En ulv i fåreklær!

Jeg er glad for at Karin Andersen har tatt mine utfordringer på alvor, og kastet seg ut i den prinsipielle debatten om hva slags samfunn vi faktisk ønsker.

I dette innlegget, som var på trykk i HA og Østlendingen, går Andersen direkte til angrep på min politikk og forsøker på sedvanlig vis å forsvare det overformynderske samfunnet enhver sosialist innerst inne ønsker. Som en frihetens apostel i god Unge Høyre ånd tar det imidlertid ikke lang tid å gjennomskue den skjulte hensikten bak varme ord om dette såkalte fellesskapet; nemlig ønsket om staten som landets eneveldige maktkontrollør.

Andersen har naturligvis fått svar på tiltale både i Østlendingen og HA med følgende:

En ulv i fåreklær!

Det går kaldt nedover ryggen på meg når jeg leser Karin Andersens innlegg i HA: ” En rettferdig fordeling gir et bedre samfunn”. Det Andersen beskriver er ikke annet enn en forkledd visjon om et overformyndersk samfunn der staten har ubegrenset adgang til å forsyne seg av folks verdier og eiendeler. Et samfunn der enkeltmenneskets frihet alltid er underlagt statens eneveldige makt til å kontrollstyre folks hverdag. Andersens utspill kan best beskrives som en ulv i fåreklær!

Karin Andersen kaller Unge Høyres retorikk for aggressiv, men synes likevel at innlegget mitt er mildt, i forhold til Unge Høyres kjære nyvalgte leder, Henrik Asheims uttalelser. Det er på ingen måte min hensikt å være mild i mine beskrivelser av Andersen, SV eller den rødgrønne regjeringen. Jeg tar dermed dette som et signal på at jeg ikke har vært tydelig nok.

Blodrødt

Jeg skal være enig med Karin Andersen på ett område: ”Selvsagt er ikke alt rosenrødt” skriver hun. Nei, med den rødgrønne regjeringen er nok blodrødt en bedre beskrivelse. De rødgrønne skryter uhemmet av økte bevilgninger. Faktum er at denne regjeringens allergi mot private tilbud, en totalt fraværende evne til å prioritere og fullstendig manglende handlekraft, har ført til at stadig flere faller utenom.

At Andersen i det hele tatt våger å nevne pleie- og omsorgssektoren er helt utrolig, for dette er jo selve kroneksempelet på den rødgrønne regjeringens totale fallitt. Her skryter hun av 10.000 nye ansatte, men ”glemmer” å nevne at 25.000 FLERE nå står i helsekø. Det er altså dette Karin Andersen kaller gode fellesskapsløsninger.

Hva skjer med skolen?

Videre sier Karin Andersen at ”Jeg vil mye heller ha en god offentlig skole, med motiverte lærere og gode, gratis læremidler enn mer penger i lommeboka til å shoppe rundt med.”

Igjen trenger man bare å se på de faktiske resultatene. 1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive, rekrutteringen til lærerutdanning er synkende, og stadig flere elever klager over dårlige lærere. Det hjelper altså lite hva Andersen vil med skolen, for det hun oppnår med politikken sin er den rake motsetningen. Andersens skolepolitikk, med mindre valgfrihet, og mindre krav, har kun fått negative konsekvenser.

Det er imidlertid ikke lenge siden sentrale norske skoleforskere roste Høyres skolepolitikk i Dagsavisen, etter at det kom frem resultater som viser at elevene i Oslo-skolen både trives bedre og lærer mer. Dette beviser det Høyre alltid har sagt, at elever trives bedre når de lærer mer. Solhjell på sin side ville ikke glede seg over at det faktisk finnes lyspunkter i dagens skole. Han trakk heller på skuldrene og flirte av sin egen uvitenhet med følgende uttalelse:

"Vi i departementet har ikke kunnet finne fram til disse resultatene, og vet ikke hvor de stammer fra."

Er det rart at de rødgrønne mislykkes når de som har hovedansvaret for norske skoleelevers utdannelse, også er de som vet aller minst om elevenes faglige og intellektuelle nivå?

De rødgrønne har dessverre bare vært opptatt av innholdet i lunsjpausen. Høyre er mer opptatt av innholdet i klasserommet!

Hvem er de rike?

Andersen irriterer seg over disse rike som, sitat: ”syter og klager”. La oss da ta en liten titt på hvem disse rike er:

Det første innslagspunktet for toppskatten er 400.000 kr., og det øverste trinnet for toppskatt nåes allerede på 650.000 kr. En lærer med etterutdanning/spesialutdanning, og ulike tillegg kan såvidt passere 400.000 kr. i lønn. Andre yrker som kan passere denne grensen (dette varierer naturligvis avhengig av arbeidsplass, tillegg, etterutdannelse, ansiennitet, osv…) er: industrirørlegger, snekker, heismontør, rektor, tannlege, osv… Med mye overtid kan lønnen raskt overstige 400.000 ganske betraktelig, også innen mange andre yrker. Topplønnen for f.eks. en lektor med opprykk er 490.000 kr – altså nesten 100.000 kr. over innslagspunktet for toppskatten.

Hvorfor ramser jeg opp alt dette? Fordi jeg vil at alle skal være klar over at DETTE er disse kvalmende ”rike” menneskene Karin Andersen vil stoppe kjeften på, og som Martin Kolberg vil flå; altså vanlige folk med middels inntekt.

Grådighet

Andersens syn på arv viser for alvor den iboende grådigheten hos sosialister. Det er helt vanvittig at eldre og syke nærmest må planlegge sin egen bortgang for at deres etterkommere skal slippe å betale store summer til staten, den gangen de engang går bort. Dette er tross alt verdier man har skattet av opptil flere ganger hele livet igjennom. Foreldres rett til å overlate sine verdier vederlagsfritt til sine barn og familie burde være en grunnleggende menneskerett. Denne dødsskatten er umenneskelig, men den beviser bare at familieverdier aldri har vært viktig for sosialistene, hvis eneste ”fellesskap” som betyr noe er staten. Arv er ikke noe som skal omfordeles blant andre enn de som arver! Karin Andersen burde skamme seg.

Unge Høyre ønsker en flat skatt med lavest mulig sats, og et høyt bunnfradrag. Hadde det vært opptil meg, så hadde ikke folk med inntekt under 300.000 kr. måttet betale én krone i skatt. Det, Karin Andersen, det er å gi mer til de som har minst fra før. Det er god sosial politikk.

Høyre ønsker et samfunn som tar vare på de små fellesskapene og gir folk frihet til å skape et best mulig liv for seg og sine.

Høyre ønsker et samfunn som fokuserer ressursene på de som faktisk TRENGER hjelp, og ikke på kontrollstyring av livene til folk flest.

Høyre ønsker et samfunn der det lønner seg å jobbe, et samfunn der enkeltmennesket blir belønnet for hardt arbeid, og ikke tråkket ned i søla med Karin Andersens ord om omfordeling.

Politikk krever handling!

De fleste har sikkert fått med seg at jeg offisielt har erklært krig mot sosialdemokratiet, i avisene, i Norges rødeste fylke. Sentrale politikere i både kommunestyre, fylkestinget og på Stortinget har nå virkelig begynt å reagere.

De trodde vel kanskje først at dette bare var et resultat av et kortvarig energisk øyeblikk hos en ungdomspolitiker, men etter snart 4 måneder med frontalangrep flere ganger i uka, har sosialdemokratene våknet opp og skjønt at denne unge jyplingen ikke har tenkt å gi seg med det første.

Jan Wibe, representant for AP i Hamar kommunestyre og Hedmark fylkesting, var for litt over en uke siden ute med et klassisk AP innlegg, der vi får høre de samme oppbrukte argumentene igjen.

Jeg er imidlertid lei av at mitt fylke skal styres av politiske løsninger for et gjennomsnittsmenneske som ikke finnes, og av store ord om det sosialdemokratiske luftslottet, populært kalt fellesskapet, som i virkeligheten ikke handler om annet enn politikeres trang til å kontrollstyre folks liv, og grave dypere i folks lommebøker.

I går fikk Jan Wibe svar som fortjent.

"Prosjekt: farge Hedmark blått" ruller fremover med stormskritt!

Sosialdemokratiets fantasiløshet!

Eiendomsskatt har vært mye debattert i avisene de siste ukene. Etter at det ble kjent at Løten kommune, som lenge har vært en av de få kommune i Hedmark uten eiendomsskatt, nå føyer seg inn i det sosialistiske oppgulpet og innfører eiendomsskatt de også, har flere sentrale representanter for henholdsvis AP og SV forsøkt å forsvare sine usosiale standpunkt i avisa.


Sosialdemokratiet beviser bare nok en gang sin fantasiløshet, og prisen for denne fantasiløsheten er det skattebetalerne som må ta, for hver gang økonomiske problemstillinger oppstår er sosialdemokratiets eneste løsning å grave enda dypere i folks lommebøker.

Dette lar jeg selvfølgelig ikke passere i stillhet.

Her er link til dagens innlegg i HA: "Sosialdemokratiets fantasiløshet".

Hersketeknikk fra Andersen

Hedmark Unge Høyre, Hedmark Høyre, og Hedmark fylke generelt er heldige som har en så flott representant som Gunnar Gundersen på Stortinget.

Gunnar Gundersens utrolige stå på vilje, og lokale engasjement er et eksempel til etterfølgelse for oss alle.

Jeg takker Gunnar for all støtten, bl.a. i dagens HA, med innlegget "Hersketeknikk fra Andersen.

Riise vs. Andersen

Man erklærer ikke krig mot sosialdemokratiet i Hedmark - Norges rødeste fylke, uten å få noen reaksjoner. Fredag 4. juli, på selveste Independence Day, kunne jeg med morgenkaffen ved siden av meg åpnet HA på lederplass med følgende tekst:

Latterliggjøring

Representanter for Unge Høyre i Hedmark har med stor energi kastet seg ut i den politiske debatten, blant annet her i HA. Det er bra. Politiske debatter bidrar til å klargjøre skillelinjer og skape engasjement.

Selvfølgelig angriper Unge Høyre sine politiske motstandere. Det er en legitim del av debatten. Men Unge Høyre har lagt seg til en debattform som Karin Andersen (SV) i går karakteriserte som aggressiv. Karin Andersen skriver at «det er en uting hvordan kvalitetene ved det samfunnet vi lever i blir underminert og latterliggjort». Vi synes hun har et godt poeng. Det norske samfunnet har svært mange gode kvaliteter som også kommer medlemmene i Unge Høyre til gode. Derfor bør de slutte med latterliggjøringen og i stedet bruke energien på den reelle politiske debatten."

I går trykket HA endelig svarreplikken min:

Mye å svare for
Karin Andersen har merket seg at Unge Høyre er på offensiven i Hedmark. Det er bra. Andersen karakteriserer imidlertid debattformen som aggressiv og sier at "det er en uting hvordan kvalitetene ved det samfunnet vi lever i blir underminert og latterliggjort".
Jeg er helt enig i at det er mange kvaliteter ved det norske samfunnet. Vi kan prise oss lykkelige hver dag for at vi vokser opp i et så godt land som Norge, men det betyr ikke at ikke også her har store utfordringer.

Hvis Karin Andersen virkelig mener at politiske debatter er bra fordi de klargjør skillelinjer og skaper engasjement, så burde hun heller ta del i denne debatten hun reagerer på, i stede for å surve over debattformen.

Hedmark Unge Høyre latterliggjør på ingen måte de mange kvalitetene ved det norske samfunnet som vi nyter godt av hver dag, men vi reagerer kraftig på at regjeringens allergi mot private tilbud er i ferd med å bryte ned mange av disse velferdsgodene, ettersom stadig flere faller utenom.

Vi reagerer kraftig på at mennesker blir tråkket ned på denne måten, og tillater oss derfor en noe aggressiv debattform, nettopp for å klargjøre de prinsipielle og ideologiske skillelinjene tydelig.

Det er dette som er den reelle politiske debatten, og den foreslår jeg at Karin Andersen deltar i, i stede for å forsøke å vri oppmerksomheten bort fra katastroferegjeringens brutte løfter. Hun har nemlig mye å svare for."

Alkoholdebatten raser videre

Alkoholdebatten får mye oppmerksomhet i avisene for tiden. Sist ute var Trond Kjernli i Hamar SV og Ole Danbolt. Det er særlig interresant å lese Trond Kjernli sitt innlegg. Han belyser en del viktige områder, men de prinsipielle forskjellene blir også tydelige.

Jeg ønsker å stille spørsmålet: "Hvordan løser vi problemene med en liberal alkoholpolitikk?", mens Kjernli allerede har konludert med at restriksjoner er eneste løsning.

Det er ikke samfunnets oppgave å være en overformyndersk vaktbikkje ovenfor mennesker som behersker friheten sin og holder seg innenfor samfunnets lover og regler. Det er samfunnets oppgave å forsvare denne personens rett til å bruke sin frihet. Det gjør vi ved å gripe tak i dem misbruker den friheten de har fått, ikke ved å begrense alles frihet. Det er å blir mitt utgangspunkt.

Det er denne forståelsen av de uløselig knyttede båndene mellom frihet og orden som skiller Unge Høyre fra både liberalistene og sosialistene. Det er denne forståelsen som gjør at våre liberale løsninger på dette områder er bedre sosial politikk enn restriktive løsninger.

Det er mye bedre å møte utfordringene der de er, og gripe tak i problemet med dem det gjelder, heller enn å bare skyve det fra seg.

Her kan dere lese mitt siste svar