk jeg min første CD, Pavarotti II, av faren min da jeg var 5 år, og har siden da hatt stor glede av opera. Jeg kjenner meg dermed definitivt ikke igjen i Ulf Erik Knudsens uttalelser. Siv Jensen har åpenbart like lite innsikt som sin kollega på stortinget når hun legger opp til at operatilhengere skal betale fullpris for operabillettene sine selv. Hun må enten innbille seg at det bare er rikfolk som hører på opera, eller at opera kun skal være tilgjengelig for overklassen. Heldigvis er det ikke slik.

Selv gleder jeg meg til å gå i den nye operaen, noe jeg kunne sett langt etter hvis Siv Jensen fikk bestemme. For hvis Siv innbiller seg at en 19-år gammel student, med to foreldre i den offentlig skolen, har råd til å betale opptil 2235 kr. for en operabillett, så tror jeg hun må ta en ny kikk på satsene for studielån og stipend. Siv Jensen har nemlig åpenbart lagt til et par nuller for mye i dette regnskapet.

Kulturfiendtlighet

Det er ikke bare opera som ville lidd under FrPs fiendtlige kulturpolitikk. Når du går på Nationaltheateret, Det Norske Teater, osv… har staten også subsidiert en betydelig andel av billetten din. Med Siv Jensens politikk ville teaterbillettene på alle de store teaterscenene kommet på godt over tusenlappen. Kun det aller mest kommersielle ville overlevd.

Siv Jensen har rett i en ting. Det er helt riktig barn og foreldre rundt om i landet hvert år utfører flere tusen dugnadstimer for å skaffe sårt tiltrengte midler til sine idrettslag eller bygdeteater, og at disse aldri ville kunnet eksistere uten deres innsats. Det hun ”glemmer” å si er at disse heller ikke ville hatt råd til å eksistere hvis de ikke fikk kommunal støtte for sitt arbeid. Å bruke den fantastiske dugnadsinnsatsen til disse menneskene som et argument mot støtte til den profesjonelle underholdningen blir jo også helt absurd. Det er omtrent like dumt som om noen skulle bruke det frivillige dugnadsarbeidet folk legger ned i politiske ungdomsorganisasjoner som et argument mot å gi stortingspolitikere lønn.

Mangfoldig kulturtilbud

Jeg er stor tilhenger av et fritt marked. Jeg mener at man til enhver tid bør bestrebe seg etter å holde skatter og avgifter på et så lavt nivå som mulig. Jeg er for så lite politisk styring det er mulig å gjennomføre, og har det som et grunnleggende prinsipp å overføre mest mulig frihet til enkeltmenneske. I motsetning til Siv Jensen så ser jeg imidlertid også den unike verdien i å ivareta kulturelle tradisjoner og opprettholde et mangfoldig kulturtilbud. Også kulturen er avhengig av konkurranse. Vi skal absolutt bruke markedet, også innenfor kulturpolitikken for å skape innovasjon og drive frem nye kreative løsninger, men Norge er et lite land, og den kommersielle interessen her er ikke stor nok til at kulturtilbudet kan overlates helt og holdent til markedet.

Vi kan ikke sammenligne oss med f.eks. London der bare selve byen har nesten dobbelt så mange innbyggere som det er i hele Norge. Det går heller ikke an å bruke samme markedstankegang på kultur som man gjør med andre varer. Du kan ikke sette et kvalitetsstempel på kultur på samme måte som man gjør med meieriproduktene i kjøleskapet, eller baksten i brøddisken. Hva som er god eller dårlig kultur vil variere fra person til person ut i fra dens smak og interesser. Hvis vi vil ha et mangfold av kulturtilbud med høy kvalitet i Norge, som alle skal ha råd til, så er staten nødt til å spytte inn penger.

Kultur gir livskvalitet

Det virker for meg som om FrP tror at livskvaliteten til folk er ivaretatt så lenge de har mat på bordet, tak over hodet og får pleie når de er syke. Dette er selvfølgelig helt grunnleggende og essensielle verdier i rikt land som Norge. Men hva skal vi med alt dette hvis folk ikke har noe å glede seg over? Vi trenger teatergrupper, korps, idrettslag, musikkskoler, kunstskoler, osv… som gir barn og ungdom trygge og verdifulle fritidstilbud. Vi trenger også de store kulturscenene som leverer et mangfold av teater, dans, musikk og annen underholdning på et høyt nivå, som gir folk nødvendig avveksling og fornøyelse i hverdagen. Kultur gir også mennesker en nødvendig tilhørighet og forankring, og holder lokalsamfunn levende. Våre kulturelle verdier former vår nasjonale identitet og holder hele samfunnet vårt sammen.

Å si at vi bare kunne brukt bevilgningene til operaen på flere sykehjemsplasser er ikke noe annet enn nok et useriøst og populistisk utspill fra FrP. I stede for å hele tiden sette kultur opp mot helse, skulle jeg ønske at Siv Jensen heller ville sett mulighetene ved å kombinere disse to. Er det noe helse-Norge kunne trengt så er det nettopp mer kultur for å gi syke, eldre og vanskeligstilte mer variasjon og flere lyspunkt i en hverdag preget av mye rutiner.

Kultur for alle

Høyre vil ha kultur for alle. Høyre vil at alle skal ha muligheten til å nyte de ulike kulturtilbudene vi har i Norge. Det er helt på sin plass at et rikt land som Norge med sterke kulturtradisjoner har et ordentlig operahus, og når vi bruker så mange milliarder på å bygge det, er det også vår plikt å sørge for at alle har råd til å gå i operaen. Det er Siv Jensens kulturpolitikk som skaper kultur for de få!

Det som likevel er både gledelig og pussig er at kulturbudsjettene øker i mange FrP styrte kommuner, tilsynelatende stikk i strid med FrP’s sentrale politikk, et råd til Siv Jensen er dermed at hun lytter litt mer til flere av sine lokalpolitikere som åpenbart har skjønt noe FrP sentralt ikke har fattet.

Årsmøte i Hedmark Høyre 2008

En oppsummering, og personlige refleksjoner rundt den politiske debatten på helgens årsmøte og veien videre:

Årsmøtet i Hedmark og Oppland Høyre ble avholdt på Hafjell Quality Hotell i Lillehammer i helgen. Dette var en flott helg, med klart fokus på det politiske, slik et årsmøte skal og bør være.

Jeg ankom dessverre sent på fredagen, men rakk å komme tidsnok til nok et glimrende retorisk og prinsipielt foredrag fra Unge Høyres leder, Torbjørn Røe Isaksen. Høyre har veldig mye å lære av Torbjørn og hans konsekvente og presise måte å vise hvordan vi må ta konservative grunnprinsipper i bruk for å forandre politikken i takt med de behovene vi har i en verden i forandring. Som konservative politikere er det helt essensielt at ”forandre for å bevare” ikke bare er et fint utsagn, men et forankringspunkt vi bør ha i bakhodet og legge til grunn for all vår politikk.

For Hedmarks del dreide den politiske debatten seg rundt prinsipprogrammet som skal vedtas på Høyres landsmøte i april. Prinsipper og ideologi er definitivt det som står mitt hjerte nærmest i politikken. Vi trenger politikere med en visjon; politikere som er villige til å stå rakrygget og forsvare grunnleggende prinsipper i et fritt demokratisk samfunn basert på konservatismens ideologi.

Det var svært viktig for meg at prinsipprogrammet måtte bli nettopp mer prinsippfast.

Min argumentasjon:

Høyre er, og skal alltid være et ansvarlig parti. Det skal alltid foreligge gode og reflekterte argumenter for politikken vår. De som ønsker det skal alltid få vel begrunnede resonnementer for våre meninger, men et prinsipprogram er ikke arenaen for disse lange resonnementene. Da når vi ikke frem til noen, og vi drukner simpelthen i vår egen argumentasjon.

Vi må være 100% sikre på våre egne prinsipper, hvis ikke kan vi i hvert fall være helt sikre på at ingen andre vil være det.

Gjennom behandlingen av prinsipprogrammet har vi en ypperlig mulighet til å si klart ifra at vi ønsker et klarere og tydeligere Høyre fremover mot valget i 2009.

Høyre må tørre å si:

- Nei til all form for kvotering punktum! og ikke nei til kvotering, men…

- Nei til et overvåkningssamfunn punktum! og ikke nei til et overvåkningssamfunn, men…

- Ja til ytringsfrihet under alle omstendigheter! og ikke ja til ytringsfrihet, men…

Hedmark Høyre viste sterk politisk vilje, og tok mange steg i riktig retning frem mot landsmøte. Men det er fortsatt en vei å gå før vi har det prinsipp-programmet som Høyre har.

Skattemyndigheter på ville veier!

(Publisert i dagens Ordet er Fritt sider i HA)

Kultur har flere betydninger, og definisjonene er mange. Diskusjonen rundt The Gathering har vært stor, og jeg har fulgt debatten med stor interesse.

Saken har skapt vrede blant mange, hvilket er meget forståelig. Mye av debatten på diverse internett forum har vært preget av en slags ”finkultur vs. datanerd”, eller ”voksenkultur vs. ungdomskultur” – debatt, og denne vil jeg litt bort i fra.

Jeg skriver dette innlegget på en snart 4 år gammel laptop, jeg redigerer fortsatt bilder i paint fordi jeg ikke har lært meg å bruke photoshop, jeg har stor glede av opera, og nyter gjerne et glass vin om kvelden. Jeg er med andre ord ikke det prototypiske eksempelet på en datanerd. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at The Gathering helt åpenbart er kultur.

Det burde være helt unødvendig å sette The Gathering opp mot operaen eller dansegallaer for å argumentere for dets rettmessige og åpenbare status som kulturarrangement.

Hvert år samles 5000 engasjerte ungdommer i Vikingskipet og utveksler ideer. En så stor gruppe mennesker med felles interesser samlet på et sted, er ganske unikt. I en verden der IT-kunnskap blir stadig viktigere er det helt absurd at skattemyndighetene ikke ser verdien av et slikt arrangement. The Gathering er et kroneksempel på frivillighet, sosialisering og kreativitet, der det foregår mye spennende nytenkning hvert år. Det er disse ungdommene som er våre fremtidige IT-eksperter, og det er viktig at disse har en arena der de kan få utfolde seg. Det ville være latterlig å legge bånd på et slikt omfattende frivillig foretak.

Indre politisk strid!

Jeg har over lengre tid slitt med å finne min politiske tilhørighet i amerikansk politikk. Jeg har konferert med flere for å komme frem til en konklusjon, og en endelig løsning på denne indre spliden som forårsaker svært mye forvirrende tankevirksomhet om dagen hos undertegnede.

Jeg har lite til felles med den verdikonservative delen av det republikanske partiet. Jeg er for homofiles rett til å gifte seg, jeg er for abort, synes noen våpenrestriksjoner er nødvendig, har ikke noen særlig religiøs forankring og definerer meg selv religiøst sett som agnostiker (selv om jeg har stor respekt for troende). Dette er nok allerede smertelig liberalt for en del republikanere.

Når det gjelder demokratene så krasjer jeg politisk her på mange plan. Etter snart to perioder med Bush, var jeg ganske kritisk til Republikanerne en stund, og jeg skal innrømme at jeg en periode, som følge av dette, lot meg fenge av Demokratenes enkle retorikk. Men når alt kommer til alt så skal det vesentlig mer til enn ordet ”Change” for å trollbinde meg.

Demokratene baserer hele valgkampen sin på det jeg definerer som billige poeng. Den populistiske holdningen til Irak krig er et til nå ganske vellykket forsøk på å score billige politiske poeng på en upopulær krig. De aller fleste som har satt seg litt inn i situasjonen vet at den er mye mer komplisert, og at det ikke er mulig å snakke om en tilbaketrekning av styrkene i Irak, hvis man i det hele tatt ønsker å opprettholde en viss grad av stabilitet. Man kan simpelthen ikke løse utfordringene ved en krig, ved å si at man aldri skulle vært der i utgangspunktet, hvilket Obama har gjort ved utallige anledninger. Jeg spør meg selv; trenger vi virkelig en president som ikke er villig til å ta utfordringene innover seg, og gjøre det som må gjøres selv om det er ubehagelig?

Demokratenes forslag til å løse den økonomiske krisen i USA er også helt håpløs. De vil simpelthen bare øke skattene, og pøse inn penger overalt. Dette minner ikke helt rent lite om en viss regjering som har styrt i Norge de siste årene, og vi vet jo alle hvordan det har gått… Historien viser ganske enkelt at skatteøkninger ikke fremmer vekst, og det fører heller ikke til økt velstand. Skatteøkninger går tvert i mot hånd i hånd med mer byråkrati, og sørger som regel for at mer penger inn i kassa forsvinner ut i økte utgifter samtidig som enkeltpersoners økonomi blir dårligere.

Også forslaget deres til en helsereform med et offentlig styrt helsevesen i USA har jeg liten tro på. Dette vil ikke bare utvilsomt øke de offentlige utgiftene betraktelig i en tid der man heller burde fokusere på å få disse utgiftene ned, men det er også god grunn til å tro at det vil svekke kvaliteten i det amerikanske helsevesenet når du fjerner alle former for konkurranse og bremser private initiativ.

Less government (mindre politisk styring) er svært viktig for meg. Vi må enkelt og greit slutte å gjøre for folk hva de kan og bør gjøre selv. Mine verdier er på det plan godt plantet i den delen av det republikanske partiet Reagan sto for. Med Bush har vi imidlertid sett en ganske annen linje. Den økende viljen til å, ut av frykt, stadig kontrollstyre mer av folk flests hverdag er en skremmende utvikling i et land der friheten står så sterkt. Jeg får lyst til å sitere Benjamin Franklin i denne anledning: “Those who would give up essential liberty to purchase a little temporary safety, deserve neither liberty nor safety”.

Å la vår frykt bryte med viktige demokratiske prinsipper som bygget det samfunnet vi har i dag ville være å la terroristene vinne!

Den sterkt religiøse forankringen i det republikanske partier gjør meg litt skremt. Dette er et problem for en person, som meg, som mener at personlig tro og politikk burde holdes så langt fra hverandre som mulig, og hvertfall ikke brukes som argument for essensielle problemstillinger som stamcelleforskning, abort, giftemål, osv… Hvis man ikke kan argumentere ut i fra normal fornuft, logikk og konsekvensetikk så kan man like så godt holde seg utenfor den allmenne samfunnsmessige debatten.

Når alt dette er sagt så innser jeg at hjertet mitt likevel innerst inne, av grunnleggende prinsipielle årsaker, tilhører det Republikanske partiet, og jeg får fortsatt frysninger av å lese gode gamle Reagan quotes.

Nå er jeg jo også klar over at det absolutt finnes mange sterke liberale krefter innen det republikanske partiet, og at jeg sannsynligvis ender opp med å melde meg inn her.

Hva presidentvalget gjelder blir det spennende å se. Jeg var nok mye nærmere Rudy Giuliani politisk enn jeg er John McCain. Spørsmålet her blir vel bare om McCains prinsipper ellers er sterke nok til at jeg greier å se forbi hans verdikonservative meninger når jeg skal stemme ved valget.

Jeg avslutter innlegget mitt med å si at jeg er sjeleglad og takknemlig over at det finnes et slikt fantastisk parti i Norge som greier denne utmerkede miksen mellom grunnleggende konservative prinsipper, liberale verdier og markedsliberal politikk på en slik balansert og eksemplarisk måte.

Lenge leve Høyre!

Dagens alkoholpolitikk – misforstått og dobbeltmoralistisk!

Dagens alkoholpolitikk er både misforstått, og fungerer totalt mot sin hensikt. At avholdsmannen Knut Storberget innbiller seg at senere stengetider for utestedene skaper mer fyll og bråk er ikke veldig overraskende. Men faktum er at dagens strenge alkoholpolitikk tvert i mot sørger for mer bråk, og at ungdommens alkoholinntak blir stadig større.

All statistikk viser at ungdommens konsumering av alkohol bare blir høyere og høyere. Det ville være svært lite klokt å ikke se dette i sammenheng med dagens strenge alkoholpolitikk.

Årsaken til dette er ganske logisk. I dag er alle utesteder nødt til å stoppe skjenkingen kl. 03.00. På dette tidspunktet slippes altså hundrevis mennesker i samlet, ukontrollert flokk rett ut i taxikø og spisekø på samme tidspunkt. At det blir mer bråk av dette er helt i tråd med normal fornuft og logisk tankevirksomhet. Selv om Knut Storberget mener at man burde dra hjem på dette tidspunktet, er det imidlertid andre som har lyst til å holde på litt lenger. I stede for å holde disse innenfor trygge omgivelser på diverse utesteder, sendes de ut på nachspiel der politiet har null kontroll. Faren for å få ubudne gjester med på lasset når alle slippes ut av utestedene blir også naturligvis større. Det er også på slike private fester at sjansen for voldtekter og annen vold for øvrig er størst.

Kriminalstatistikk etter lovendringen der utesteder ble pålagt å stoppe skjenkingen etter 03.00 (1993) viser at volden har økt, og understøtter dermed denne påstanden. Dette er bare nok et eksempel på at forsøk på å kontrollstyre folks hverdag, alltid fungerer mot sin hensikt.

Det er også på høy tid at debatten rundt aldersgrensen for sprit kommer mer frem på dagsorden. Når du er 18 år blir du regnet som en voksen av det norske samfunnet. Du er ifølge myndighetene voksen nok til å stemme, kjøre bil, stifte familie, verve deg i militæret og potensielt bli sendt ut i tjenester der du setter livet ditt i fare i tjeneste for landet ditt. Du skal derimot ikke være voksen nok til å kjøpe en flaske sprit på polet. Dette er selvmotsigende, og en undergraving av myndighetsalderens status.

20-års grensen på kjøp av sprit er også med på å øke fyll og bråk på natterstider. 18-åringer slipper ikke inn på utesteder før rundt 01.00 de fleste steder, som følge av at utestedene ikke stenger spritsalget før den tiden. Dette fører til at ungdom er på vorspiel enda lengre, og konsumet av alkohol blir mye høyere. Et resultat av dette er også at det blir mye fyll og bråk i gatene allerede før ungdommer slipper inn på utestedene.

Dette er uansett mer enn noe annet enn prinsipiell sak, og en utfordring til politisk dobbeltmoral. Hvis en 18 åring av norske myndigheter blir regnet som voksen nok til å risikere livet sitt i Afghanistan, så er han/hun også voksen nok til å kjøpe et glass whisky på byen!