Det virker som sosialistene har gjort like mye research vedrørende markedsliberalisme og finanskrisen som Saera Khan gjorde før hun brukte flere hundre tusen kr på spåkoner. Kort sagt: ganske manglende.
Konsekvensen av Khans høye mobilregning er tross alt bare litt høye regninger for AP's stortingsgruppe. Konsekvensen av feilslått økonomisk politikk derimot er betydelig verre både for skattebetalerne og hele samfunnsstrukturen.
Sist ute er Anne Lise Bakken som, i likhet med resten av den sosialistiske saueflokken, nå benytter seg av sin nye syndebukk for å fremme sin politiske agenda. En agenda som ligner skremmende mye på politikken som har ført til krisen i utgangspunktet. Bakken har åpenbart verken forstått USA eller markedsliberalismen.
Staten er problemet
Problemet i USA har ikke vært fri kapitalisme. Økonomien i USA er gjennomsyret av statlig styring og politisk innblanding. I USA har de nettopp tatt i bruk Bakkens modell der «staten skal stå på din og min side både i gode og dårligere tider», men staten har ikke vært noen god venn slik Bakken ønsker. I gode tider der økonomien har greid seg forholdsvis bra på egen hånd, har staten grepet inn og skapt dårlige tider. Jeg betviler ikke at statens intensjoner har vært gode, men politisk tukling med det svært avanserte finansmarkedet får meget sjeldent positive konsekvenser.
Jeg er imidlertid enig med Bakken på et punkt: «Finanskrisen må utvilsomt ha vært en tankevekker» skriver hun. Det burde den absolutt, i likhet med både depresjonen og bankkrisen på slutten av 80-tallet; begge eksempler på de fatale konsekvensene ved politisk kontrollstyring. Likevel er man i ferd med å gjøre akkurat de samme tabbene nå. Når skal de lære? Det er ikke «kapitalismens ubarmhjertige sider» vi nå opplever, men effekten av nettopp statlige reguleringer.
Kontrollstyring
Den forholdsvis stabile økonomien i Norge skyldes at vi ikke har gjort slik Bakken vil. I forhold til USA har Norge faktisk ført en politikk mer i tråd med markedsliberalismens prinsipper ved at vi stort sett har latt Norges Bank styre finanspolitikken. Her styres finans og pengepolitikken bl.a. av et inflasjonsmål og en handlingsregel som begrenser politikeres handlingsrom. Det er nettopp dette som er markedsliberalisme; at økonomien styres av noen nedfelte regler og retningslinjer, uten politisk innblanding.
Jeg synes rett og slett det er skammelig hvordan Bakken og andre politikere forsøker å ta finanskrisen til inntjening for sin egen politiske agenda basert på mer kontrollstyring, når kontrollstyring nettopp er det som har skapt problemet.
Fannie Mae og Freddie Mac
Federal National Mortgage Association og Federal Home Loan Mortgage Corporation som de egentlig heter er to føderalt, eller statlig, opprettede institusjoner. Staten har i praksis opprettet to utlånsgiganter som skulle garantere for at folk som i utgangspunktet ikke hadde råd til store lån skulle få mulighet til å låne store penger.
Staten beordret rett og slett bankene til å gi huslån til folk som i utgangspunktet ikke oppfylte minimumskravene. Samtidig førte man en kunstig lavrentepolitikk, slik at lånene ikke skulle bli for dyre over lang tid. Tanken var god. Gjennom dette systemet skulle millioner av amerikanere få oppleve den amerikanske drømmen om å eie sitt eget hjem Dette måtte imidlertid gå galt. Jeg er verdens største tilhenger av enkeltmenneskets rett til å søke lykken, men her har staten skapt en falsk drøm, og det får enda større konsekvenser når drømmen sprekker.
Forverring
Det er grunn til å frykte at staten nå gjør situasjonen enda verre. I stede for å la bankene feile sender staten nok en gang ut signaler om at det er helt greit å bedrive uansvarlig lånevirksomhet, fordi staten uansett vil bruke skattebetalernes penger på å redde dem som feiler.
Noen vil kanskje si at det er staten som har skapt problemet, og at de derfor burde ordne opp selv. Problemet er at staten ikke har andre midler å ordne opp med enn skattebetalernes penger. Her er vi altså inne i en ond sirkel. Etter at feilslått politikk har skapt en krise, benytter man seg av enda mer feilslått politikk for å løse krisen, hvilket resulterer i en ny krise som et resultat av den feilslåtte politikken. Jeg mener ikke at staten skal være en passiv tilskuer, men at historien viser at de virkemidlene som nå tas i bruk er helt feilslått.
Frp-kritikk
Bakkens kritikk av Frp er, om noe unyansert, ganske rettmessig. Når Per Sandberg går ut å anklager Bush for å være sosialist er det tydelig at også Frp har litt problemer med å forstå dagens situasjon. Problemet er ikke nødvendigvis sosialisme, men statlig inngripen. Sosialismen vil riktignok alltid være et problem, fordi statlig inngripen er en forutsetning for sosialismen.
Sosialisme er imidlertid ikke en forutsetning for statlig inngripen, men dog like feilslått. Jeg synes også det er rimelig patetisk hvordan Frp forsøker å leke liberalister, samtidig som de tidvis går inn for mer politisk maktsentrering og økte offentlige utgifter.
Markedsliberalisme er løsningen
Hva burde vært løsningen? Den beste medisinen hadde vært mer markedsliberalisme, men markedsliberalisme betyr ikke frislipp. Det er helt riktig at markedet ikke kan styre seg selv, men markedsliberalisme innebærer masse regler. Markedsliberalismens natur ER regler og retningslinjer - men det er regler som setter grenser for politikk. Det handler om å la kapitalismen få utspille seg, innenfor noen nedfelte retningslinjer, fri fra for mye politisk innblanding.
Jeg skal ikke forsøke å fortelle hvilke nedfelte retningslinjer dette skal være. Det overlater jeg til økonomer. Det som imidlertid er helt sikkert er at vi ikke trenger mindre regler, men vi trenger regler som setter grenser for kortsiktig politisk innblanding. Hvis Bakken vil at staten skal være en god venn, gjør den best i å holde seg unna - den har nemlig ikke vært en spesielt god venn til nå.
Sist ute er Anne Lise Bakken som, i likhet med resten av den sosialistiske saueflokken, nå benytter seg av sin nye syndebukk for å fremme sin politiske agenda. En agenda som ligner skremmende mye på politikken som har ført til krisen i utgangspunktet. Bakken har åpenbart verken forstått USA eller markedsliberalismen.
Problemet i USA har ikke vært fri kapitalisme. Økonomien i USA er gjennomsyret av statlig styring og politisk innblanding. I USA har de nettopp tatt i bruk Bakkens modell der «staten skal stå på din og min side både i gode og dårligere tider», men staten har ikke vært noen god venn slik Bakken ønsker. I gode tider der økonomien har greid seg forholdsvis bra på egen hånd, har staten grepet inn og skapt dårlige tider. Jeg betviler ikke at statens intensjoner har vært gode, men politisk tukling med det svært avanserte finansmarkedet får meget sjeldent positive konsekvenser.
Jeg er imidlertid enig med Bakken på et punkt: «Finanskrisen må utvilsomt ha vært en tankevekker» skriver hun. Det burde den absolutt, i likhet med både depresjonen og bankkrisen på slutten av 80-tallet; begge eksempler på de fatale konsekvensene ved politisk kontrollstyring. Likevel er man i ferd med å gjøre akkurat de samme tabbene nå. Når skal de lære? Det er ikke «kapitalismens ubarmhjertige sider» vi nå opplever, men effekten av nettopp statlige reguleringer.
Den forholdsvis stabile økonomien i Norge skyldes at vi ikke har gjort slik Bakken vil. I forhold til USA har Norge faktisk ført en politikk mer i tråd med markedsliberalismens prinsipper ved at vi stort sett har latt Norges Bank styre finanspolitikken. Her styres finans og pengepolitikken bl.a. av et inflasjonsmål og en handlingsregel som begrenser politikeres handlingsrom. Det er nettopp dette som er markedsliberalisme; at økonomien styres av noen nedfelte regler og retningslinjer, uten politisk innblanding.
Jeg synes rett og slett det er skammelig hvordan Bakken og andre politikere forsøker å ta finanskrisen til inntjening for sin egen politiske agenda basert på mer kontrollstyring, når kontrollstyring nettopp er det som har skapt problemet.
Federal National Mortgage Association og Federal Home Loan Mortgage Corporation som de egentlig heter er to føderalt, eller statlig, opprettede institusjoner. Staten har i praksis opprettet to utlånsgiganter som skulle garantere for at folk som i utgangspunktet ikke hadde råd til store lån skulle få mulighet til å låne store penger.
Staten beordret rett og slett bankene til å gi huslån til folk som i utgangspunktet ikke oppfylte minimumskravene. Samtidig førte man en kunstig lavrentepolitikk, slik at lånene ikke skulle bli for dyre over lang tid. Tanken var god. Gjennom dette systemet skulle millioner av amerikanere få oppleve den amerikanske drømmen om å eie sitt eget hjem Dette måtte imidlertid gå galt. Jeg er verdens største tilhenger av enkeltmenneskets rett til å søke lykken, men her har staten skapt en falsk drøm, og det får enda større konsekvenser når drømmen sprekker.
Det er grunn til å frykte at staten nå gjør situasjonen enda verre. I stede for å la bankene feile sender staten nok en gang ut signaler om at det er helt greit å bedrive uansvarlig lånevirksomhet, fordi staten uansett vil bruke skattebetalernes penger på å redde dem som feiler.
Noen vil kanskje si at det er staten som har skapt problemet, og at de derfor burde ordne opp selv. Problemet er at staten ikke har andre midler å ordne opp med enn skattebetalernes penger. Her er vi altså inne i en ond sirkel. Etter at feilslått politikk har skapt en krise, benytter man seg av enda mer feilslått politikk for å løse krisen, hvilket resulterer i en ny krise som et resultat av den feilslåtte politikken. Jeg mener ikke at staten skal være en passiv tilskuer, men at historien viser at de virkemidlene som nå tas i bruk er helt feilslått.
Bakkens kritikk av Frp er, om noe unyansert, ganske rettmessig. Når Per Sandberg går ut å anklager Bush for å være sosialist er det tydelig at også Frp har litt problemer med å forstå dagens situasjon. Problemet er ikke nødvendigvis sosialisme, men statlig inngripen. Sosialismen vil riktignok alltid være et problem, fordi statlig inngripen er en forutsetning for sosialismen.
Sosialisme er imidlertid ikke en forutsetning for statlig inngripen, men dog like feilslått. Jeg synes også det er rimelig patetisk hvordan Frp forsøker å leke liberalister, samtidig som de tidvis går inn for mer politisk maktsentrering og økte offentlige utgifter.
Hva burde vært løsningen? Den beste medisinen hadde vært mer markedsliberalisme, men markedsliberalisme betyr ikke frislipp. Det er helt riktig at markedet ikke kan styre seg selv, men markedsliberalisme innebærer masse regler. Markedsliberalismens natur ER regler og retningslinjer - men det er regler som setter grenser for politikk. Det handler om å la kapitalismen få utspille seg, innenfor noen nedfelte retningslinjer, fri fra for mye politisk innblanding.
Jeg skal ikke forsøke å fortelle hvilke nedfelte retningslinjer dette skal være. Det overlater jeg til økonomer. Det som imidlertid er helt sikkert er at vi ikke trenger mindre regler, men vi trenger regler som setter grenser for kortsiktig politisk innblanding. Hvis Bakken vil at staten skal være en god venn, gjør den best i å holde seg unna - den har nemlig ikke vært en spesielt god venn til nå.
No comments:
Post a Comment