Den ideologiske og prinsipielle debatten raser videre i HA for tiden. Det er gøy å diskutere praktisk politikk. Det er morsomt med budsjettforhandlinger. Det er interessant å sammenligne ulike stortingsprogram. Likevel blir enkeltsaker rimelig uvesentlig dersom politikken ikke har en retning.
Derfor er de ideologiske debattene så viktige, fordi de prinsipielle skillelinjene tydeliggjøres. Derfor setter jeg pris på den pågående debatten med bl.a. Andor Normann, fordi svært merkbare forskjeller på hva slags samfunn vi virkelig ønsker kommer frem.
Jeg ønsker å styre samfunnet nedenfra og opp, Normann vil styre samfunnet ovenfra og ned.
For meg betyr fellesskap familie og venner, for Normann betyr det offentlig sektor.
Derfor er det herlig å sette seg ned ved frokostbordet med morgenkaffen, og åpne avisen til overskriften "Sure oppstøt fra Unge Høyre".
(For spesielt ineterreserte har også Trond Kjernli, og
Her presenteres, på nytt, den sosialdemokratiske drømmen om realiseringen av det opphøyde likhetsidealet. Beskjeden i dagens HA er klar:
På tide å våkne opp, Normann!
Det er bra Andor Normann, som en representant for den eldre politiske garden, tåler litt friske ungdomspolitiske utspill. På samme måte må vi ungdomspolitikere tåle slik ovenfra og ned argumentasjon, der erfarne politikere forsøker å opptre som et opphøyd allvitende orakel, slik Andor Normann delvis svarer med i HA, 17. september. Dette er helt fair game. Om det lykkes er imidlertid en annen sak.
Inspirasjon
Jeg mangler på ingen måte politiske inspirasjonskilder, slik Normann hinter til, men henter mye visdom og ideer fra gamle storheter som Kåre Willoch, Lars Roar Langslet, Sjur Lindebrække og Francis Sejerstad. Blant andre inspirasjonskilder, kan jeg nevne Johan Norberg, Kristin Clemet, Jan Arild Snoen, og nylig avgått leder i Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen.
Fellesskapet eller Fellesskaper?
Jeg tror imidlertid at Andor Normann burde lytte litt til egne råd om å være åpen for nye ideer. For det virker som Normann selv er ganske inngrodd i gamle sosialdemokratiske holdninger. Bruken av Martin Tranmæls sitat «Vanlige folks frihet skapes best gjennom et godt fellesskap», beviser sosialdemokratiets manglende hensyn til enkeltmennesket. Tranmæl snakker om ett fellesskap, og det er lik offentlig sektor. Konservatismen sier heller at: Vanlige folks frihet skapes best gjennom GODE FELLESSKAPER. De private fellesskapene; din familie og nærmeste omgangskrets.
Velferd vs. velferdsstat
Jeg er stor tilhenger av velferdsgarantier, men det er på tide å våkne opp Normann, og se realitetene! Dagens velferdsstat fungerer ikke. Den er blitt en slags tvungen ordning for alle, enten de trenger det eller ei. Vi gir barnetrygd til millionærer og deler ut gratis skolebøker helt uavhengig av foreldrenes inntekt. Dette er sløsing av ressurser som skaper køer og ineffektivitet, og det er dette jeg er motstander av. Jeg mener tvert imot at velferdsgodene må fokuseres rundt de som virkelig trenger det. Familier som tjener millioner i året trenger ikke statlige støtteordninger for å oppdra barna sine, eller kjøpe skolemateriell. Det klarer de helt utmerket selv.
Det er også helt meningsløst at familier med lav inntekt må betale store skattesummer til staten, for deretter å få pengene igjen gjennom offentlige stønader, samtidig som mange milliarder i denne prosessen regelrett kastes bort på byråkrati. Hvorfor ikke bare la familiene få beholde inntekten sin selv?
Dagens velferdsstat skaper sosialklienter, heller enn å hjelpe folk tilbake i jobb. Velferdssamfunnet vårt reduserer folk til passive mottagere av sosial stønad, i stede for å la flere få muligheten til å klare seg selv. Det er ikke Høyre som skaper et samfunn for de rike, det er Normann og sosialdemokratiet som skaper dette. Ja, jeg vil at alle, inkludert de med tykk lommebok, skal få beholde mer av sine egne opptjente penger. Men jeg mener samtidig at de med tykkest lommebok kan betale mer av sine egne tjenester selv.
Rotete
Jeg er ingen økonom, og har masse å lære om økonomi, men jeg synes likevel det er imponerende hvordan Normann roter til så enkle begreper. Det ser ut til at han blander økonomisk planlegging, med begrepet «planøkonomi». Planøkonomi er på ingen måte et vanskelig eller upresist begrep. Planøkonomi i rendyrket forstand dreier seg enkelt og greit om økonomier der alle produksjonsmidlene er underlagt staten. Staten bestemmer hvilke varer og tjenester som skal produseres, samt mengde, pris, og tilgjengelighet. Ren markedsøkonomi på sin side, er planøkonomiens rake motsetning, der produksjonsmidlene er fullstendig underlagt det frie markedet, helt uten politisk kontroll.
«Blandingsøkonomi», er i ordets rette betydning, en blanding av planøkonomi og markedsøkonomi. Blandingsøkonomi er dermed ikke en versjon av planøkonomi, slik Normann helt feilaktig skriver, men simpelthen en blanding av begge deler. Dette er derfor ikke en debatt om rendyrket planøkonomi, eller tilsvarende markedsøkonomi. Det er andelen av statlig eller privat styring i blandingsøkonomien, som er grunnlaget for debatt.
Markedet og konservatismen
Nå er det også på tide at Normann lærer seg å skille partiene i Norge. Forsøket på å sette likhetstegn mellom Høyre, Frp og liberalisme er rimelig søkt. Jeg er på ingen måte noen liberalist. Både konservatismen, Unge Høyre, Høyre, og undertegnede aksepterer noe statlig styring, men jeg aksepterer ikke den sosialdemokratiske kontrollstyringen av enkeltmennesker og økonomi, og det har heller ingen forankring i konservatismen. Jeg er for å slippe markedskreftene mest mulig løs. Profittjaget er positivt, fordi det skaper en konkurranse om, til enhver tid, å produsere de beste og nyeste produktene samt flest mulig produkter på en mest effektiv måte til en billigst mulig pris.
I tråd med konservatismen, aksepterer jeg imidlertid at mennesket ikke er perfekt. Markedet kan derfor ikke være mer perfekt enn de menneskene som utgjør det. Det er derfor, etter mitt syn, helt legitimt at politikere griper inn der markedet svikter. Dette dreier seg f.eks. om forbud av tyngre narkotiske stoffer, avgifter på alkohol og tobakk, eller økonomiske incentiver for å forske frem ny miljøvennlig teknologi.
Anbefaling
Oppfordringen om å utvide mitt politiske gangsyn, tar jeg med glede. Jeg er privilegert som har dyktige mentorer, rådgivere, samarbeidspartnere og venner i Høyre og Unge Høyre som hjelper med dette hver dag. Jeg har også lest utdrag fra «Sosialdemokratiets tidsalder: Norge og Sverige i det 20. århundre», og det skal nok bli tid til å lese mer Sejerstad etterhvert, men det ville jo vært litt rart om Andor Normann, i sin levetid, ikke hadde lest flere bøker enn en som ikke helt har passert de tyve engang. Jeg kunne riktignok, selv, anbefalt flere bøker til gjengjeld, men jeg foreslår heller å slå opp ordene «planøkonomi» og «konservatisme» i leksikon. Det begynner kanskje å bli litt lenge siden historieforelesningene?
Thursday, September 25, 2008
Kloke folkelige ord av Arne Hjeltnes
I forbindelse med boken «Kåre Willoch. Et debattskrift» som lanseres av Kagge forlag i dag, er det en tekst av Arne Hjeltnes på Dagbladets nettsider:
Då det var moro å vera Kåre-fan
Jeg vil bare gjengi Hjeltnes avsluttende poeng:
"(...) Høgre forsto den gongen at ikkje alle kom til å stemma på Høgre, og difor turde dei å snakka tydelegare til dei som var i målgruppa. No føler eg at ein prøver å gjera alle til lags. Og det kan som kjend ingen gjera. Slik er det i fotballen og. Det held med eitt lag.
Då det var moro å vera Kåre-fan
Jeg vil bare gjengi Hjeltnes avsluttende poeng:
"(...) Høgre forsto den gongen at ikkje alle kom til å stemma på Høgre, og difor turde dei å snakka tydelegare til dei som var i målgruppa. No føler eg at ein prøver å gjera alle til lags. Og det kan som kjend ingen gjera. Slik er det i fotballen og. Det held med eitt lag.
Eg trur det er minst 30 prosent Høgre-folk i landet vårt. Det har Kåre bevist ein gong for alle. Ein tydeleg fyr med eit klårt mål.
Han var det lett å heia på."
Det er på høy tid at Høyre tar dette på alvor. Det har blitt påpekt i mange år og fra flere hold, men det ser dessverre ut til at det gjøres lite med det.
Saturday, September 20, 2008
I kapitalismens forsvar
Jeg kan selvfølgelig ikke la et angrep på Høyre gå ubesvart. Willy Barmoens innlegg 3. september, står i en særstilling, fordi angrepet han feilaktig retter mot kapitalismen, i virkeligheten fremstår som et varmt forsvar for Høyres politikk.
Det kan virke som Barmoen, er en skap-Høyre velger, som sliter litt med å finne sin sanne politiske tilhørighet. Den ønskede takketalen til Arbeiderpartiet får han aldri av meg, men i stedet får han et varmt forsvar for kapitalismen i dagens HA:
I kapitalismens forsvar
I HA 3. september hadde Willy Barmoen et svært oppsiktsvekkende innlegg. I et forsøk på å forsvare sosialdemokratiet, går han egentlig bare til angrep på den samme politikken han søker å forsvare. Barmoen mener jeg burde takke Det Norske Arbeiderpartiet, for at sitat «kapitalismen har fått stort sett frie tøyler etter krigen». En aldri så liten historisk oppdatering er åpenbart på sin plass:
For det første var etterkrigstiden på ingen måte preget av fri kapitalisme. I fredstid har det knapt vært en periode i Norge med mer restriksjoner og reguleringer. Debatten om fullmaktslovgivningene etter krigen, ble etterhvert såpass tilspisset at perioden fra 1945 – 1952 blir kalt et ideologisk basketak. Allerede før Gerhardsens første rene AP regjering trådte til, 1. november 1945, hadde Arbeiderpartiet vedtatt så omfattende restriksjoner, at staten i realiteten hadde myndighet til fritt å gripe inn i enhver bedrifts indre anliggender. Arbeiderpartiet fortsatte så å søke total kontroll over økonomien, helt til debatten nådde sitt klimaks, da forslaget om en permanent pris og rasjoneringslov ble lagt frem i 1952.
Høyre på «barrikadene»
Gjennom hele denne perioden jobbet Arbeiderpartiet iherdig for å gjennomføre sine planøkonomiske hensikter. De flyttet vedtak vekk fra frie forum, og inn bak lukkede dører hvor de kunne planlegge sin sniksosialisering av Norge. Dette resulterte i ekstremt ytterliggående forslag, gjennomsyret av ideene til Karl Marx. Jeg vil riktignok, på ingen måte, gå så langt som å kalle datidens AP for kommunister, men deres lovforslag var på enkelte punkter, skremmende lik Stalins 5-årsplaner – ikke akkurat fri kapitalisme. Vi kjenner alle historien fra sovjet-Russland, men som Barmoen selv indirekte nevner, ble det aldri slik i Norge. For her sto Høyre, med John Lyng i spissen, på «barrikadene». Med sterk støtte fra næringslivet, og et tverrpolitisk justismiljø, beskyldte han Arbeiderpartiet for å undergave demokratiet og hele grunnlaget for vårt frie politiske system. Argumentasjonen var så sterk at Arbeiderpartiet til slutt måtte bøye av, og gi avkall på store deler av sin ekstremsosialistiske agenda.
Siden Barmoen først tok initiativet til historiske takketaler, burde han selv, som selverklært forkjemper av en forholdsvis fri markedsøkonomi, takke USA for Marshallhjelpen. Den tilførte norsk økonomi sårt tiltrengte penger, dempet presset i den norske økonomien og skapte rom for investeringer. Enda viktigere var kravet om at Norge (motvillig -for AP sin del) skulle innføre friere handel, mer markedsstyrt økonomi og tettere internasjonalt økonomisk samarbeid. Marshallhjelpen ville umulig latt seg kombinere med mange av Arbeiderpartiets restriktive løsninger. Takket være USA v/utenriksminister George Catlett Marshall og press fra Høyre, kunne gjenreisingen av Norge etter krigen virkelig begynne. Selv Martin Kolberg, som ikke akkurat er kjent for å tilhøre høyresiden i Arbeiderpartiet, har forlengst forkastet AP's planøkonomiske ideer i starten av etterkrigstiden.
Kapitalisme er løsningen
Det er flott at Barmoen tar avstand fra å holde priser på et kunstig nivå, men når jeg leser hans videre argumentasjon er det imidlertid grunn til å lure på om Barmoen har forvekslet kapitalisme med sosialdemokrati. Det er jo nettopp sosialdemokratiet, og manglende kapitalisme/markedsøkonomi som er problemet innen de områder Barmoen skisserer.
EU bruker nesten halvparten av sine budsjetter på landbrukssubsidier. Resultatet er et massivt overskudd av enkelte matvarer som de må kvitte seg med, og det gjøres ved å betale bønder for ikke å produsere. EU dumper så overskuddet på verdensmarkedet, slik at fattige land ikke har mulighet til å konkurrere, og medvirker dermed til at mange barn dør av sult. Jeg vet ikke om Barmoens anslag på 20.000 er riktig, men om det riktige tallet så bare var en brøkdel, hadde det fortsatt vært fullstendig uakseptabelt. Poenget her er at det nettopp er MANGLENDE kapitalisme og markedsøkonomi som bidrar til at så mange mennesker dør av sult hver eneste dag, og at milliarder av skattepenger kastes bort i et ineffektivt byråkrati i stedet for å komme de trengende til gode.
Utfordringer
Vi må gjerne diskutere fortiden, Barmoen, men jeg ser gjerne at denne i fremtiden baserer seg på mer historisk forankrede argumenter. Det går alltid an å vri fakta. Enkelte mener til og med at Neil Armstrongs månelanding, egentlig var en studioinnspilling av Steven Spielberg, men jeg tror vi kan være enige om at det er rimelig meningsløst å bruke tid på slike diskusjoner. Selv om historie er spennende, skulle jeg aller helst skulle ønske at Barmoen ville fokusere på de utfordringene som ligger foran oss. I 2009 kan vi enten gi en stemme til de rødgrønne. Det er en stemme til en regjering, som er imot valgfrihet, for mer skatter, avgifter, lover, reguleringer, og som ønsker å styre samfunnet ovenfra og ned. Jens Stoltenberg har sagt det gang på gang: «Alle skal med (enten de vil eller ei)»
Alternativt kan vi gi en stemme til Høyre. Et parti som har andre løsninger på problemer enn å grave enda dypere i folks lommebøker, et parti som respekterer individet, og dyrker mangfoldet, fremfor maktkåte politikeres ensidige kollektivistiske tjenesteregimer.
Som en varm forkjemper for solidaritet, kapitalisme, markedsøkonomi og fri, rettferdig handel – regner jeg da med at jeg har din stemme, Barmoen.
(Innlegget fra HA's nettsider, med litt endringer i avsnitt og overskrifter kan leses her)
Det kan virke som Barmoen, er en skap-Høyre velger, som sliter litt med å finne sin sanne politiske tilhørighet. Den ønskede takketalen til Arbeiderpartiet får han aldri av meg, men i stedet får han et varmt forsvar for kapitalismen i dagens HA:
I kapitalismens forsvar
I HA 3. september hadde Willy Barmoen et svært oppsiktsvekkende innlegg. I et forsøk på å forsvare sosialdemokratiet, går han egentlig bare til angrep på den samme politikken han søker å forsvare. Barmoen mener jeg burde takke Det Norske Arbeiderpartiet, for at sitat «kapitalismen har fått stort sett frie tøyler etter krigen». En aldri så liten historisk oppdatering er åpenbart på sin plass:
For det første var etterkrigstiden på ingen måte preget av fri kapitalisme. I fredstid har det knapt vært en periode i Norge med mer restriksjoner og reguleringer. Debatten om fullmaktslovgivningene etter krigen, ble etterhvert såpass tilspisset at perioden fra 1945 – 1952 blir kalt et ideologisk basketak. Allerede før Gerhardsens første rene AP regjering trådte til, 1. november 1945, hadde Arbeiderpartiet vedtatt så omfattende restriksjoner, at staten i realiteten hadde myndighet til fritt å gripe inn i enhver bedrifts indre anliggender. Arbeiderpartiet fortsatte så å søke total kontroll over økonomien, helt til debatten nådde sitt klimaks, da forslaget om en permanent pris og rasjoneringslov ble lagt frem i 1952.
Høyre på «barrikadene»
Gjennom hele denne perioden jobbet Arbeiderpartiet iherdig for å gjennomføre sine planøkonomiske hensikter. De flyttet vedtak vekk fra frie forum, og inn bak lukkede dører hvor de kunne planlegge sin sniksosialisering av Norge. Dette resulterte i ekstremt ytterliggående forslag, gjennomsyret av ideene til Karl Marx. Jeg vil riktignok, på ingen måte, gå så langt som å kalle datidens AP for kommunister, men deres lovforslag var på enkelte punkter, skremmende lik Stalins 5-årsplaner – ikke akkurat fri kapitalisme. Vi kjenner alle historien fra sovjet-Russland, men som Barmoen selv indirekte nevner, ble det aldri slik i Norge. For her sto Høyre, med John Lyng i spissen, på «barrikadene». Med sterk støtte fra næringslivet, og et tverrpolitisk justismiljø, beskyldte han Arbeiderpartiet for å undergave demokratiet og hele grunnlaget for vårt frie politiske system. Argumentasjonen var så sterk at Arbeiderpartiet til slutt måtte bøye av, og gi avkall på store deler av sin ekstremsosialistiske agenda.
Siden Barmoen først tok initiativet til historiske takketaler, burde han selv, som selverklært forkjemper av en forholdsvis fri markedsøkonomi, takke USA for Marshallhjelpen. Den tilførte norsk økonomi sårt tiltrengte penger, dempet presset i den norske økonomien og skapte rom for investeringer. Enda viktigere var kravet om at Norge (motvillig -for AP sin del) skulle innføre friere handel, mer markedsstyrt økonomi og tettere internasjonalt økonomisk samarbeid. Marshallhjelpen ville umulig latt seg kombinere med mange av Arbeiderpartiets restriktive løsninger. Takket være USA v/utenriksminister George Catlett Marshall og press fra Høyre, kunne gjenreisingen av Norge etter krigen virkelig begynne. Selv Martin Kolberg, som ikke akkurat er kjent for å tilhøre høyresiden i Arbeiderpartiet, har forlengst forkastet AP's planøkonomiske ideer i starten av etterkrigstiden.
Kapitalisme er løsningen
Det er flott at Barmoen tar avstand fra å holde priser på et kunstig nivå, men når jeg leser hans videre argumentasjon er det imidlertid grunn til å lure på om Barmoen har forvekslet kapitalisme med sosialdemokrati. Det er jo nettopp sosialdemokratiet, og manglende kapitalisme/markedsøkonomi som er problemet innen de områder Barmoen skisserer.
EU bruker nesten halvparten av sine budsjetter på landbrukssubsidier. Resultatet er et massivt overskudd av enkelte matvarer som de må kvitte seg med, og det gjøres ved å betale bønder for ikke å produsere. EU dumper så overskuddet på verdensmarkedet, slik at fattige land ikke har mulighet til å konkurrere, og medvirker dermed til at mange barn dør av sult. Jeg vet ikke om Barmoens anslag på 20.000 er riktig, men om det riktige tallet så bare var en brøkdel, hadde det fortsatt vært fullstendig uakseptabelt. Poenget her er at det nettopp er MANGLENDE kapitalisme og markedsøkonomi som bidrar til at så mange mennesker dør av sult hver eneste dag, og at milliarder av skattepenger kastes bort i et ineffektivt byråkrati i stedet for å komme de trengende til gode.
Utfordringer
Vi må gjerne diskutere fortiden, Barmoen, men jeg ser gjerne at denne i fremtiden baserer seg på mer historisk forankrede argumenter. Det går alltid an å vri fakta. Enkelte mener til og med at Neil Armstrongs månelanding, egentlig var en studioinnspilling av Steven Spielberg, men jeg tror vi kan være enige om at det er rimelig meningsløst å bruke tid på slike diskusjoner. Selv om historie er spennende, skulle jeg aller helst skulle ønske at Barmoen ville fokusere på de utfordringene som ligger foran oss. I 2009 kan vi enten gi en stemme til de rødgrønne. Det er en stemme til en regjering, som er imot valgfrihet, for mer skatter, avgifter, lover, reguleringer, og som ønsker å styre samfunnet ovenfra og ned. Jens Stoltenberg har sagt det gang på gang: «Alle skal med (enten de vil eller ei)»
Alternativt kan vi gi en stemme til Høyre. Et parti som har andre løsninger på problemer enn å grave enda dypere i folks lommebøker, et parti som respekterer individet, og dyrker mangfoldet, fremfor maktkåte politikeres ensidige kollektivistiske tjenesteregimer.
Som en varm forkjemper for solidaritet, kapitalisme, markedsøkonomi og fri, rettferdig handel – regner jeg da med at jeg har din stemme, Barmoen.
(Innlegget fra HA's nettsider, med litt endringer i avsnitt og overskrifter kan leses her)
Subscribe to:
Posts (Atom)
