Jeg har over lengre tid slitt med å finne min politiske tilhørighet i amerikansk politikk. Jeg har konferert med flere for å komme frem til en konklusjon, og en endelig løsning på denne indre spliden som forårsaker svært mye forvirrende tankevirksomhet om dagen hos undertegnede.
Jeg har lite til felles med den verdikonservative delen av det republikanske partiet. Jeg er for homofiles rett til å gifte seg, jeg er for abort, synes noen våpenrestriksjoner er nødvendig, har ikke noen særlig religiøs forankring og definerer meg selv religiøst sett som agnostiker (selv om jeg har stor respekt for troende). Dette er nok allerede smertelig liberalt for en del republikanere.
Når det gjelder demokratene så krasjer jeg politisk her på mange plan. Etter snart to perioder med Bush, var jeg ganske kritisk til Republikanerne en stund, og jeg skal innrømme at jeg en periode, som følge av dette, lot meg fenge av Demokratenes enkle retorikk. Men når alt kommer til alt så skal det vesentlig mer til enn ordet ”Change” for å trollbinde meg.
Demokratene baserer hele valgkampen sin på det jeg definerer som billige poeng. Den populistiske holdningen til Irak krig er et til nå ganske vellykket forsøk på å score billige politiske poeng på en upopulær krig. De aller fleste som har satt seg litt inn i situasjonen vet at den er mye mer komplisert, og at det ikke er mulig å snakke om en tilbaketrekning av styrkene i Irak, hvis man i det hele tatt ønsker å opprettholde en viss grad av stabilitet. Man kan simpelthen ikke løse utfordringene ved en krig, ved å si at man aldri skulle vært der i utgangspunktet, hvilket Obama har gjort ved utallige anledninger. Jeg spør meg selv; trenger vi virkelig en president som ikke er villig til å ta utfordringene innover seg, og gjøre det som må gjøres selv om det er ubehagelig?
Demokratenes forslag til å løse den økonomiske krisen i USA er også helt håpløs. De vil simpelthen bare øke skattene, og pøse inn penger overalt. Dette minner ikke helt rent lite om en viss regjering som har styrt i Norge de siste årene, og vi vet jo alle hvordan det har gått… Historien viser ganske enkelt at skatteøkninger ikke fremmer vekst, og det fører heller ikke til økt velstand. Skatteøkninger går tvert i mot hånd i hånd med mer byråkrati, og sørger som regel for at mer penger inn i kassa forsvinner ut i økte utgifter samtidig som enkeltpersoners økonomi blir dårligere.
Også forslaget deres til en helsereform med et offentlig styrt helsevesen i USA har jeg liten tro på. Dette vil ikke bare utvilsomt øke de offentlige utgiftene betraktelig i en tid der man heller burde fokusere på å få disse utgiftene ned, men det er også god grunn til å tro at det vil svekke kvaliteten i det amerikanske helsevesenet når du fjerner alle former for konkurranse og bremser private initiativ.
Less government (mindre politisk styring) er svært viktig for meg. Vi må enkelt og greit slutte å gjøre for folk hva de kan og bør gjøre selv. Mine verdier er på det plan godt plantet i den delen av det republikanske partiet Reagan sto for. Med Bush har vi imidlertid sett en ganske annen linje. Den økende viljen til å, ut av frykt, stadig kontrollstyre mer av folk flests hverdag er en skremmende utvikling i et land der friheten står så sterkt. Jeg får lyst til å sitere Benjamin Franklin i denne anledning: “Those who would give up essential liberty to purchase a little temporary safety, deserve neither liberty nor safety”.
Å la vår frykt bryte med viktige demokratiske prinsipper som bygget det samfunnet vi har i dag ville være å la terroristene vinne!
Den sterkt religiøse forankringen i det republikanske partier gjør meg litt skremt. Dette er et problem for en person, som meg, som mener at personlig tro og politikk burde holdes så langt fra hverandre som mulig, og hvertfall ikke brukes som argument for essensielle problemstillinger som stamcelleforskning, abort, giftemål, osv… Hvis man ikke kan argumentere ut i fra normal fornuft, logikk og konsekvensetikk så kan man like så godt holde seg utenfor den allmenne samfunnsmessige debatten.
Når alt dette er sagt så innser jeg at hjertet mitt likevel innerst inne, av grunnleggende prinsipielle årsaker, tilhører det Republikanske partiet, og jeg får fortsatt frysninger av å lese gode gamle Reagan quotes.
Nå er jeg jo også klar over at det absolutt finnes mange sterke liberale krefter innen det republikanske partiet, og at jeg sannsynligvis ender opp med å melde meg inn her.
Hva presidentvalget gjelder blir det spennende å se. Jeg var nok mye nærmere Rudy Giuliani politisk enn jeg er John McCain. Spørsmålet her blir vel bare om McCains prinsipper ellers er sterke nok til at jeg greier å se forbi hans verdikonservative meninger når jeg skal stemme ved valget.
Jeg avslutter innlegget mitt med å si at jeg er sjeleglad og takknemlig over at det finnes et slikt fantastisk parti i Norge som greier denne utmerkede miksen mellom grunnleggende konservative prinsipper, liberale verdier og markedsliberal politikk på en slik balansert og eksemplarisk måte.
Lenge leve Høyre!
