Politikersvikt ikke markedssvikt

Etter flere ukers ventetid har HA endelig trykket et av flere innlegg jeg har skrevet om finanskrisen. Jeg er ingen økonom og forsøker å holde meg til en noenlunde prinsipiell argumentasjon. Det er sikkert andre som kunne ført en mye bedre argumentasjon enn meg. Problemet er imidlertid at majoriteten i det sosialdemokratiske Hedmark ikke akkurat leser Minerva. De få som leser denne bloggen derimot gjør antakeligvis det, og vil merke inspirasjonen fra bl.a. Marius Gustavsen. 

Det er mer enn mulig at jeg ikke har faglig dekning for alt jeg skriver om finanskrisen, men jeg argumenterer ut i fra en politisk overbevisning om at finanskrisen ikke er et krakk i kapitalismen, eller et eksempel på at markedsliberalismen har feilet. Det er et eksempel på at politisk kontrollstyring nok en gang har skapt store problemer.

Politikersvikt ikke markedssvikt

Sosialistene fryder seg åpenbart om dagen. Ved bl.a. Trond Kjernli, Ivan Kristoffersen, Andor Normann, Karin Andersen og Willy Barmoen har overskifter som, «Kapitalismen ned for telling» og «Kapitalismen i krise» preget debattsidene i HA.

Finanskrisen har åpenbart gitt sosialister over hele landet den syndebukken de trenger for å spy ut vrøvl om «katastrofekapitalismens» ødeleggelser. Gjennom det ene oppgulpet etter det andre fremvises en så totalt manglende vurderingsevne at det er direkte skremmende.

Mangel på kunnskap

Den mest utpregede mangelen på kunnskap kommer frem i stadige sammenligninger av Norge og USA. Enkelte tilhengere av fri kapitalisme priser fortsatt USA som himmel på jord, mens enda flere sosialister likeledes fremstiller USA som mareritteksempelet på kapitalisme uten styring. Begge deler er like tåpelig. Økonomien i USA er preget av sterk statlig styring og politisk inngripen. Den forholdsvis stabile økonomien i Norge skyldes slik sett at vi nettopp er MER liberalistisk enn USA, hvilket Marius Gustavson nylig, utmerket, påpeker i Minerva.

For sosialister uten ideologisk innsikt, som innbiller seg at markedsliberalisme er et system uten regler, virker dette sikkert helt absurd, men markedsøkonomien forutsetter, tvert i mot, regler og retningslinjer. Markedsøkonomi uten regler er en umulighet. Få er mer opptatt av regler enn nettopp liberalister. Hos Milton Friedman (selve djevelen ifølge Naomi Klein; katastrofesosialismens mest elskede ideolog) er regler noe av det mest sentrale. Hensikten med reglene er imidlertid å beskytte mot politisk innblanding, og kortsiktige politiske bestemmelser.

Markedet

Her oppstår problemet for sosialister, som ser ut til å leve i den tro at det å være folkevalgt innebærer en plutselig besittelse av en slags gudegitt kraft som gjør enn i stand til å ta avgjørelser på vegne av alle andre, kontrollstyre deres liv og beskytte folk mot dette forferdelige markedet.

Markedet er imidlertid ikke en ond usynlig kraft. Markedet har en utrolig evne til å ta hånd om problemene selv. Hvorfor? Fordi markedet består av mennesker naturligvis. Markedets styrke ligger i at folk fra ulike land og kulturer, med ulike talenter, evner og behov slår seg sammen. Én enkelt politiker eller byråkrat vil naturligvis kunne være smartere enn forbrukerne hver for seg, men den samlede kraften som én million, eller én milliard forbrukere utgjør vil nesten alltid være smartere enn selv den mest intelligente politiker. Derfor baserer både liberalismen og konservatismen seg på nødvendigheten av noen regler som setter grenser for politikk. Sosialismen derimot motsetter seg enhver slik grense, deres ideal er at politikken blir altomfattende.

Finanskrisen

Jeg er ikke økonom og kan derfor ikke servere dyptgående analyser, men skal likevel forsøke å illustrere noen av problemene. Den amerikanske overgangen fra gullstandarden til Federal Reserve i 1913, innebar en del problemer. Federal Reserve førte til en betydelig mindre stabil pengepolitikk, noe som resulterte i krakket i 1929. Milton Friedman påviste dette i «A Monetary History of the United States», og det er sikkert ulike oppfatninger om Milton Friedman, men dette verket fikk tross alt nobelprisen, det er akseptert av de fleste økonomer i dag og regnes som standardverket for amerikansk monetær historie.

Det er riktignok mye som kan gjøres innenfor dagens system, uten å måtte returnere til gullstandarden. Helt siden børskrakket har USA ført en ustabil politikk med sterk statlig innblanding i økonomien. Den betydelig mer stabile økonomien i Norge, skyldes først og fremst at vi har latt Norges Bank styre finans og pengepolitikken. Finanspolitikken i Norge styres utifra klare regler ved bl.a. et inflasjonsmål og en handlingsregel som begrenser politikernes innblandingsmuligheter.

Norge

Trond Kjernli trekker inn bankkrisen/boligkrisen i Norge på slutten av 80-tallet/starten av 90-tallet som et eksempel for sin sak. Gjennom en svært korttenkt analyse konkluderer han med at Willochs frislipp av bankene, boligbyggingen, osv må ta skylden for den daværende økonomiske krisen. Dette stemmer overhodet ikke. Willochs store feil var at Høyre, mot sin vilje, lot seg presse av Senterpartiet og Kristelig Folkeparti til ikke å slippe renten fri. Tanken var at renten måtte holdes nede slik at vanskeligstilte også skulle få lån. En idealistisk tanke, men resultatet gikk som det måtte gå. Når bankene kunne låne ut så mye penger de ville, samtidig som renten ble holdt kunstig lav – førte dette til at mange lånte langt mer penger enn de hadde råd til å betale tilbake. Hadde man også sluppet renten fri, ville markedet regulert dette selv.

USA

Situasjonen i Norge på 80-tallet er ganske identisk med dagens situasjon i USA, der staten har pålagt bankene å gi lån langt utover folks kredittverdighet. Dette er det faktisk Bill Clinton, og ikke George W Bush, som må ta skylden for. Gjennom endringen av Community Reinvestment Act, til stor protest fra bankene selv, påla Clinton bankene å låne ut en TRILLION DOLLAR til vanskeligstilte, og oppfølgeren Bush har ikke akkurat gjort situasjonen særlig bedre med sin massive økning av offentlige utgifter. Dette er bare noen utvalgte eksempler på negative konsekvenser når politikere tukler med det svært avanserte finanssystemet.

Populistisk vås

Likevel sloss sosialistene i disse dager om spalteplass for å lire av seg populistisk vås. Willy Barmoen og Trond Kjernli, har i så måte, markert seg spesielt. Kjernli har åpenbart ikke skjønt at også banker må tjene penger. Han ønsker seg et stort fellesskapsfond der alle kan sette inn penger, få renter, også skal bankene bare fordele ut med fortjeneste til alle. Det høres selvfølgelig fint og flott ut. Men som sosialismen forøvrig er denne ideen bare et utopisk luftslott, uten realitet.

Barmoen, på sin side, satte nylig rekord i innholdsløshet. Barmoen har nok forvekslet kapitalisme med sosialisme. Kapitalisme fordeler makten ut til folket. Sosialisme derimot samler mest mulig makt hos noen statlige overhoder. Kapitalisme har løftet flere ut av fattigdom enn noe annet. Ja, det er for lite kapitalisme i USA. Hadde kapitalismen der fått styre mer fritt gjennom noen nedfelte retningslinjer, fri fra stadig politisk innblanding, hadde vi ikke hatt denne krisen nå. Når Barmoen i tillegg vil jeg skal hylle Einar Gerhardsen som en garantist for kapitalismen er det nok flere enn meg som klør seg i hodet.

Politikersvikt

Selv om jeg er tilhenger av en svært liberal økonomisk politikk, er hverken jeg eller Høyre liberalister. Jeg er konservativ, og anerkjenner derfor nødvendigheten av at politikere kan gripe inn ved markedssvikt. Det er helt sentralt i konservatismens menneskesyn at mennesket ikke er skapt perfekt, men med en tilbøyelighet til ødeleggelse dersom samfunnet ikke stiller noen naturlige hindringer. Derfor kan ikke markedet være perfekt heller. Dagens krakk er imidlertid ikke noe krakk i kapitalismen, det er et krakk i politisk kontrollstyring. Dagens finanskrise er ikke et eksempel på markedssvikt. Det er et eksempel på politikersvikt.